I Tribes: Ascend er det hverken våpenet eller rustningen man bærer som er det viktigste redskapet i kampen mot motstanderen. Det er landskapet. Gjør landskapet til din beste venn, og du blir vanskelig å overvinne.
Forfriskende annerledes
Se for deg et av de store, standard førstepersons skytespillene som mange millioner av mennesker spiller. Der sniker du deg rundt hjørner i bygninger, krigsherjede byer eller trange oljerigger. Du løper fra en sikker dekning til en annen. Finner du et bra sted å gjemme deg, kan du «campe» trygt uten å røre deg av flekken.
Tribes: Ascend er på mange måter motsetningen til disse saktegående, nesten statiske skytespillene. Her er bevegelse alt. I det du starter, ligger et duvende, åpent landskap foran deg. Langt der framme aner du konturene av en kamp. Du hopper utfor kanten, treffer bakken i perfekt vinkel, og med en akselrasjon som ikke står tilbake for en sportsbil, suser du nedover. Du setter i gang rakettmotoren idet du begynner på motbakken, og skyter til værs i 150 km/t.
Det kalles «skiing», og du kommer til å elske det. Man sklir i nedoverbakker, og bruker rakettene oppover for å bevege deg rundt i landskapet, til og fra motstanderne dine og for å dukke unna skudd. Det er en fantastisk mekanikk, og er selve hjertet i spillet. «Skiing» gjør at Tribes: Ascend radikalt skiller seg fra resten av sjangerens dominerende spill.
Trening gjør mester
I alle skytespill, inkludert dette, er hele poenget å treffe motstanderen før han treffer deg. I Tribes: Ascend skal du gjøre dette mens motstanderen beveger seg opp og ned bakketopper i forrykende hastighet. Det kreves en helt annen tankemåte, en annen måte å skyte på for å treffe motstanderen din. Du treffer aldri dersom du sikter direkte på en spiller.
Det er ikke så enkelt som pek og klikk. Her må du ta med en rekke ulike faktorer i beregningen din før du fyrer av et skudd. Du må tenke på hvordan motspilleren din beveger seg, hvilken retning han har og kommer til å ta. Du må vurdere landskapet, slik at ikke motspilleren din havner bak en bakkekam idet du løsner av et skudd. Du må vurdere tiden det tar før prosjektilet ditt når målet, og hvor lang tid det tar før motstanderen din lander på samme sted. Og alt skjer i løpet av sekunder. Denne dansen mellom deg og din motstander er herlig når man vinner, og utrolig bitter når man taper.
Det å greie å ta livet av en motstander er en nærmest euforisk opplevelse hver gang. Ingen andre spill har greid å gi meg tilfredsstillelsen av å treffe en motstander på samme måte som jeg får i dette spillet. Det å få inn et perfekt skudd i høy hastighet over en liten åskam, akkurat idet en motspiller lander, er veldig deilig.
Fordi Tribes er såpass annerledes, og fordi det er så mange ulike elementer og beregninger som tas, er læringskurven ganske bratt for nye spillere. Dette er ikke et generisk skytespill som alle andre, her må selv den beste lære seg å sikte på nytt. Det å manøvrere bakkene, beholde hastighet, ha kontroll på fiendene, og samtidig prøve å sikte, kan kjennes veldig kaotisk og vanskelig til å begynne med. Men med tiden kommer ferdighetene, og det er en herlig følelse når alt sitter som det skal.
Ikke alt er gratis
Tribes: Ascend er gratis, og livnærer seg på den stadig mer populære betalingsmodellen mikrotransaksjoner. Dette vil si at spillet kan lastes ned uten kostnad, men at du kan låse opp nye funksjoner og gjenstander ved å bruke noen kroner på spillet i etterkant.
Gratisversjonen gir deg tilgang til 3 av totalt 9 ulike klasser. Som et utgangspunkt holder dette i massevis for å kunne nyte spillet fullt ut. Men ved å legge igjen rundt to hundre kroner, låser man opp alle klassene, og har penger igjen til litt ekstra. Da får du også 50 % mer erfaringspoeng etter hver kamp, som igjen kan brukes på oppgraderinger av våpen og diverse utstyr.
Alt i spillet kan også låses opp for de erfaringspoeng du tjener. Dette vil i teorien si at du ved å bruke nok timer får du til syvende og sist kjøpt alt spillet har å tilby, uten at det trenger å koste deg en eneste krone. Dette vil imidlertid ta lang tid, og med det fornuftige og lave prisnivået High-Rez Studios har lagt seg på, ser jeg ingen grunn til ikke å støtte de ved å legge igjen litt penger i spillet.
