På slutten av nittitallet, under den originale PlayStation-konsollens storhetstid, var det to giganter som kjempet innbitt om å være kongen på plattformspill-haugen. På den ene siden hadde man Naughty Dog, som hadde skapt et navn for seg selv gjennom eventyrene til pungdyret Crash Bandicoot, og på den andre siden befant Insomniac og deres maskot, Spyro, seg.
Da PlayStation 2 ble lansert markerte dette startskuddet for to helt nye franchiser fra de to utviklerstudioene, og da Naughty Dog skapte det første spillet i Jak and Daxter-serien i 2001 kunne ikke Insomniac være noe dårligere. For ti år siden ble derfor Ratchet & Clank utgitt, og hva er da en mer naturlig måte å feire tiårsjubileet på, enn å utgi de tre første eskapadene til den usannsynlige duoen i en herlig HD-samling?
Standhaftige helter
For der Naughty Dog sluttet å lage Jak and Daxter-spill for flere år siden, har Ratchet & Clank for lengst markert seg som de mest standhaftige innenfor sin sjanger, med ti år på baken, og like mange spill å skilte med (ikke medregnet spin-off-tittelen Secret Agent Clank). Det er dog fremdeles den opprinnelige trilogien som er regnet som seriens beste spill, og etter å ha gyvd løs på alle tre i rask suksesjon er det lett å skjønne hvorfor.
Ratchet & Clank-franchisen handler i hovedsak om eventyrene til det kattelignende romvesenet Ratchet og hans trofaste robot-sidekick Clank. I hver av de tre første installasjonene, Ratchet & Clank, Ratchet & Clank 2: Going Commando og Ratchet & Clank 3: Up Your Arsenal, blir de to heltene introdusert for en ny superskurk og medfølgende trusler om galaktisk ødeleggelse og universets undergang.
Handlingen er nemlig satt i det ytre rom, i en (mest sannsynlig) fjern fremtid. Her er roboter og romvesen vanlig kost, men når intergalaktiske farer melder seg er hverken Ratchet eller Clank sene med å finne fram magnetstøvlene og den forvokste skiftenøkkelen for å redde dagen.
Dødelig våpen
På sine reiser må kumpanene besøke flere ulike planeter hvor det ofte er ett hovedoppdrag som må utføres, ett spesifikt våpen som må finnes og haugevis av hemmeligheter å oppdage.
Spillene er i hovedsak plattformspill, men kan også klassifiseres som vaskekte tredjepersons skytespill, og når disse to spillmekanikkene sømløst smelter sammen skaper det et meget intuitivt og lettfattelig konsept.
Plattformsekvensene lar Ratchet hoppe, sprette, og tjo-og-heie seg fra punkt A til B, mens man underveis skyter alt som puster. En usedvanlig stor skiftenøkkel er hovedvåpenet, men de to heltene finner nok av spennende duppeditter og helsprøtt maskineri strødd rundt omkring i universet til å holde seg i live.
Insomniac viser konstant fram kreativiteten som bor i sine utviklere, og et bredt sortiment med våpen som blant annet transformerer fiender til høner, kyler miniatyr-atombomber eller aktiverer små, illsinte dødsroboter må se bra ut på porteføljen.
Flere utfordringer
Hele samlingen sliter imidlertid med er et svært ubalansert vanskelighetsnivå. Der man i det ene øyeblikket denger bedagelig løs på puslete mutantekorn, kan man i det neste risikere å støte på massive kamproboter, som formelig spiser alt man har av ammunisjon – og dette er på en og samme planet. Andre ganger igjen kan man enkelt og greit løpe forbi klynger med fiender, før man i neste øyeblikk blir fullstendig blokkert av en mannevond stridsvogn.
Som forventet har de to siste installasjonene i trilogien et økt fokus på action og mer intense skuddvekslinger, og ofte føles det som om utviklerne sender bølge på bølge med fiender etter deg. Men takket være flere velfungerende justeringer i overgangen fra hvert spill, som blant annet muligheten for å streife fra side til side og evnen til å oppgradere våpen, har man alltid stålkontroll over Ratchets bevegelser og krumspring i kampens hete.
