Dekket fra topp til tå med grønne blader sniker jeg meg lydløst gjennom en skitten sump. Rifla sitter stramt i et fast håndgrep og i det makkeren min bryter ut i vill klagesang kaster jeg meg ned. En fiende venter på den andre siden av en langbro. Jeg kryper nærmere og stikker kikkertsiktet ut gjennom en busk. Hold pusten og fyr av.
Det er slik det burde fungere når man er en vaskekte snikskytter, og på sitt beste klarer Sniper: Ghost Warrior 2 virkelig å gi deg følelsen av å være et snikende ullteppe på eventyr. På sitt aller beste er du ninja og mannen med ljåen på én og samme gang. Det er bare så altfor synd at spillet svært sjelden når disse toppene.
Usjarmerende lyktestolper
I rollen som snikskytter finner vi Cole Anderson. Han er en verdensvant hardhaus med krigserfaring, skelletter i skapet og egentlig alle kjennetegn som kan forventes av hovedpersonen i et militærbasert skytespill. Det er i hans sko vi befinner oss når et eksmilitært russisk rasshøl stjeler en form for masseødeleggelsesvåpen og truer med å trykke på avtrekkeren.
Det er en velkjent og oppbrukt fortelling. Vi har sett det før, og enda verre: Vi har sett det bedre før. Sniper: Ghost Warrior 2 vil med andre ord ikke vinne priser for hverken manus, figurer eller dialog. Historien gir for all del mening og den klarer å holde drivet i gang fra start til slutt, men samtidig er det så mye klisjeer og late løsninger i spill at det gjør vondt. Her går det for det meste i den samme militærsjargongen vi alle har lært oss å elske, med «HVTer» og «POIer» i vildens sky. Sjefen din er selvfølgelig en drittsekk som innstending ber deg om å «holde deg til planen», selv om vi begge vet at det ikke kommer til å skje med det første. Med- og motsoldater er på sin side omtrent like sjarmerende som lyktestolpene i nabolaget mitt.
Da har jeg mer til overs for de omgivelsene man blir kastet inn i. Som en direkte følge av de oppdragene man blir sendt ut på havner man til stadighet på nye steder, og disse er samtlige designet med eleganse og kløkt. Spillet er delt opp i tre ulike akter som alle sender deg til nye lokasjoner omkring på kloden. Det er totalt ti oppdrag som alle varer et sted mellom 15 og 50 minutter. Det er spesielt de lengste oppdragene som imponerer, og det er en herlig helhet som preger de naturrike områdene man sniker og skyter seg gjennom.
Veien fra filipinsk jungel til serbisk bysentrum er kort, og jaggu skal man ikke ta turen til Tibet også, hvor slemmingene av alle steder har bestemt seg for å møtes. Som en del av jobbeskrivelsen får man ofte et godt overblikk hvor enn man går, og det er spennende å kaste et blikk utover en tibetisk fjellkjede, med templer, statuer og det som hører til. Dette er dog bare på grunn av godt design, fordi spillets grafikk gjør utsikten ingen tjenester.
Sniper: Ghost Warrior 2 kjører visstnok på CryEngine 3, men sett bort fra et par tilfeller kunne det like godt ha vært et fem år gammelt spill. Det er rett og slett ganske så stygt, og det verste av alt er at det ikke flyter særlig godt heller. Dette gjelder i det minste for PlayStation 3-versjonen som slet med frekvente hakk og hopp i spillet når man lastet nye områder, ujevne overflater og generelt en stor mangel på polering.
Snikende ullteppe
Spillet er også krydret med ulike småfeil og bugs, som for eksempel at snikepartneren din stopper opp hvis du på et vis har kommet fram til et sjekkpunkt før han når du egentlig har blitt bedt om å følge etter vedkommende. Det er ekstra surt å støte på disse feilene når man har spilt en stund. Det er nemlig langt mellom lagringspunktene i Sniper: Ghost Warrior 2, og det å måtte dø med vilje for å vekke makkeren din til live etter en irriterende skuddveksling er særs kjipt.
Spillet er dog ikke spesielt vanskelig, det er bare det at man ofte blir plassert i situasjoner man umulig kan håndtere med de redskapene man har til rådighet.
Utviklerne har lært av den virkelig store synden de gjorde med det originale Sniper: Ghost Warrior. Denne gangen kan man nemlig kun bruke snikskytterrifle og pistol. Alle andre våpen er strengt forbudt, selv om de ligger pent dandert på toppen av den klyngen med fiender man nettopp har massakrert. Pistolen er på sin side en klønete løsning med forferdelig styring, og som en følge av dette er man ille ute i direkte nærkamp.
Andre ganger blir man overrumplet av fiender man ikke engang kan se. Radaren nederst på skjermen sier i fra når du blir sett av en fiende. På denne måten kan man greit oppdage i hvilken retning en ekling befinner seg, men det å skulle finne en skjult fiende samtidig som man selv ikke blir oppdaget ved å gå inn og ut av dekning gjentatte ganger blir rett og slett litt latterlig.
