StarDrive

I romstrategispillet StarDrive tar du kontroll over en av flere sivilisasjoner som akkurat har funnet ut hvordan de skal reise raskere enn lysets hastighet, og derfor kan kolonisere andre solsystemer. Du kan velge å spille som menneske, eller som en av spillets langt mer eksotiske raser – inkludert ærerike rombjørner, glefsende romulver, intelligente planter, maktgale muslinger med egne ugleslaver og skumle blekksprutmenn med sans for eldgamle, mørke guder. Et ganske fantasifullt utvalg, med andre ord.

De individuelle rasene har alle forskjellige fordeler og ulemper. Noen kan for eksempel være svært fruktbare, mens de kanskje er glupske slik at de trenger mer mat enn andre. Hvis du ikke er fornøyd med utvalget kan du designe din egen rase, som i klassikeren Master of Orion 2. Da setter du sammen ulike egenskaper, for å skape noe som passer dine behov best mulig. Denne typen muligheter setter jeg stor pris på, og det er gøy å prøve å analysere seg frem til den perfekte rasen.

Fra nasjon til imperium

Når spillet starter har du kontroll over én enkelt planet. Du har også et koloniskip og et par speiderskip, som du kan sende ut i verdensrommet for å se etter nye steder å bo. Det finnes mange typer planeter, og slett ikke alle egner seg like godt for kolonisering. Starten av spillet er derfor et kappløp hvor det er om å gjøre å gjøre krav på de beste planetene i din omegn. Men du må ikke utvide deg så raskt at du ikke kan forsvare riket ditt, for hvis naboene aner svakheter vil de ikke respektere eiendomsretten din særlig lenge.

Det å gradvis utvide riket ditt er, som i mange andre romstrategispill, en tilfredsstillende og vanedannende affære. Det er gøy å gruble over hvor din neste koloni bør være, hvordan du skal komme dit før naboen og hvordan du skal få brukt dine begrensede ressurser til å forsvare den når den først er etablert.

Samtidig må du forske på nye teknologier, som lar deg utvikle koloniene dine videre og gir deg muligheten til å bygge stadig mer avanserte romskip. Spillet har flere separate og omfattende teknologitrær, så du har alltid mange muligheter – å velge kan være vrient, men så er det tross alt vanskelige valg som gjør strategispill som dette verd å spille. Spillet gjør dessuten en god jobb med å presentere fordelene til de ulike teknologiene.

Men forskningspoengene kommer ikke automatisk, og du må hele tiden balansere mellom matproduksjon, produksjon av bygninger og romskip, og forskning. Heldigvis er du en ekte despot, så du har total kontroll over hva innbyggerne på planetene dine skal drive med. Om du vil at alle skal være forskere, ordnes det med et knappetrykk.

Du må imidlertid også brødfø innbyggerne, og hvis alle er forskere må maten komme utenfra. Heldigvis kan du opprette et nettverk av frakteskip som kan transporterer ressurser, mat og kolonister mellom klodene dine. I starten vil de fleste planetene ha behov for hjelp utenfra, og noen vil alltid på en eller annen måte være på etterskudd. Det kan for eksempel være en planet som er svært rik på mineraler, men knapt tillater egen matproduksjon. Frakteskipene gjør i utgangspunktet jobben sin automatisk, og med mindre du har helt spesielle behov fungerer det glimrende å bare la alt gå sin gang.

Handelssystemet gjør det lettere å spesialisere de ulike koloniene, noe jeg setter pris på. Det blir likevel lett en tendens til at man stort sett bygger de samme tingene på de fleste koloniene, med unntak av visse dyre spesialbygninger.

