I flere år har japanske spillskapere foret oss med skrekk av høy kvalitet. Vi har fått alt fra actionpregede og B-filminspirerte titler som Resident Evil til kompliserte skrekkmysterier i Forbidden Siren-serien. Gudfaren blant de japanske skrekkseriene er selvsagt Konamis Silent Hill, som det dessverre har gått nedover med de siste årene. Etter tre glitrende spill (og Silent Hill 4: The Room) kastet den japanske utvikleren inn håndkleet, og Konami sendte lisensen ut i verden.
Resultatet ble Silent Hill: Origins og Silent Hill: Homecoming, som har fått lunkene mottakelser i forhold til de tidligere spillene. Førstnevnte ble utviklet av Climax, og de står også bak ferske Silent Hill: Shattered Memories, som er både en ny utgave av det første Silent Hill fra 1999 og et forfriskende annerledes blikk på den utrivelige småbyen og dens monstrøse innbyggere.
Husker du?
Harry Mason er en forfatter i tredveårene som er på bilferie om vinteren med den sju år gamle datteren Cheryl. Når de kjører gjennom turistbyen Silent Hill utsettes de for en kraftig snøstorm. Harry krasjer bilen gjennom et gjerde og blir slått bevisstløs. Når han våkner er Cheryl sporløst forsvunnet, så han griper en lommelykt og løper ut i vintermørket mens han roper etter henne. Med andre ord nøyaktig den samme starten som det originale Silent Hill, men gjenkjennelsen varer ikke lenge.
Du vandrer fortsatt gjennom den tåkelagt byen og leter etter Harrys datter, men det er ingen monstre som lusker rundt i gatene. Mesteparten av tiden er du helt alene, og de få menneskene du møter gjør ikke saken bedre. Harry har tilsynelatende en skrudd oppfatning av omverdenen, og spesielt i møte med andre mennesker blir det tydelig at ikke alt er som det virker. Folk sier og gjør ting som ikke passer inn med Harrys minner om seg selv og datteren, eller begivenhetene som skjer rundt ham. I større grad enn noe tidligere Silent Hill-spill blir du usikker på om selve byen er besatt av ondskap, eller om det bare er hovedpersonen som er sprøyte gal.
Jeg mistenker at Climax har valgt tittelen på spillet med omhu, for ikke bare er Harrys minner og virkelighetsoppfatning langt fra gode, men også erfarne Silent Hill-spilleres minner fra originalen blir lekt med. Du besøker mange av de samme stedene og møter flere kjente fjes, men nesten ingenting er slik det var. Erfaring fra Silent Hill gir deg ingen pekepine på hvor historien ender opp, og går ofte på tvers av det du forventer. Med andre ord ender du opp med å dele noe av Harrys forvirring. Hele greia konkluderer med en fantastisk avslutning, som setter hele historien i et nytt perspektiv. Jeg vil absolutt ikke røpe hva som skjer, men jeg blir veldig overasket hvis du gjetter slutten, og når den kommer føles den naturlig, trass hvor uventet den er.
Psykoanalyse
I et forsøk på å komme under huden på spilleren justerer Shattered Memories spillopplevelsen etter hvordan du spiller og hva slags valg du tar. Mange av valgene blir gjort i korte psykoanalyser som foretas med jevne mellomrom. En usedvanlig usympatisk psykiater graver og spør på provoserende måter, samt utsetter deg for små tester for å finne ut hva slags menneske du er. Sammen med måten du spiller på fører dette til små og store endringer i spillet, selv om de store trekkene i historien forblir de samme.
Første gang jeg spilte gjennom svarte jeg ærlig på alle spørsmål og tester, og trivelig nok framstilte spillet Harry som en hyggelig fyr og hengiven far. Andre gang prøvde jeg å spille Harry som en alkoholisert pervo med en lei tendens til å avholde samtaler med brystene til kvinnene han møtte. Denne utgaven av Harry var en hissig og utålmodig mann som ble jaget av demoner med store pupper.
Det er ikke bare Harry selv som endres, men også menneskene han møter skifter personlighet og spillverdenen endres. Snille-Harry møtte en hjelpsom politikvinne på et gatekjøkken og besøkte kunstrommet på den lokale videregående skolen. Pervo-Harry møtte en gammel kjerring på en bar og fant et planetatrium på skolen. Da han traff politikvinnen på et senere tidspunkt gikk hun i en trang skjorte med dyp utringning.
I løpet av spillet finner du også mystiske fragmenter av fortiden, som gir hint om hva slags person Harry (tilsynelatende) var før ulykken. I en gammel hytte oppdaget jeg en telefonsamtale mellom Harrys kone og en venninne, hvor hun klagde over oppførselen hans. Den mildere utgaven av Harry satt i bakgrunnen og hørte på, mens Pervo-Harry helte i seg en flaske sprit. Andre fragmenter endres på små, subtile måter, som en endring i tone fra optimisme til negativitet. Alt dette er knyttet opp mot den fantastiske slutten, hvor spekteret av mulige historier plutselig får en ny betydning. Variasjonene skal også avspeile din egen psyke, og spillet lyktes faktisk med å gjøre et par foruroligende nøyaktige observasjoner om meg.
