Vi forsøker å ta egne skjermbilder så langt det går når vi anmelder spill, og det er alltid en utfordring å i det hele tatt huske å hamre skjermbildeknappen med jevne mellomrom. Problemet med Trine 2 var et helt annet – det er rett og slett vanskelig å vite hvilket av de over 60 skjermbildene jeg skal plukke ut.
Trine 2 er noe av det vakreste jeg har spilt, men er slettes ikke plattformspillversjonen av The Kardashians. Her har du substans så det holder, og det finskutviklede hjernetrimspillet er usedvanlig velbalansert.
Jula kom tidlig
Det er litt rart å innrømme at ikke en eneste ting i år har satt meg i en så gjennomført julestemning som Trine 2. Mandariner, sjokoladekalendere og Bing Crosby må gi tapt for et videospill som ikke engang har juletema. Er ikke det et forrykende skussmål?
Når det er sagt så har dette spillet mange mangler. Utviklingen fra forgjengeren er udelt positiv og tydelig, men det er først og fremst stemningen som gjør dette verdt å spille. En koselig fortellerstemme av sorten britisk bestefarmateriale, slående vakker, fargerik grafikk og perfekt akkompagnerende musikk er en blanding du ikke skal kimse av.
Selve spillet er nemlig en betasuppe av elementer fra moderne plattformspill kombinert med Blizzard-klassikeren The Lost Vikings. Det er mye snert og finesse å spore i nivådesignene, og utfordringene holder stort sett fornuftig nivå. Men man har lært seg å stille høye krav. Plattformspill som Braid, Limbo og Portal 2 gjør hjernetrimdelen bedre.
Tydelige roller
Konseptet er fortsatt såre enkelt: de tre eventyrerne Amadeus, Pontius og Zoya sysler med hver sine ting inntil de alle blir lokket ut på eventyr av en magisk gjenstand kalt Trine. Den svevende dingsen leder dem gjennom en rekke forskjellige områder, som krever at de bruker sine egenskaper som henholdsvis trollmann, ridder og tyv til å forsere hindringer og nå nye nivåer.
Amadeus står for brorparten av hjernetrimløsningene, fordi han kan mane frem esker av ulik størrelse, som for eksempel brukes til å nå plattformer, lage provisoriske husker og tynge ned heiser og slikt. Pontius er ruslebiffen i trioen, og stort sett flinkest til å slå ihjel fiender eller knuse omgivelsene med henholdsvis sverd/skjold og en diger slegge.
Zoya har en slags hybridrolle, og må bruke buen sin til å aktivere ulike hendelser i omgivelsene, i tillegg til at hun er en formidabel skadeyter når hun får småtrollene og de andre fiendene på avstand. Samtidig har hun en gripekrok som er svært nyttig for navigasjon, gitt at omgivelsene legger til rette for det.
Høyst kreativt
Omgivelsene legger stort sett ting til rette for at du skal løse utfordringene på eget vis. Jeg har for eksempel en tendens til å løse ting på usedvanlig kronglete vis, og bytter febrilsk mellom de tre figurene for å benytte ulike egenskaper kjapt etter hverandre. Jeg setter veldig stor pris på at det bunner ut i noe annet enn at jeg føler meg som en idiot.
Noen ganger blir det likevel litt for lett å «klemme frem» en løsning. Ved hjelp av et figurutviklingssystem kan trollmannen for eksempel få evnen til å mane frem hele fire gjenstander samtidig. Det gjør det altfor lett å bygge høye tårn eller intrikate strukturer som lar deg sprette opp til høyder hvor du egentlig må benytte langt mer sofistikerte teknikker for å nå.
Av samme grunn føles Pontius og Zoya ofte overflødige til alt annet enn slåssing, ettersom Amadeus' løsninger føles enklere. Det er fullt mulig at utvikler Frozenbyte enkelt og greit har ønsket en slik balanse, men med The Lost Vikings ferskt i minnet kunne jeg heller tenkt meg tre mer balanserte figurer som hadde gjort oppgaveløsingen mindre ensformig.
For mye kamp
Det nye ferdighetssystemet fokuserer for øvrig uproporsjonalt mye på nye kampteknikker. Det forholdsvis snevre systemet byr på noen gåteløsingsteknikker, som å la Pontius kaste hammeren sin for å knuse steinvegger, men det er stort sett ulike måter å drepe fiender på som står i fokus. Det går forsåvidt overens med Frozenbytes lovnader om å forbedre kampene.