Man klarer seg aller best i de tilfellene hvor man ikke blir sett, og spillet lar deg som regel velge nettopp dette alternativet. Den tidligere nevnte kamuflasjedrakten holder deg skjult i ulendt terreng, man kan krype langs bakken for å bli lydløs, og kommer man for nærme fiender kan de lett knivstikkes bakfra.
Det er derimot selve snikskytingen som er spillets kjerneelement, akkurat som tittelen tilsier. Denne delen av Sniper: Ghost Warrior 2 fungerer godt, og det er ofte både spennende og underholdende å lydløst eliminere en hel bøling med fiender.
For enkelt
Det skal likevel ikke påstås at det er spesielt utfordrende. Spillet er fryktelig lineært, og ved siden av å kun ha én vei å følge gjennom de ulike nivåene er det som oftest bare én måte å skyte stakkarene på, med mindre man har lyst til å bli oppdaget. Cole legger oftest ut på tur sammen med en makker som kan peke ut fiender som er sårbare. Disse får automatisk et stort symbol over hodet sitt, og deretter gjør du lurt i å skyte vedkommende.
Selve skyteprosessen er derimot ikke alltid like enkel, og variabler som vind, fallhøyde og distanse må beregnes underveis, i det minste hvis man velger den tøffeste vanskelighetsgraden. Det eneste problemet med dette er at spillet aldri forklarer deg hvordan du skal kalkulere de ulike faktorene, og mer enn noe annet blir det til ønsketenkning når man sender en suser mot fiender lenger enn fem hundre meter unna.
Det er svært tilfredsstillende når man faktisk treffer noe, kameraet zoomer inn på kula som gjør sin ferd over en tom gårdsplass før den plantes i bakhodet til en skurk. Det er ikke fullt så morsomt når man ikke treffer noe som helst, fienden hører kula som suser forbi og oppdager deg med en gang, selv om du ligger i en busk med kamuflasje og det hele, nærmere én kilometer unna.
På de enkleste vanskelighetsgradene kan man unngå denne problematikken helt ved å vente et par sekunder og la spillet kalkulere hvor kulen vil treffe for deg. Dette er en litt rar mekanikk, og jeg tenker at utviklerne heller kunne fjernet denne funksjonen helt og latt selve siktet markere målet i disse tilfellene.
Slik går nå uansett dagene i felten, og og mer enn noe annet føler jeg meg litt som en besøkende på et karneval. De ulike blinkene spretter opp med jevne mellomrom, og når jeg treffer samtlige uten problemer er jeg nesten fristet til å fortelle fyren bak disken at det bør være vanskeligere enn som så å vinne den massive teddybjørnen på premiebordet.
Bak mål
Sniper: Ghost Warrior 2 tilbyr også en flerspillerdel når kampanjen stempler ut etter fem-seks timer. I den eneste modusen som er tilgjengelig, «Team Deathmatch», tar samtlige tolv spillere på seg rollen som snikskytter.
En skulle tro at dette kunne danne et spennende grunnlag for nettbaserte bruduljer, men dette er ikke tilfelle i det hele tatt. De to banene som følger med spillet er massive, og uansett hvor artig en tror det høres ut med tolv karer som springer rundt i en skog eller bykjerne ikledd rare drakter så tar man smertelig feil. Det ligger i snikskytteres natur å vente til det perfekte tidspunktet før man drar i avtrekkeren, og når et dusin spillere alle venter på at en annen tulling skal stikke nesa si fram midt på brettet fører dette til lange og kjedelige dueller.
Man er redd for å bevege seg rundt omkring fordi dette mest sannsynlig vil få deg drept, og som et resultat er flerspillerdelen i Sniper: Ghost Warrior 2 antagelig blant de kjedeligste og mest tåpelige spillpåfunnene på en god stund.
Konklusjon
Sniper: Ghost Warrior 2 er et middelmådig skytespill, hvor skytingen egentlig ikke er så aller verst. Når du virkelig får tid til å sikte inn og slakte en hel fiendearmada uten å bli oppdaget er dette svært underholdende, og de ulike omgivelsene man får bevege seg rundt i er også flotte å se på.
Vanligvis ville jeg brukt betegnelsen «utforske» her, men det er egentlig svært lite utforskning som foregår i de filipinske skoger og tibetanske templer. Spillet er nemlig fryktelig lineært, og når dette strekker seg hele veien til hvert enkelt skudd man avfyrer iløpet av kampanjens gang forsvinner utfordringen mer eller mindre helt. På de vanskeligere gradene er man derimot ikke utrustet til å klare seg fordi spillet aldri virkelig forteller deg hvordan en kule oppfører seg idet den flyr ut av rifla di.
Det hjelper heller ikke at spillet ser ut som noe fra svært tidlig denne generasjonen og at småfeil plager opplevelsen fra start til slutt. De mange klisjeene er i tur bare toppen av det såkalte isfjellet, og til tider føles Sniper: Ghost Warrior 2 mer som en parodi på et godt skytespill enn noe annet. Da hjelper det ikke at man får være en snikende tiger i ti sekunder i ny og ne.
Sniper: Ghost Warrior 2 er i salg for PlayStation 3 (testet), Xbox 360 og Windows.
