Følelser i sving
Om man stripper ned spillet til det mest grunnleggende, er det først og fremst forholdet mellom Joel og Ellie som står i fokus. Dynamikken mellom de to er ikke så ulik den i Telltales zombieeventyr The Walking Dead fra i fjor, uten at jeg skal røpe for mye. De to kumpanene ser mye fint mens de er ute og reiser, og Ellie slår gjerne av en prat med Joel om trivielle ting. Det blir som en slags flukt fra det fryktelige som foregår rundt de, og gir det lille ekstra når du har rolige transportetapper mellom møter med fiender.
De små detaljene i spillet er virkelig imponerende. Alle skilt er lesbare, vegger er skriblet ned med skremmende beskjeder, og inne i hus ligger det små brev og notater fra folk som ikke klarte seg. Ellie begynner gjerne å prate med meg om disse tingene, og det føles som jeg er ute og rusler med en fargerik personlighet som føles ekte, sårbar og tøff. Et eksempel er en platesjappe vi går forbi på veien. Her er det mulig å kjenne igjen kjente platecover, og Ellie begynner å nynne gitar-riff i bakgrunnen mens du undersøker stedet.
Stemningsfullt
Et nydelig lydspor bidrar også til å sette stemningen, mye på grunn av den Oscar-vinnende filmmusikkomponisten bak blant annet Brokeback Mountain og Babel som har laget vakre melodier til historien. Melankolske, gitardrevne melodier driver de filmatiske sekvensene, og bidrar til å sette følelsene i sving. I de mer ekle sekvensene er det derimot mangel på musikk, og du hører kun lyden av deg selv og skoene dine som tråkker hardt på veien. Hvert eneste pistolskudd gjaller i veggene, og jeg undrer meg over hvor mange luskende beist som snapper opp lyden og begynner å bevege seg mot meg. Balansegangen mellom stillhet og musikalske innslag gjøres helt perfekt, og gir riktig stemning til de ulike sekvensene du spiller deg gjennom.
Historiedelen tok meg med på en spennende reise i en ugjestmild verden der det ikke er lett å vite hvem du kan stole på. Infeksjonen har forvandlet mange, men det er ikke bare de som har onde hensikter. Medmennesker fremstilles som dyriske og nedrige i en verden der behovet for å overleve er i fokus. Til tider er nesten de menneskelige fiendene mer skremmende og onde enn de infiserte, og man mistet håpet om å finne hjelp og medfølelse.
Joel og Ellie finner trøst i hverandre, og det er et sterkt forhold de utvikler på tross av forferdelige ting de har sett og gjort, som de bærer med seg videre. Joel er en alvorlig mann, mens Ellie er mer naiv og tøysete selv om hun skal virke tøff. De to har en del følelsesladde sekvenser, og det skal godt gjøres å ikke la seg påvirke av det. Ansiktsutrykkene i de mange filmatiske sekvensene i spillet er så godt skildret at jeg fikk både tårer i øynene, gåsehud og medfølelse for de ulike skjebnene jeg møtte på veien. Grafikken her er helt fantastisk god, og det er veldig lett å leve seg inn i historien og kjenne hele karusellen av følelser på kroppen.
Spille på lag
Når du har kommet deg etter frykten og følelseskaoset i historiedelen, kan du leke med andre på nett i flerspillerdelen. Det er enkelt lagt opp og består av to ulike modi der den ene går ut på å spille på lag, mens den andre er alle mot alle.
Lagmodusen «supply raid» går ut på at du først velger et lag. Målet er å samle inn nok ressurser til å brødfø gruppa di, samt unngå spredning av infeksjon. Du kan ta på seg ulike type roller, for eksempel skarpskytter, angriper eller helbreder. Alle rollene har forskjellige fordeler i runden, men du kan også velge fordeler og skape sin egen rolle om du ønsker det.
Det er en del av de samme mekanikkene med å bruke hørselen og lage hendige gjenstande som går igjen her. Det å samle ressurser til å lage bomber, molotovcocktails eller oppgradere våpen er nemlig essensielt for å få overtaket på fienden. Du starter med et minimum av våpen og ammunisjon, men dette kan oppgradere underveis når du dreper fiender eller helbreder skadde lagkamerater.