Mange valg
Spillet er bygd opp med et klassesystem, ikke ulikt andre førstepersons skytespill. I Tribes: Ascend er de ni klassene fordelt i tre kategorier: lett, middels og tung rustning. Under hver av disse har du tre ulike klasser, hver med sine spesialiteter og funksjoner. «Assassin» er et eksempel på en lett klasse. Den er rask og mobil, og kan i tillegg blant annet bli usynlig. Den er en spesialist på å snike seg inn i fiendens baser og stjele flagg, eller ta ut vaktene før de ser hva som er i ferd med å skje. En «Doombringer» derimot, med tung rustning, er best som et stillestående forsvar, med en rekke ulike verktøy til å forsvare en base.
Det er fire ulike spillmoduser i Tribes: Ascend, alle ganske standard for denne type spill. Du har «Team Deathmatch», der målet er å ta livet av motstanderlaget før de tar laget ditt. «Capture the Flag» handler som kjent om å stjele motstanderlagets flagg og ta det med tilbake til din egen base. «Capture and Hold» er en spillmodus der du skal holde og forsvare strategiske punkter på et kart. I alle disse modusene er det maks 32 spillere fordelt på to lag. «Arena» er en fjerde modus der lag bestående av fem spillere kjemper mot hverandre.
Hver spillmodus har sine ulike kart, laget spesifikt for den. Et «Capture The Flag»-kart vil for eksempel være helt likt på begge lags sider, slik at det ene laget ikke har noen fordeler overfor det andre. «Arena» har fire ulike kart, «Capture the Flag» har ti, «Team Deathmatch» har sju ulike kart, mens «Capture and Hold» har seks.
Ta flagget
Min favoritt, og den spillmodusen som lar de ulike egenskapene til alle klassene virkelig skinne, er uten tvil klassiske «Capture the Flag». Her drar man nytte av alle de ulike klassene og hva de er best på. Det er her de som spiller som «Doombringer» kan bruke klassen sin til forsvar. Og det er her en «Assassin» sniker seg inn i fiendens base usett, og stjeler flagget. Det er dynamisk, kampene bølger fram og tilbake, og det er herlig intenst. Flaggbærerne kan virkelig få vist sine egenskaper til å samle høy hastighet, og skli av gårde ned bakkene i godt over 100 km/t.
Tribes: Ascend er laget med grafikkmotoren Unreal Engine 3, og det ser veldig bra ut, overraskende bra til å være et gratisspill. Det er nydelige teksturer, brettene er flotte og spillermodellene er detaljerte og skarpe. Det eneste jeg ønsker å sette fingeren på er at landskapene til tider er for og strippet for detaljer. Jeg mistenker at dette er bevisst fra utvikleren sin side, da landskapene er mer et verktøy og et våpen enn bare et landskap.
Lydeffektene i spillet er ikke på nivå med det vi kan oppleve i for eksempel Battlefield 3, og kan høres noe blasse og tafatte ut. Det er ikke det trykket jeg gjerne skulle likt å høre, men det fungerer greit. Lyden er dessverre en skuffelse sett i forhold til kvaliteten i resten av spillet.
Konklusjon
Tribes: Ascend har satt en ny standard for hva jeg kan forvente av et gratis spill. Dette oser av kvalitet, og er på mange måter like polert og strøkent som de store, konkurrerende titlene i denne sjangeren. Det er gjennomført til fingerspissene, og jeg er veldig imponert over arbeidet High-Rez Studios har levert.
I dagens overmettede spillindustri er det lite som kan kalles unikt. Det kommer etterfølgere, og det er ikke mange titler som ikke har en 2 eller 3 etter seg. Kanskje spesielt i førstepersons skytespill kan man tenke at det er vanskelig å gjøre noe nytt og unikt. Men det er nettopp dette Tribes: Ascend gjør, og som imponerer meg mest. Det er et spill som skiller seg fra resten, som er unikt i hvordan det spilles, og som ikke blander seg med mengden.
Skulle det være noe å utsette på Tribes: Ascend, så er det følelsen av progresjon. Det er ingenting annet enn det å bli bedre som driver meg til å ta en kamp til. Jeg kan spille for erfaringspoeng, som låser opp nye våpen og klasser, men dette kan også kjøpes for en veldig beskjeden sum penger. Det er få grunner til bare å ta en kamp til, som igjen blir enda en og enda en. Etter at en match er ferdig er det ingen premiering, ingen gulrot i spillet som driver meg videre. Det er ingen mål eller premier man strekker seg etter, og dette er noe jeg savner.
Likevel: Til syvende og sist er det overhodet ingen grunn til at ikke alle skal gi dette spillet en sjanse, det koster uansett ingenting.
