Etter mye om og men har Sega endelig bestemt seg for å lansere det tredje Yakuza-spillet i vesten. Dette er en av de spillseriene som aldri helt har slått an i vår del av verden, på tross av gode kritikker og et rimelig velkjent tema. Spillene finner nemlig sted i den japanske underverdenen, og er det noe vi vestlige spillere virkelig liker, så er det å leke skurk.
Gjensyn med Kazuma
Yakuza 3 følger Kazuma Kiryu, også kjent som «Dojima-familiens drage» eller «onkel Kaz», avhengig av hvem du spør. Han har egentlig lagt sin tilværelse som japansk mafioso bak seg, til fordel for en langt fredeligere tilværelse som eier av et barnehjem på landsbygda i Okinawa (øya som gode, gamle Miyagi-san kommer fra). Livet som spillhelt er imidlertid aldri lett, for så lenge Yakuza-serien lever videre, får stakkars Kazuma neppe nyte livet i fred.
Problemet denne gangen er at noen er veldig ivrige etter å få klørne i eiendommen Kazumas barnehjem ligger på, og disse folkene skyr tilsynelatende ingen midler. Kazuma er staere enn et muldyr, så situasjonen eskalerer raskt, og det tar ikke lange tiden før han er tilbake i Tokyo for å banke opp alt som kan krype og gå av gangstere, bøller og korrupte forretningsfolk.
Ok, ok. Det var egentlig en løgn. Saken er nemlig at det tar noen timer. Hvis du klaget over at Heavy Rain var langsomt i starten, kan du egentlig bare hoppe over Yakuza 3 med det samme. Her bruker du time etter time på å hjelpe barna i barnehjemmet med de mest trivielle saker, og i motsetning til i Heavy Rain er oppgavene du får sjeldent veldig troverdige eller involverende. Det er litt koselig å finne en hundevalp eller hjelpe et mobbeoffer, men skal jeg være helt ærlig begynte tålmodigheten min å bli litt vel tynnslitt etter litt for mange «rørende» barnehistorier.
Sjangerblanding
Selv om det tar en god stund for Yakuza 3 å komme i gang, er det heldigvis bare et barnehageonkel-spill. Som sine to forgjengere låner det grådig fra flere hold, og leverer en spennende blanding av action og rollespill, ispedd alt fra golf til fisking. Strukturen kan minne litt om GTA-spillene, ved at den gir deg rikelig med anledning til å utforske de relativt åpne bymiljøene på jakt etter sideoppdrag, minispill eller skjulte gjenstander, utenfor en relativt lineær og historietung kampanje.
Kazumas største styrke er, som vanlig, at han snakker like godt med knyttnevene som med kjeften. Yakuza-seriens kampsystem er langt fra det dypeste du finner, men det er usedvanlig tilfredsstillende. Her får du mengder av kombinasjonsangrep, muligheten til å bruke et rikt utvalg nærkampvåpen, samt plukke opp alt fra bord og stoler til sykler og bruke disse til å dele ut passende mengder smerte til de mange slaskene som er så idiotiske å stå i veien for deg.
Disse er det forresten mange av. Litt for mange, skal jeg være helt ærlig. Yakuza 3 låner nemlig et av de verste elementene ved japanske rollespill, altså «tilfeldige» kamper. I det ene øyeblikket spankulerer du rundt i byen på jakt etter hundemat til barnehjemmets nyeste tilskudd (en hund, i tilfelle du var på vei til å ringe barnevernet), i det neste stoppes du av en eller annen bølle som bare er ute etter bråk.
Problemet med disse kampsituasjonene er at det er sjeldent de faktisk utfordrer deg. De er rett og slett ingen ting annet enn ren fyllmasse, presset inn for å sikre at det tar mer tid å komme fra punkt A til punkt B enn det ellers ville ha gjort. Spillets kamper er definitivt underholdende, men du får mer enn nok heftige kampsituasjoner i kampanjeoppdragene, og det burde ikke vært nødvendig med disse stadige avbrekkene som hindrer deg i å gjøre det du egentlig skal.
I rettferdighetens navn må jeg påpeke at det av og til er mulig å komme seg unna dem. Du kan ofte gjenkjenne mistenkelige personer på gaten, og hvis du holder deg unna dem slipper du også å sloss med dem. Men alt for ofte merker du dem ikke før det er for sent, og du låses i nok en uinteressant kamp. Det positive er at siden kampsystemet er så fysisk og brutalt, får du i det minste en herlig følelse av å straffe disse irriterende plageåndene.
Vent, spiller jeg plutselig Tiger Woods nå?
Yakuza 3 inneholder heldigvis massevis av aktiviteter du kan ta del i som et avbrekk fra slåssingen. Jeg har allerede nevnt fisking og golf, og sistnevnte er overraskende gjennomført, med massevis av forskjellige køller og varierte hull. Andre aktiviteter inkluderer noe så typisk japansk som karaoke, og du kan selvsagt spille arkadespill, gamble, spille biljard og slå ball med barna.
