Da filmen Tron ble sluppet i 1982, stod den på mange måter igjen som et viktig kapittel i filmhistorien. Til tross for et noe monotont og generisk hendelsesforløp, er Tron den første filmen i historien hvor majoriteten av handlingen foregår i et datamaskinanimert miljø – noe som var med på å bryte vei for den rivende utviklingen vi har sett i filmbransjen siden den gang.
Tron har også vært grunnlag for flere dataspill, verdt å nevne er arkadespillet Tron fra 80-tallet, i tillegg til Tron 2.0, som ble sluppet for flere plattformer i 2003. Før jul slapp Disney oppfølgerfilmen Tron: Legacy, og spillet Tron: Evolution fungerer som et mellomledd for de to filmene.
Evolusjon
Handlingen i den opprinnelige filmen foregår i datasystemet til programvarebedriften ENCOM, hvor alle programmer fremstilles som personer, og hvor selve systemet fremtrer som en virtuell, virkelighetslignende verden – også kalt «the Grid». Filmen dreier seg om hvordan det onde Master Control Program, som søker herredømme over både ENCOMs system og den virkelige verden, blir utslettet av rebelsk programvare.
Etter mange år har det vokst frem såkalte isomorfiske algoritmer (normalt kalt ISOer) i «the Grid». Dette er programmer med fri vilje, som ikke er programmert av en bruker, men har oppstått av seg selv. Disse er naturligvis upopulære blant de vanlige programmene, og når en av dem dør under mistenkelige omstendigheter, velger firmaets sjef og systemadministrator å programmere en systemmonitor for å prøve å få systemet under kontroll.
«You have your orders, Program!»
Det er denne systemmonitoren vi kontrollerer gjennom hele spillet. Etter en rekke hendelser bryter borgerkrig ut i «the Grid», og det blir systemmonitorens oppgave å gjøre slutt på konflikten.
Vår reise gjennom de forskjellige delene av ENCOMs datasystem veksler mellom parkour-inspirert plattformspill, kappkjøringssekvenser og akrobatiske kampscener, i tillegg til noen sekvenser hvor man styrer stridsvogner. Til tider fungerer alle disse delene greit, men de preges dessverre av den samme monotonien man finner i originalfilmen.
Kampscenene kan trekke ut i det uendelige, mens man bekjemper bølge på bølge av fiender, eller prøver å finne ut hvilke kombinasjoner av angrep som fungerer på dem. Man kan alltid lade opp både liv og energi ved å løpe langs strømpunkter på veggene eller ta sats fra energipunkter som er spredt rundt på gulvet. Derfor dør man pent sjeldent i kamp, noe som gjør denne delen av spillet altfor enkel på normal vanskelighetsgrad.
Forvirrende kontroller
Mer utfordrende er stridsvogndelene av spillet. Disse scenene er dessverre preget av et noe forvirrende kontrollsystem, og når man får kontroll over dette forsvinner mye av utfordringen. Her har man også ubegrenset liv og energi, ved å kjøre over ladepunkter på bakken – men ofte er dette lettere sagt enn gjort, nettopp på grunn av kontrollsystemet.
Plattformdelen av spillet er imponerende til å begynne med, men er veldig preget av repetisjon – når man først har lært de grunnleggende elementene, er det få steder hvor man faktisk må tenke kreativt. Merker på veggene forklarer hvordan du skal komme deg videre, og stort sett er metodene fra brett til brett helt like.
I likhet med når man kjører stridsvogner, er plattformdelen preget av et forvirrende og uforutsigbart kontrollsystem. Man må forvente å dø gang på gang av at figuren hopper feil vei, enten på grunn av at kontrollene ikke fungerer som de skal, eller fordi en plutselig endring i kameravinkel reverserer hele kontrollsystemet. Dette problemet er til en viss grad til stede i de fleste parkour-inspirerte spill, men Tron: Evolution ser ut til å gjøre problemet til en kunstart. Derfor blir disse delene i lengden en betydelig kilde til irritasjon.
I kappkjøringsdelen av spillet får vi muligheten til å benytte PlayStation Move til å styre kjøretøyet, i stedet for den tradisjonelle håndkontrolleren. Det er da meningen at man skal holde kontrolleren som et ratt, og styre ved å vippe den til sidene. Dessverre er kontrolleren for liten til å gjøre dette ordentlig, og jeg gikk derfor over til å holde den med en hånd – en stilling som i lengden er veldig slitsom. Når det da også viser seg at man har langt bedre kontroll over kjøretøyet ved å bruke den tradisjonelle håndkontrolleren, virker støtten for Move mest som en påklistret gimmick – på mange måter ville det ha vært best om Propaganda Games hadde droppet dette, og heller brukt tiden på å forbedre kontrollsystemet i resten av spillet.