Etter hvert blir også flere ulike spillvariasjoner introdusert, som for eksempel «grinding», romskipflygning, svevesykkelløp, krystalljakt og gladiatorkamper. Ikke alle disse «ekstra» elementene er like vellykkede, men samtlige passer godt inn i seriens univers og tilfører en ekstra dybde til de allerede svært omfattende spillene.
Du kommer langt med humor
Men mer enn ren spillbarhet og tonnevis med ting å ta seg til, er det de to hovedpersonene og deres unike vennskap som danner grunnlaget for tre solide opplevelser. Det hele krydres av helsprø historier, hysteriske bifigurer og et særs vittig manus.
Som en spillserie som i utgangspunktet er myntet på den yngre garde, med fargesterke omgivelser og forholdsvis uskyldige temaer, er det herlig å se hvordan spillene også henvender seg til de mer voksne spillerne. Satire, ironi, slapstick, gestikulering og karikaturer er faste komponenter i historieformidlingen, og ofte presenteres handlingen på en slik måte at man tar seg selv i å smile bredt, eller til og med le høyt for seg selv i ren fornøyelse.
Going Commando er det svakeste spillet i samlingen, og dette er ene og alene på grunn av en litt svakere historie. De to andre spillene er derimot meget godt forfattet, og personligheter som den narsissistiske tomsingen Captain Qwark, den dryppende sarkastiske butleren Lawrence og den mildt dysfunksjonelle mesterhjernen Dr. Nefarious skaper underholdning i sin pureste form.
Det er historiene og higet etter å se hva som venter rundt neste sving som driver spilleren videre: Hva foregår på planeten Dubbo; hvem er den mystiske tyven; hva brukes Tyhrraguise-apparatet til? Det er fabelaktig moro å finne ut slike ting på egenhånd.
Som skapt i dag
Grafisk er trilogien et skikkelig skue, og Idol Minds, studioet som står bak overgangen til HD, har her tatt den såkalte kaka. De opprinnelige spillene som ble sluppet i PlayStation 2s overgangsalder var meget lekre den gang, og det tegneserieaktige preget er fremdeles like vakkert og fullt av særpreg.
De ulike omgivelsene, som varierer mellom alt fra storslagne metropoler til kliniske undervannsbaser, bruker hele fargespekteret og formelig stråler i høyoppløsning – det er dog figurmodellene som skimrer mest, og hadde ikke coveret sluppet katta ut av sekken kunne man nesten tatt disse spillene for å være skapt til den nåværende generasjonen.
En ekstra liten funksjon Idol Minds har inkludert, ved siden av de sedvanlige trofeene og 3D-mulighetene, er støtte for skikkelige flerspillerkamper over PSN. Up Your Arsenal var nemlig litt forut for sin tid, og inkluderte en nokså ekstensiv nettdel, som svært få fikk gleden av å prøve fullt ut i 2004, da nettilgang ikke akkurat var PlayStation 2s sterke side.
I skrivende stund er ikke nettserverne tilgjengelige, men modusen kan også spilles på en delt skjerm med opptil fire kompiser og tilbyr med det en morsom, om enn noe upolert tvist på de klassiske spillmekanikkene.
Konklusjon
The Ratchet & Clank Trilogy er en herlig HD-relansering. Mer trenger du egentlig ikke å vite. Idol Minds har tatt den originale Ratchet & Clank-trilogien og pusset den opp til allmenn forlystelse – de har gjort en meget god jobb også.
Foruten å se ut som om de nesten kunne vært lagd for den nåværende generasjonen, tilbyr samtlige spill i pakken sin unike vri på nokså tradisjonelle tredjepersons skyte- og plattformelementer.
Det er dog historiene og det interessante våpenarsenalet som er spillenes definitive salgspunkt. Her har utviklerne hos Insomniac lagt ned sin egen vekt i gull i form av kreativitet, humor og ren og skjær underholdning. Jeg kan driste meg til å si at dette er den beste HD-samlingen så langt, og når man møter konkurrenter som God of War, Sly Cooper og Jak and Daxter sier vel egentlig det sitt.
Liker du plattformspill i HD-format kan både The Sly Collection og Jak and Daxter HD Collection være solide andrevalg.