Jeg forstår det slik at den japanske versjonen inneholdt en del ekstra slike minispill (som Mahjongg, Shogi-sjakk og flørting med «profesjonelle» damer), men hadde jeg ikke visst om dette ville jeg nok ikke savnet dem. Men det er alltid litt trist når vi europeere ikke får oppleve alt et spill egentlig har å by på. Og det er litt vanskelig å skjønne hvorfor intelligente spill som Mahjongg har blitt fjernet – er vi ikke smarte nok til å spille dem her i vesten?
I bunn og grunn er det riktignok få av disse minispillene som virkelig holder interessen særlig lenge. Det blir litt som bowlingen i Grand Theft Auto IV – moro at den er der, men når alt kommer til alt er det egentlig ikke bowling du spiller et gangsterspill for. Og ja, Yakuza 3 har også muligheten for å gå ut og bowle – Sega skal selvsagt ikke være dårligere enn Rockstar North.
Yakuza 3 har også et enkelt rollespillsystem. Ved å banke fiender eller løse visse sideoppdrag får du erfaringspoeng, som du kan investere i forskjellige kategorier. Dette gir deg gradvis tilgang på nye egenskaper og større slagkraft, og fører til en fin og tilfredsstillende følelse av å bli bedre og bedre. Nye egenskaper kan du også få på en annen, og litt rarere måte. Du kan nemlig bruke mobiltelefonkameraet til å ta bilder av ulike «inspirerende» situasjoner, og lære nye triks på den måten. Litt tøvete, egentlig, men det er jo alltid gøy å bli bedre.
Kraftig historiefokus
Utenom slåssingen og friheten til å bruke time etter time på minispill, er det historien som er det viktigste elementet i Yakuza 3. Dette spillet følger i gammel, japansk tradisjon, med mengder av filmsekvenser og samtaler. Historien er definitivt spennende, sånn bortsett fra at den bruker evigheter på å komme i gang. Fortellerteknikkene kan imidlertid være litt lite spennende, med lange samtaler som vanligvis ikke har stemmeskuespill. På den andre siden har vi noen virkelig engasjerende filmsekvenser – Sega kan når de vil.
Litt spennende er det også at man ikke har oversatt stemmene i spillet. Nå er det riktignok stort sett bare i filmsekvensene at folk faktisk snakker, men det er en morsom liten detalj som gjør spillet litt mer autentisk.
De to forrige Yakuza-spillene kom begge til PS2, og så egentlig rimelig bra ut med tanke på den arkaiske maskinvaren de kjørte på. Dette spillet leverer selvsagt likevel en kraftig visuell oppgradering, selv om det er langt fra det lekreste spillet på PS3. Som tidligere glimrer spillet spesielt i bymiljøene, som er både detaljerte og svært autentiske. I tillegg er de fulle av liv, og akkurat så mange fargerike neonlys som du forventer å finne i en japansk storby.
Filmsekvensene er også generelt godt laget, selv om de blekner litt sammenlignet med for eksempel Heavy Rain. Jeg synes også de er litt vel preget av overdrevne ansiktsuttrykk. Det er tydeligvis ikke lov til å bare være litt forbauset – man må helst se ut som om man har sett et spøkelse eller to når det skjer noe uventet. Men det er kanskje slik japanerne liker det.
Konklusjon
Yakuza-serien har egentlig utviklet seg veldig lite siden jeg anmeldte det første spillet i 2006. Hoppet til dagens konsollgenerasjon har selvsagt medført bedre grafikk, men ellers er mye ved det samme gamle. Heldigvis er fundamentet fortsatt veldig solid, med et underholdende og herlig brutalt kampsystem, en fin følelse av frihet mellom selve oppdragene og tilfredsstillende rollespillelementer som gjør at du stadig føler at du blir bedre.
Den største svakheten spillet har, som også gjelder de to forgjengerne, er at det blir litt for mye meningsløs, tilfeldig slåssing. Du har alltid noe bedre å ta deg til enn å banke tilfeldige gatebøller, og derfor er det synd så mye tid går bort til nettopp slike gatekamper. I tillegg bruker du litt for mye tid på trivielle sysler, spesielt i den svært langsomme starten. En stund virker det faktisk som Yakuza 3 ikke er et mafiaspill, men et barnehageonkelspill. Og ikke et spesielt godt barnehageonkelspill, heller.
Alt i alt er dette ting du nok kan leve med, for helhetlig sett er Yakuza 3 heldigvis en solid og underholdende opplevelse med enorme mengder ting å ta seg til. Sega var lenge usikre på om de skulle lansere dette spillet i vesten, men jeg er glad de gjorde det og jeg håper det blir en såpass suksess på markedet at de ikke bruker like lang tid på å gi oss Japan-aktuelle Yakuza 4.
