Sadwick er en patetisk klovn som mislykkes med omtrent alt han prøver på. Sammen med broren og bestefaren reiser han rundt for å gjøre folk glade med klovneriene sine, men selv er han bare trist. Og som om ikke dette var nok plages han av mareritt om verdens undergang. En dag treffer han et sendebud for kongen, som trenger hjelp. Sendebudet bærer på en magisk stein, som visstnok representerer verdens eneste håp, men nå jages han av onde monstre. Det ene leder til det andre, og plutselig er det – forutsigbart nok – Sadwick som sitter på nøkkelen til verdens fremtid. Det som ikke er like forutsigbart er hvilken rolle han faktisk vil spille når verdens skjebne skal avgjøres.
Mye peking, også litt klikking
The Whispered World er et tradisjonelt eventyrspill av en type vi har sett mange ganger før. Du peker og klikker deg gjennom de todimensjonale omgivelsene, hvor du finner massevis av rare personer å snakke med og en haug av gjenstander som må brukes på mer eller mindre kreative måter for å hjelpe deg forbi de mange hindringene som står i din vei. Gåtetettheten er høy, og det samme er vanskelighetsgraden.
Selv om The Whispered World bruker en formel vi er godt kjent med, klarer det å engasjere. Etter en litt fomlende start rives du med av historien, som bygger på den kjente «redd verden»-klisjeen – men med en spennende (og overraskende) vri. I tillegg formelig oser det sjarm av både spillet, figurene og verden de befolker. The Whispered World er en fryd å utforske, og de mange personene du møter på din vei er både rike og interessante – enten de er snakkende steiner eller brølende vakter.
Språklig sett har europeiske eventyrspill et litt dårlig rykte. Generelt later de nemlig til å enten være veldig dårlig skrevet i utgangspunktet, eller ha brukt alt for lite ressurser på oversettelsen til engelsk. Resultatet er alt for ofte svakt og unaturlig språk i både dialoger og beskrivelser, og en humor som faller på trynet ved første anledning og bare sjeldent kommer seg opp igjen.
The Whispered World er annerledes. Oversettelsen til engelsk er rett og slett glimrende, og humoren fungerer svært godt. Det er forfriskende å se en europeisk utvikler legge så mye vekt på å få til en skikkelig engelskoversettelse, og det har faktisk utrolig mye å si for helhetsopplevelsen. Et godt språk gjør det lettere for spilleren å leve seg inn i handlingen, le av vitsene og oppfatte følelsene som ligger bak det som blir sagt, og alt dette er essensielle deler av en god eventyrspillopplevelse.
Varm humor
Selv om humor ikke er like viktig for The Whispered World som det er i spill som Sam & Max-serien og A Vampyre Story, er det mye å smile av i dette spillet. Der A Vampyre Story skyter vitsene ut med maskingevær, og hvor kun et fåtall av dem faktisk treffer, bruker The Whispered World mye mer tid mellom hver vits – men treffsikkerheten er langt høyere. I tillegg har humoren og dialogene en varme i seg som vi ikke ser for ofte i spillmediet. Og det til tross for at humoren ofte beveger seg inn i mørkere områder.
Emo-klovnen Sadwick er kanskje en vandrende klisjé, men han er en klisjé som fungerer. Når han beskriver et stearinlys ved å fortelle at han liker det fordi det minner ham om graven til hans mor, er det morsomt fordi det er så erketypisk for det vi forventer fra den negative personligheten hans. Men når han sier «God natt, mamma» før han blåser det ut, stikker det litt i hjertet. Plutselig har klisjeen blitt en virkelig person.
Sadwick er rett og slett en veldig sjarmerende hovedperson, som har en kommentar til alt. Disse kommentarene er ikke bare morsomme. De kan også være svært nyttige; i stedet for generiske «det fungerer ikke»-beskjeder hver gang du eksperimenterer med noe, får du ofte spesifikke og hjelpsomme beskjeder om hvorfor det du prøver på ikke fungerer. Disse «feilmeldingene» er svært forseggjorte, og noen av spillets beste vitser kommer når du forsøker å gjøre helt idiotiske ting. Slikt liker jeg.
