Borgerkrigen mellom Autobot-ene og Decepticon-ene på planeten Cybertron begynner å gå mot slutten. Planeten er døende, den metalliske kjernen har sluttet å rotere, og forsyningene av den livgivende drivstoffet Energon har gått tom. Mens Autobot-ene, ledet av Optimus Prime, forsøker å evakuere planeten går Megatron og hans Decepticon-er til angrep i et forsøk på å utslette dem. Vi følger konflikten fra begge sider mens transformer-enes verden faller fra hverandre rundt dem. Det er en spennende historie, og en til tider god opplevelse, men mellom de gode øyeblikkene er Transformers: Fall of Cybertron et ganske tørt og identitetsløst skytespill uten særlig brodd.
«Transform and roll out!»
I løpet av tretten kapitler får vi oppleve Cybertrons siste timer fra synsvinkelen til en rekke ulike roboter, fra Optimus Prime og Bumblebee til Megatron, Soundwave og Starscream. Nostalgien er på topp når jeg hører Peter Cullens dype røst komme ut fra Optimus' munn, og det er interessant å se historien fra forskjellige vinkler. Spillet veksler nemlig mellom de ulike fraksjonene med stor hyppighet i løpet av hovedhistorien. Spesielt det siste nivået inneholder flere slike overganger mens du utkjemper det siste store slaget. Overgangene mellom de ulike figurene i dette nivået var eksepsjonelt godt utført, og det føltes alltid som om handlingene jeg utførte hadde en direkte konsekvens for utfallet av oppdraget. Jeg vil se mer av dette i kommende spill.
Figurene er tilsynelatende designet for å være gjenkjennelige for gamle fans, men reflekterer også det faktum at dette spillet foregår i sin egen, alternative versjon av den originale opprinnelseshistorien. Rollelisten er stor og sjansen for at du vil støte på din favoritt-transformer i løpet av spillets gang er ganske høy. Alle figurene blir stemmegitt av gode skuespillere som gir historien ekstra tyngde og gjør den troverdig.
High Moon Studios gjør det de kan for å ønske velkommen de som ikke har et forhold til Transformers-universet, men dette fungerer ikke alltid like godt. Motivasjonen til visse figurer forklares aldri, og selv jeg som er gammel fan måtte klø meg litt i hodet da jeg lurte på hvorfor Megatron ønsker å utslette Autobot-ene, som bare ønsker å leve i fred og harmoni.
Tut og kjør, skyt og løp
Selve spillmekanikken bygger videre på det utvikleren etablerte i deres forrige spill, War for Cybertron. I hvert kapittel løper du gjennom ulike steder på Cybertron og skyter ned alt som står i din vei. Noen sekvenser krever også at du transformerer fra robot til kjøretøy for raskere forflyttning over et større område. Som kjøretøy har du kraftigere skjold og våpen, men du er også et større mål med mindre smidighet.
Skytingen foregår fra et tredjepersons skulderperspektiv og som vanlig har du tilgang på alt fra pistoler til hagler og maskingevør. Du kan også plukke opp tyngre skyts som rakettkastere, strømgeneratorer og et gevær som skyter sagblader.
Til tross for variasjon i selve utvalget av våpen synes jeg High Moon Studios har gått glipp av en gylden mulighet til å gi de ulike robotene individuelle signaturvåpen. Du begynner et oppdrag utstyrt med et spesifikt våpen, men dette våpenet kan byttes ut så snart du finner et nytt. I og med at de ulike figurene har forskjellige evner og egenskaper synes jeg de også burde ha individuelle våpen som speiler deres personlighet. Det føles bortkastet at Megatron, en av de mektigste figurene i Transformers-universet, løper rundt med de samme våpnene som sine anonyme fotsoldater.
Spillet lar deg også innta rollen som Grimlock, lederen av «Dinobots». Disse robotene kan omforme seg til mekaniske dinosaurer, og var i den originale animasjonsserien beryktet for sin styrke og villskap i kamp. Når du spiller som Grimlock bytter spillet sjanger fra tredjepersons skytespill til tredjepersons hugg-og-slå-spill. Dessverre er ikke dette sjangerbyttet spesielt vellykket. Innsatsen føles halvhjertet, og det er ikke så moro å vrake fiendtlige roboter med et gigantisk sverd som det burde være.
Morsom utforskning
De tretten nivåene er bygget rundt robotenes ulike styrker og evner. Optimus Prime kan kalle inn rakettangrep, Megatron kan sveve, Cliffjumper kan bli usynlig og Jazz har en entrehake. Noen av figurene har flere evner, for eksempel Starscream som både kan fly og bli usynlig. Nivåene tar deg med på en reise gjennom eldgamle ruiner, et enormt transportskip og Cybertrons underjordiske huler.