Diplomati er også et viktig element. Det lønner seg å ha noen venner i det store og farlige rommet, og det er til og med mulig å bli så god venn med noen at de lar deg overta hele riket deres. Mer aktuelt er det nok likevel å opprette handelsavtaler, bytte teknologi og andre ting. Det hjelper at du alltid kan se hvor mye en annen rase stoler på deg, hvor redde de er for deg og hvor sinte de er på deg. Foreslår du for eksempel et svært urettferdig bytte vil du umiddelbart se forholdet bli dårligere. Da kan det være på sin plass med en liten gave, med mindre du ønsker å krige.

De individuelle rasene har også egne væremåter – kombinasjonen fremmedfiendtlig og ekspansjonistisk er for eksempel ikke noe du nødvendigvis vil ha for nær dine grenser. Diplomatisystemet er robust, men jeg synes dataspillerne kan være litt i overkant uvillige til å samarbeide selv når byttene går klart i deres favør. Til gjengjeld liker jeg at frykt spiller en rolle; i alt for mange strategispill oppfører dataspillerne seg som arrogante drittsekker selv om de er knøttsmå i forhold til deg.

Sanntidsstrategi i rommet

StarDrive skiller seg fra flesteparten av spillene i sjangeren ved at det er sanntidsbasert, og likevel et komplett romstrategispill. Dette betyr at kamphandlingene utføres i sanntid, akkurat som i et tradisjonelt sanntidsstrategispill. Hovedforskjellen ligger i at du selv kan designe dine egne romskip, og det finnes tonnevis av ulike komponenter som kan brukes. Dermed kan du lage alt fra generelle kampskip som fungerer i så godt som alle situasjoner til skip med høyst spesifikke oppgaver. Jo mer distinkte roller du gir skipene dine, jo mer mikrostyring krever kampene – men hvis du er typen som kan bruke timevis på å skape de perfekte romskipene, er sjansene store for at du også vil ta deg tid til å styre dem skikkelig i kamp. Det er heldigvis også mulig å gi generelle, taktiske retningslinjer som skipene skal følge.

Selv om StarDrive foregår i sanntid kan du når som helst sette tiden på pause. Da kan du bruke så lang tid som du ønsker på å legge planer, detaljstyre planeter og gi ordre til romskip. Dette kommer svært godt med, for hvis du ikke bruker pausefunksjonen mye vil du snart oppdage at dataspillerne suser fra deg. De trenger tross alt ikke like mye grubletid som deg. I starten opplevde jeg StarDrive som veldig stressende, da jeg hele tiden følte at jeg var på etterskudd og at jeg burde bruke tiden bedre. Etter et par forsøk, og mer bruk av pausefunksjonen, gikk det imidlertid langt bedre.

StarDrive er et spill det er lett å like, men det har også sine svakheter. Brukergrensesnittet kan være vanskelig å få tak på, spesielt i starten. Viktige menyer er skjult, og til å være et spill der tidsflyten er så viktig, er det uforståelig at spillet ikke har kontroller for pause og spillhastighet i det grafiske grensesnittet. Det har heller ingen skikkelig øvingsdel som kan hjelpe deg å sette deg inn i systemene, noe som betyr at læringskurven blir overraskende bratt.

Spillet har også et veldig begrenset fokus. I denne sjangeren er det vanlig å gi spillere flere måter å vinne på, slik at man ikke blir tvunget til bruke hæren for å valse over motstanderne en etter en, men i StarDrive er det kun militærmakt som gjelder. Det betyr at du kan bli spillende lenge etter at forskningstreet er brukt opp og du har bygd alt som er å bygge på planetene dine. Det å utvikle koloniene er heller ikke så interessant, ettersom det er ganske få tilgjengelige bygninger. Dermed blir det gjerne krig for alle pengene.

For min del betyr dette at jeg mister litt av interessen underveis. StarDrive er veldig gøy når jeg kjemper med nebb og klør for å overleve, men idet jeg blir overlegen blir det langt mindre interessant. Krig er bare gøy når du møter reell motstand – dataspillerne er definitivt kompetente, men det er grenser for hvor mye motstand de kan yte. Jeg har rett og slett ikke interesse av å feie opp restene av det uavhengige universet, og siden jeg generelt liker å rollespille litt er jeg heller ikke særlig lysten på å gå til krig mot fredelige naboer bare fordi jeg skal «vinne» spillet.