Varierende gåtekvalitet
The Whispered World er stappet med gåter som må løses, og kvaliteten på disse er dessverre litt varierende. Spillet har mange logiske og fine nøtter, men det har også mange hvor løsningene rett og slett ikke virker fornuftige eller hvor det ikke er noen indikasjoner på hva det egentlig er du forsøker å oppnå. Faktisk kommenterer Sadwick selv dette på et tidspunkt i spillet; før han utfører løsningen på et spesifikt problem påpeker han hvor dum ideen virker, og når den lykkes spør han trist: «Ønsker jeg virkelig å leve i en verden hvor slike handlinger faktisk belønnes?»
Det blir med andre ord en god del prøving og feiling her, og sannsynligvis også ganske mye målløs vandring frem og tilbake før du plutselig finner det du trenger eller skjønner løsningen på et problem. I dagens internettsamfunn er dette selvsagt langt fra like stort problem som det kunne være i Sierras storhetstid, men det er likevel frustrerende til tider. Og når selv Sadwick kommenterer at noen av løsningene blir for dumme, virker det litt rart at ikke utviklerne har tatt seg i nakken og gjort visse endringer.
Heldigvis er det som sagt også mange gode nøtter i dette spillet, og hvis du liker gåtene i spill som A Vampyre Story og Runaway-serien kommer du neppe til å ha større problemer med The Whispered World (som i det minste har mer kontroll på logikken enn det Runaway-spillene har). Mange av gåtene er av den tradisjonelle «bruk riktig objekt på riktig plass»-typen, og det er også mye som må plukkes opp og kombineres med andre ting. Vi får også noen litt mer rene logikknøtter, som den klassiske sjakknøtten der du må plassere ut åtte dronninger på spillbrettet uten at noen av dem kan angripe hverandre.
I tillegg har Sadwick et søtt lite kjæledyr, som følger med ham overalt. Dette er en slags larve som heter Spot, som på merkelig vis kan få ulike former og egenskaper ved å gjøre ting underveis. Så kan han veksle mellom disse ved behov, for å hjelpe deg å løse nøttene du kommer over. Han kan for eksempel forvandle seg til en tung ball, en levende fakkel og mye mer. Jeg synes utviklerne bruker disse mulighetene litt lite i spillet, for de fungerer som et friskt pust ved siden av de mer tradisjonelle nøttene.
Usedvanlig lekkert
Jeg har snakket mye om hvor sjarmerende The Whispered World er, og en stor grunn til nettopp denne sjarmen er grafikken. De håndtegnede bakgrunnsmotivene er så flotte at jeg gikk med en nærmest kontinuerlig trang til å trykke «print screen» under spillingen, og jeg gledet meg som en unge til hver nye skjerm jeg skulle få nyte. Selv om dette spillet bruker superenkel 2D-teknologi er det et av de peneste spillene jeg har prøvd på lenge, og et godt bevis på at det ikke er teknologien som teller, men hva man gjør med den.
Figurene er også håndtegnede, og selv om disse også holder en rimelig høy standard er de ikke like imponerende som bakgrunnene. Sadwick har for eksempel litt få forskjellige animasjoner, og når du beordrer han til å gjøre ulike ting ender du ofte opp med de samme generelle animasjonene hver gang. Samtidig er både Sadwick og de andre figurene i spillet utrolig uttrykksfulle, så på det området fungerer animasjonene godt.
På den andre siden av kvalitetskalaen har vi stemmene. De fleste skuespillerne gjør faktisk en ganske god jobb, men Sadwick selv er det så som så med. Skal jeg være helt ærlig høres han ut som en tristere versjon av Eric Cartman fra South Park. Man blir vant med det etter hvert, og man lærer seg kanskje til og med å like den vesle stemmen, men jeg merket at hver gang noen kom inn i rommet hvor jeg spilte og lot seg fascinere av spillets flotte utseende, kviet jeg meg for å gjøre noe som ville få Sadwick til å snakke. Jeg ble rett og slett litt flau på hans vegne.
Konklusjon
The Whispered World er et utrolig lekkert og sjarmerende eventyrspill, med mye god og varm humor, interessante figurer og en historie som er langt mer spennende enn den virker. Samtidig har det visse problemer med nøttene. Logikken virker av og til litt fraværende, og jeg opplevde flere ganger at jeg ikke hadde den minste idé om hva jeg egentlig skulle oppnå eller hva det jeg prøvde på egentlig skulle være godt for. Men heldigvis er det også mange logiske og fine nøtter i dette spillet, så det er ikke slik at du må søke etter løsningen på nettet hvert halve minutt. The Whispered World har altså sine feilskjær, men er likevel et spill du bør få med deg om du liker gode historier og kreative, mentale utfordringer.