Til tross for dette lot jeg meg i perioder underholde – når kontrollsystemet først fungerer, har spillet noen imponerende øyeblikk. Det er derfor synd at dette langt på vei overskygges av problemer og lange perioder med ensformighet.
Velkommen til versjon 2.0!
Som mange andre nyere spill kombinerer Tron: Evolution action-sjangeren med rollespill-elementer, ved å gjøre spillfiguren oppgraderbar etter hvert som man stiger i nivå. Med jevne mellomrom blir figuren oppgradert til en ny versjon, og får mer tilgang på minne. Dette kan brukes til å oppgradere en mengde forskjellige aspekter av spillet – deriblant liv, energi, skademotstand, våpen og spesialegenskaper. Man kan også på denne måten påvirke figurens egenskaper i flerspillermodus. Dette fungerer relativt godt, og gir en viss mulighet til variasjon i spillestil.
Flerspillerdelen er delt opp i fire forskjellige modi – «Team Disintegration» og «Disintegration» er klassiske deathmatch-modi, hvor den første baserer seg på lagarbeid, og den andre er en alle mot alle-kamp. I tillegg har man «Power Monger», hvor hvert lag må kontrollere noder på kartet, og «Bit Runner», som er en typisk «Capture the Flag»-konkurranse. Det er også to forskjellige typer kart, hvor den ene fokuserer på bruk av kjøretøy, og den andre på kamp til fots.
Deler av dette fungerer relativt godt, da først og fremst når man kjemper til fots. Dessverre lider også denne delen av spillet av ensformighet, og blir både lite utfordrende og lettere kjedelig i lengden. I små doser kan man derimot ha det nokså gøy – men dette er ikke noe jeg ville ha brukt timevis på hver dag.
Glimrende musikk, utdatert grafikk
Som nevnt var filmen Tron, da den ble sluppet i 1982, banebrytende når det gjaldt utnyttelse av datagrafikk. Tron: Evolution kan ikke beskrives på samme måte - spillet ser mer enn pent nok ut, men noe revolusjonerende fremskritt finner man ikke. Mest av alt minner spillets grafikk om det første Mass Effect – man kan her ane at begge har latt seg inspirere artistisk av 80-tallsfilmen Blade Runner. Mass Effect var i sin tid imponerende, men i 2010 må denne grafikken sies å være noe utdatert.
Musikken er derimot et av de store lyspunktene i spillet. Denne er også tilsynelatende inspirert av Blade Runner, og fungerer svært bra. Særlig de sporene som er laget av Daft Punk er imponerende gode, og bidrar til en stemning som gir spillet særpreg.
Handlingen i spillet er dessverre like ensformig og forutsigbar som filmen var i sin tid. I tillegg fungerer ikke Tron-universet like godt som det opprinnelig gjorde. På begynnelsen av 80-tallet rådet det en høy grad av mystikk rundt hvordan datamaskiner egentlig fungerer, men i våre dager er de fleste klar over at dataprogrammer ikke er særlig intelligente. Tron utgir seg ikke for å være en fremtidsvisjon, men noe som foregår i vår tid. Det blir derfor vanskelig å legge fra seg vissheten om at dette er umulig når man skal forholde seg til Tron-universet.
Konklusjon
Tron: Evolution lider på mange måter under de samme problemene som andre spill som er laget for å promotere en film – spillet er rett og slett ikke godt nok gjennomført. Her har man et uforutsigbart kontrollsystem, gjentagende og ensformig spillestil, og ikke minst et plott som bare så vidt klarer å drive spillet fremover. Det hele fungerer generelt dårlig som reklame for den filmen spillet er ment å promotere. Når man ser originalfilmen, får man på mange måter følelsen av å være tilskuer til en demonstrasjon, mer enn en film. Det samme kan sies om Tron: Evolution. Likevel har spillet en del gode øyeblikk, og særlig for Tron-fans kan det tilby noen timers grei underholdning, dersom man klarer å ignorere irritasjonsmomentene. Det finnes langt dårligere forsøk på å gjøre film om til spill - men det er likevel ikke nok til å gjøre Tron til det storspillet Disney kanskje hadde håpet på.
Tron: Evolution er i salg for PlayStation 3 (testet), Xbox 360 og PC.