Der synes jeg likevel ikke at de har gjort en god nok jobb. Det er riktig så flott å kaste en eske på en goblin så han faller ned i gapet på en kjøttetende plante, eller hive en annen skurk ned i lava, men slåssingen er stort sett febrilsk fekting med sverd og skjold, eller hopping frem og tilbake over fiender for å skyte dem med Zoya uten at hun selv blir truffet.
Slåssingen blir enkelt og greit litt for kaotisk og simpel, og tar for stor plass i designen til at jeg helt greier å bli bekvem med den. Heldigvis består brorparten av opplevelsen Trine 2 av at du tusler rundt i nydelige miljøer, hører på fin musikk og løser gåter i eget tempo. Og det fungerer strålende.
Naturlig progresjon
Selve gåtene en langt mer nyanserte og varierte enn de var i eneren, og dette er ikke så kassestablingstungt som Trine var. Her må du bygge intrikate ramper for å frakte vann til plantefrø, håndtere syre og eksperimentere med portaler a lá Portal. Vanskelighetsgraden har en naturlig utvikling, og mot slutten føler du deg riktig så flink.
Noe av den herlige kreativiteten ødelegges en anelse av feil med fysikkmotoren, som ellers er fantastisk, men det er knapt et skår i gleden. Jeg har for eksempel opplevd at en hjemmelaget huske, som består av en piggball med ei trekasse kastet på, stoppet i en usynlig vegg. Væsker oppfører seg også snålt til tider, og jeg endte ofte opp med å skvette dem manuelt i stedet for å lage ramper.
Skulle du stå fast på en av disse oppgavene, har spillet forresten en flott hintmodus du selv kan justere inn aktiveringstiden på. Det vil si at om du er av den utålmodige sorten, kan du velge å få tips av spillets forteller hvert femte minutt. Andre foretrekker nok litt større mellomrom mellom håndholdingen.
Strålende samarbeidsmodus
Noe av det beste med spillet er likevel muligheten til å spille med venner, enten lokalt eller over Internett. Spillet støtter samarbeidsspilling mellom opptil tre stykker, som selvsagt får anledning til å spille hver sin figur. Du kan også justere om man skal ha hver sin, fastsatte rollefigur, eller evnen til å bytte når som helst.
Å ha flere spillere ute samtidig byr selvsagt på helt andre løsninger enn når man må spille alene og hoppe mellom de tre figurene. Har du anledning så er dette utvilsomt måten du bør oppleve Trine 2 på, uten at det på noen som helst måte er et svakt enspillerspill.
Er du alene får du nok for eksempel anledning til å ta til deg de strålende omgivelsene i større grad, og samtlige av spillets mange områder fortjener en tur med lupen. Samtidig er det en rekke hemmeligheter her og der, stort sett i form av ekstra erfaringspoeng, små koselige dikt eller konseptkunst fra spillet. De kan det nok være bedre å hakke seg frem til på egen hånd.
Konklusjon
Jeg elsker stemningen i Trine 2, og skulle ønske det var adskillig lengre enn det er. Nå er lengden helt på det rene, altså, men denne stilsikkerheten fra start til slutt er for prangende til at det går greit å ta farvel. Kombinasjonen av utseendet, musikken og fortelleren gjør dette til et strålende spill å ta opp i førjulstida, selv om det strengt tatt ikke er et julespill.
Selve fysikknøttene er velbalanserte og ofte gode, selv om det er litt for mye fokus på trollmannens ulike triks, og litt for enkelt å omgå de virkelig deilige løsningene med klossestabling. Kampene med ymse fiender, inkludert småbosser, har fortsatt en vei å gå, og det blir litt for febrilsk sverdfekting til at det føles givende.
Samarbeidsmodusen er en strålende måte å oppleve spillet på, og om du er på utkikk etter en tilgjengelig og fornøyelig opplevelse med støtte for tre stykker samtidig, er dette et herlig valg. Nå synes jeg egentlig de fleste burde ta opp Trine 2 i år, om så bare for å oppleve et unikt og fantasifullt plattformspill som ikke krever at du er fryktelig glad i videospill ellers.
Trine 2 ble utgitt den 7. desember til Windows og OS X. Det kommer til PlayStation Store og Xbox Live Arcade henholdsvis den 20. og den 21. desember.