Manglende dynamikk

Jeg savner også litt mer spenning i spillets verden. Der andre populære spill i sjangeren ofte har dynamiske hendelser og spennende hemmeligheter som belønner de som tar seg tid til å utforske, er StarDrive nesten blottet for slikt. Det er en sjanse for at du kan finne mektige gjenstander på planeter rundt om i universet, og enkelte planeter kan dessuten være bevoktet av nøytrale romskip, men ellers er spillet veldig forutsigbart.

Siden StarDrive er et sanntidsspill passer det å trekke frem Distant Worlds, et annet sanntidsbasert romstrategispill. Distant Worlds er så proppet av dynamikk og hendelser at hvert enkeltspill automatisk utvikler seg til en heftig romopera der du spiller hovedrollen. Sammenlignet med dette føles StarDrives verden svært fattig. Selv Master of Orion 2, som StarDrive har mange likhetstrekk med, har mye mer dynamikk.

Jeg mistenker at StarDrive har blitt sluppet litt for tidlig for sitt eget beste. Det har et solid fundament, men det er faktisk ikke slik lenger at vi er sulteforet på gode romstrategispill. Det er med andre ord nødvendig med mer enn et solid fundament hvis et spill skal bli en ny favoritt i sjangeren, og slik det er nå tar jeg heller en ny runde med fjorårsspillet Endless Space enn å spille mer StarDrive.

Når det er sagt, er selve krigingen i StarDrive svært imponerende. Det føles veldig fysisk og realistisk, og skademodelleringen fungerer glimrende. Når et skip treffes vil resultatene avhenge av hvilke systemer som blir skadet. Kombinert med muligheten til selv å designe disse skipene i detalj, hvor du får bestemme alt fra pansertykkelse til hvor våpnene skal plasseres, blir denne delen av spillet noe du virkelig kan fordype deg i.

Det som kunne gjort denne delen av spillet enda bedre ville vært simulator, der man kunne teste ulike designvarianter for å se hva som fungerer best. Jeg brukte timevis på å perfeksjonere romskipene mine ved hjelp av simulatoren i de gode, gamle Space Empires-spillene, og siden den gangen har jeg savnet den funksjonen i så godt som alle romstrategispill der design av skip har vært en viktig del av konseptet.

Konklusjon

StarDrive er bygd på et solid fundament, og vil utvilsomt glede krigerske strategispillere. Hvis du er typen som elsker å designe romskip og se dem blåse fienden i fillebiter, har du mye å glede deg over i dette spillet, Om du foretrekker mer fredelig bygging, handel og diplomati, er ikke StarDrive noe for deg. Her er det i praksis kun én vei til seier, og det er krig.

Jeg har hatt mye moro med dette spillet. Det er gøy å bygge opp imperiet fra bunnen av, kolonisere kloder om kapp med naboene og utkjempe de første krigene med jevngode motstandere. Men når riket mitt blir stort, faller mye av interessen bort. Det er mye mer motiverende å krige når tilværelsen står på spill enn når det blir et pliktløp man må gjennom for å vinne.

Jeg savner også mer dynamikk og overraskelser, som kan friske opp spillopplevelsen og tvinge meg til å tenke nytt underveis. Det er ingenting i veien for at slike ting kan introduseres etter hvert – utvikleren har gjort det klart at han har mange store planer for spillets fremtid. Men det hjelper ikke nå. Hvis du elsker interplanetarisk krigføring bør du absolutt ta en titt på dette spillet, men er du mer interessert i imperiebygging bør du nok heller vente å se. Hvem vet – kanskje høsten eller vinterens StarDrive er den perlen det burde vært i dag.