En annen form for skrekk
Den karakteristiske Silent Hill-stilen med rusten arkitektur, kjettinger og blod er borte. Som vanlig er det steder i historien hvor byen skifter form fra dyster og uhyggelig til mørk og marerittlignende, men nå fryser den over og dekkes av enorme isbreer istedet for rust og blod. I disse sekvensene dukker det opp monstre, og Harry må komme seg helskinnet gjennom forvridde og kalde korridorer på jakt etter en utvei fra marerittet.
Monstrene dukker kun opp de gangene byen fryser over, så du er helt trygg resten av tiden. I tidligere spill var du stadig engstelig over hva som skjulte seg i mørket og hvordan du kunne unngå det, men i Shattered Memories er det ikke så mange ekle lyder i skyggene eller merkelige former som lurer bak hjørnet. Istedet har Climax fanget den desperate følelsen av å bli jaget av ekle ting gjennom mørke korridorer (selv om et par andre spill, som Haunting Grounds og Clock Tower, har gjort lignende ting tidligere).
Du har ingen måter å forsvare deg på, så alt du kan gjøre er å ta beina fatt. Trass sine vanskapte kropper er monstrene noen hurtige djevler som lett tar igjen en middelaldrende slappfisk som Harry, så du må bruke omgivelsene til å unnslippe. Skap og annen løsøre kan rives ned for å kjøpe noen fattige sekunder, mens byks over juv og panisk klatring opp gjerder også gir litt distanse til uhyrlighetene. Noen ganger kan du også gjemme deg og håpe at monstrene løper forbi, eller finne et nødbluss som holder dem unna en kort stund. Klarer en av dem å gripe fatt i deg kan du ryste den av med et knappetrykk, men blir du innhentet for mange ganger er det over for Harry.
Labyrintene disse jaktsekvensene foregår i er ikke så veldig kompliserte. Hvis man rolig kunne vandret gjennom dem ville det være lett å finne utgangen. Når du har tre spurtende helvetesyngler i hælene er det derimot lett å miste fatningen og gå seg vill. Dette kunne vært et frustrasjonsmoment, men bidrar istedet til et enda større adrenalinkick da det er en såpass vellykket gjenskaping av desorienteringen og panikken man faktisk ville føle i en slik situasjon.
Jaktsekvensene har også den beste knappefunksjonen i noe skrekkspill noensinne: Med et enkelt trykk kan du se deg over skulderen. Er monstrene borte ... eller står de rett bak deg!
Eventyrlig
Shattered Memories er mer eventyrspill enn skrekkspill, men i motsetning til de fleste andre titler i sjangeren må du ikke stresse rundt med en haug mer eller mindre nyttige gjenstander i baklomma. Bortsett fra nødblussene fra jaktsekvensene og noen nøkler er det faktisk ingenting du må plukke opp. De andre gjenstandene du finner er knyttet til et fullstendig valgfritt sideoppdrag som har lite å gjøre med resten av spillet.
Ei heller finner du masse papirer strødd rundt som må leses for å forstå bakgrunnshistorien. Hvis du finner noe som kan leses er oppløsningen økt for den gjenstanden, slik at den kan leses uten at teksten må slenges opp på skjermen og ta deg ut av handlingen. Mye informasjon formidles også gjennom samtaler og tekstmeldinger på Harrys mobiltelefon, som i tillegg fungerer som kart og kamera. Målet til utvikler ser ut til å ha vært en kraftig reduksjon av tiden du bruker på å knote gjennom menyer og fikle med gjenstander i tidligere Silent Hill-spill, og det har de lykkes med.
Dessverre har de også senket kvalitetsnivået på oppgavene. De merkelige oppgavene med tall, klassisk litteratur og gåter fra andre spill i serien er borte, og er erstattet med unødvendige banaliteter som å snu opp ned på en boks for at en nøkkel skal falle ut. Shattered Memories ble originalt utviklet for Wii, og det er tydelig at PS2-utgaven har arvet oppgaver basert på de bevegelsefølsomhet kontrollene, med det åpenbare problemet at den ikke har disse. Én enkelt oppgave grenser til det geniale, men ellers er de unødvendig tidtrøyte.
PS2-utgaven lider også av varierende grafikk. Noen områder er detaljerte og atmosfæriske, mens andre er tomme, uten detaljer og minner om de tidligste PS2-spillene. En kikk på nettet indikerer at dette er et særegent problem for denne utgaven, da originalutgaven på Wii er penere, men det er vanskelig å fastslå hvor stor forskjellen er uten å testet denne selv.
Konklusjon
Shattered Memories slenger mye av arven fra Silent Hill-serien i søpla, og greier seg fint på egenhånd. Det bedrøvelige kampsystemet er borte (og hvem vil vel savne det?), den subtile skrekken er byttet ut med en effektiv gjenskapning av panikk og desorientering og fokuset er i større grad på det psykologiske enn det overnaturlige. Shattered Memories forteller en historie som vil forvirre både hovedpersonen og deg selv, men leder opp til en slutt som kaster et tilfredsstillende lys over det hele. Selv om det ikke skremme deg på samme måte som seriens tidligere titler, vil jeg absolutt anbefale et besøk til det renoverte Silent Hill.
Silent Hill: Shattered Memories er i salg for PlayStation 2 (testet), Wii og PSP.