Hvert lag har tjue liv på deling og når disse er tomme er kampen over. Alle oppgraderinger og ting du lager kan kun brukes i én runde, og blir ikke videreført til neste kamp. Det er derfor viktig å bruke alle ressursene man har til rådighet for å komme helskinnet ut av det. I tillegg er hørselsystemet et godt verktøy som kan gi deg oversikt over hvor fiender befinner seg når de er i bevegelse eller fyrer av våpenet.
Hver kamp teller som én dag, og du får en oppdatering av hvordan det går med gruppa di etter hver fullførte kamp. Etter hvert får du også oppdrag du kan utføre for å få fordeler som kan brukes for å gi deg overtaket i en kamp. Disse kan blant annet være å helberede et gitt antall lagkamerater, drepe et visst antall fiender med bomber eller snikmyrde fiender.
I modusen «survivor» velger du også lag, men her har du ikke mange liv å gå på. Om du dør så er du ferdig for den kampen, og får ikke prøve igjen før neste runde. De samme premissene med oppgraderinger og ressurser gjelder her, men det er fortere ferdig enn den andre modusen. Her skal man i utgangspunktet spille over sju runder, men det hel kan være over på bare fire runder. Det å kommunisere med de på laget ditt er vel enda viktigere her, og jeg foretrakk «Supply raid» som er en mer uformell og tilgivende måte å spille på.
Flerspilleren er et morsomt lite tillegg, men jeg ser ikke for meg at det er noe jeg kommer til å spille i ukesvis fremover. Det hjelper nok sikkert å finne kompiser man kan spille «supply raid» med, og jobbe mer strategisk for å beseire fienden. For min del er det mer fristende å bruke tid på en gjennomspilling nummer to av historiedelen. Det er nemlig mulig å begynne på en «new game plus», og samle opp alle de ulike samlegjenstandene og annet man gikk glipp av i første omgang. I tillegg kan jeg prøve å utfordre meg selv ved å spille på en annen måte, for eksempel ved bare å snike meg rundt usett.
Konklusjon
Naughty Dog har klart å skape et spennende, drivende og følelsesladd eventyr som jeg storkoser meg med. Det er fullt av sterke og gode figurer, fantastisk stemmeskuespill og nydelig grafikk som jeg ble helt målløs av. Til tider kunne jeg nesten ikke skjønne at jeg satt og spilte et spill, for jeg levde meg så inn i det. Det kan sies at tematikken kanskje er noe oppbrukt, men jeg lot meg trollbinde av en velskrevet historie som hadde nok vendinger og sjokkerende hendelser til å holde meg på pinebenken mange ganger.
Et variert utvalg av fiender, både menneskelige og infiserte, byr på mange utfordringer i løpet av ferden. I min gjennomspilling måtte jeg bruke ulike strategier, og alle ressursene jeg fant var jeg nødt til å spare på og få så mye som mulig ut av. Ressursmangelen føler jeg gir troverdighet til historien, og det bidrar til å gjøre meg mindre skjødesløs slik at jeg planlegger mine neste trekk med omhu. God kunstig intelligens hos fiendene gjør det ofte vanskelig å forutse bevegelser, og jeg måtte prøve og feile for å komme meg videre. Det er godt med slike utfordringer, og veldig givende når jeg endelig kommer meg forbi.
Flerspillerdelen er grei underholdning, men jeg ser ikke for meg at dette er noe jeg vil bruke så mye tid på. Da frister det mer å begi seg ut på eventyret igjen, og teste ut andre strategier og samle opp gjenstander og brev jeg ikke fant i første runde.
Det som imponerer mest i The Last of Us er Joel og Ellie. Jeg følte jeg ble godt kjent med det fascinerende tospannet i løpet av våre femten timer sammen. Dynamikken og forholdet mellom de to er fantastisk å oppleve, og det er umulig å ikke la seg påvirke når historien går mot slutten. De opplever begge mange forferdelige ting, men på tross av dette klarer de å knytte sterke bånd og tillit til hverandre. Alle de hyggelige samtalene Joel har med Ellie ga meg et snev av håp i dystre tider, og jeg gleder meg allerede til å treffe de igjen.