Det var moro å se de ulike delene av Cybertron, samt spekulere i hvordan alt hadde blitt bygget og hvem som bodde hvor. Arkitekturen er utenomjordisk og bombastisk, ikke overraskende for et univers der gigantiske roboter kan oppnå liv og intelligens. Alt fra bygningene til figureneene er dekket av sterke farger og kraftlinjer som lyser med en neonlignende glød. Alle figurene ser ut til at de er bygget for kamp, og detaljnivået er såpass høyt at man kan se individuelle deler bevege seg på robotenes kropper. Jeg liker det grafiske uttrykket High Moon Studios har gått for, og gleder meg til å se hva mer de kan finne på om neste spill foregår på jorda.
Når du ikke kjemper deg gjennom fiendtlige roboter må du finne smarte løsninger på hvordan du skal komme deg videre i miljøet. Som regel går dette ut på å aktivere brytere og ødelegge hindringer, men det hender også at du må bruke din spesielle evner for å åpne opp veien framover. Disse minigåtene er aldri vanskelige og krever ikke noen høyere form from kreativ tenkning. Bruker du for lang tid vil spillet uansett fortelle deg hva du skal gjøre.
Skjult i hvert kapittel er en rekke lydlogger som du kan plukke opp for å gi historien mer kjøtt på beina. Disse er selvsagt fullstendig valgfrie, men setter konflikten på Cybertron i en større kontekst og fyller inn små detaljer i handlingen. I tillegg kan du finne plantegninger for forskjellige våpen som gjør disse tilgjengelige i spillets butikksystem. Her kan du også oppgradere dine eksisterende våpen i tillegg til å kjøpe gjenstander som gir deg bedre helse, høyere bevegelseshastighet og større angrepskraft. Systemet er meget likt det vi ser i de fleste av dagens skytespill og jeg skulle ønske at utvikleren hadde gjort noe for å differensiere seg mer fra det som finnes i det nåværende spillmarkedet.
Utkjemp krigen over nett
Flerspillerdelen flytter borgerkrigen inn i cyberspace og lar deg bygge din egen transformer. Etter å ha valgt én av fire klasser står du fritt til å velge fra en rekke ulike typer armer, bein, kroppspanser, hoder og våpen. Du kan også bygge en transformer fra et standardsett modellert etter spesifikke figurer, for eksempel Optimus Prime eller Megatron. Det å kunne bygge sin egen kjemperobot er ganske tøft i seg selv, og med så mange valgmuligheter er sjansen liten for at du vil se to like roboter i en flerspillerkamp.
Din selvbygde transformer kan brukes i fire forskjellige flerspillermoduser du vil kjenne igjen fra mange andre spill. Lagbasert dødskamp var modusen med flest spillere da jeg testet flerspilleren, men du kan også spille «Capture the Flag», der poeng blir gitt de som kan stjele motstanderlaget sitt flagg, eller «Headhunter», hvor du jakter på spesifikke spillere. Fall of Cybertron har også en bølgebasert horde-modus der du inntar en spesifikk rolle i et lag på fire. Rollen du velger har konsekvens for hvilke evner du blir tildelt, samt hvilke våpen du begynner med. Målet deretter er å overleve så mange bølger som overhodet mulig før tiden går ut.
Enhver flerspillerkamp belønner deg med spillets myntenhet som du kan bruke til å skreddersky transformer-en din. Du kan bygge inntil tolv ulike figurer, så spillet oppfordrer til eksperimentering for å finne den tilpassningen som passer deg best.
Dessverre er ikke flerspilleren spesielt morsom å spille. Det er de samme klassebaserte modusene vi ser i de fleste andre skytespill. Den føles noen ganger som en ettertanke og kunne gjerne vært knyttet enda sterkere opp mot hovedhistorien. Spesifikke oppdrag for de forskjellige lagene, eller scenarier som kunne vært hentet ut fra en krig hadde nok passet bedre. Jeg kan skyte roboter i fleisen gjentatte ganger i løpet av historiemodusen, så hvorfor ikke gi meg muligheten til å gjøre noe mer enn bare det i flerspilleren?
Konklusjon
Alt i alt er ikke Transformers: Fall of Cybertron et regelrett dårlig spill, men det er langt fra fantastisk. High Moon Studios har klart å omfavne noen av de elementene som gjør Transformers-universet såpass spennende, men utvikleren har til syvende og sist gitt oss nok et generisk skytespill som føles likt som alt annet vi ser nå for tiden.
Robotene skiller seg fra hverandre ved hjelp av godt stemmeskuespill og fint visuelt design, men jeg skulle likt å se utvikleren ta dette enda lenger. Det føles ikke riktig at alle kan løpe fritt rundt med de samme våpnene og bruke det samme utstyret. Når jeg løper rundt som Megatron og vraker alt som står i min vei blir det billiggjort av det faktum at jeg hadde våpenet hans tilgjengelig fra begynnelsen av.
Det er tydelig at utvikleren er tilhengere av Transformers-universet, og har forsøkt å lage et spill som passer både for nye og gamle fans. Dessverre mangler spillet skikkelig brodd, og utnytter ikke lisensen godt nok. De som vil få mest ut av dette er hardbarka Transformers-fans, men jeg tror at selv de vil føle at noe mangler. Spillet blir for generisk og smakløst, til tross for noen få stilige øyeblikk.
Transformers: Fall of Cybertron er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.
