Da jeg var ferdig med Telltale Games' bisarre Puzzle Agent i fjor, satt jeg egentlig igjen med flere spørsmål enn svar. Som FBIs eneste hjernetrim-agent, Nelson Tethers, etterforsket jeg mysteriet om den forsvunne viskelærfabrikkarbeideren i den lille norsk-amerikanske bygda Scoggins. Gåte etter gåte ble løst mens jeg gjorde meg kjent med de eksentriske innbyggerne og de skrekkelige skoggnomene i de røde hattene, før spillet brått tok slutt.
Puzzle Agent lyktes med å skape en uhyggelig stemning, by på en unik visuell stil og utfordre spilleren med tidvis kløktig hjernetrim. Men ved slutten forble mange av historiens sentrale intriger ubesvarte. Hva skjedde med fabrikkarbeideren? Hvem er smågnomene, og finnes de? Hva med mannen i romdrakt fra starten av det første spillet? Og hva er det egentlig som skjer i bygda?
Tilbake til Scoggins
Puzzle Agent 2 plukker opp tråden der forgjengeren slapp. Nelson har kommet seg tilbake til kontoret i storbyen, men er rastløs. Han klarer ikke å legge den lille bygda bak seg. Etter et par søvnløse netter bestemmer han seg for å ta en ferie dit, som et skalkeskjul for videre etterforsking.
Dermed bærer turen nok en gang til Scoggins, og det synes også etter min mening litt for mye. Veldig mange av områdene og figurene fra det første spillet blir brukt om igjen. Det fungerer forsåvidt ganske godt som en påminnelse om hva som har skjedd så langt, men det hadde absolutt vært fint med flere nye områder.
Dette er en liten bygd, kjent for å levere viskelær til Det Hvite Hus. Da Nelson sist besøkte bygda var det for å løse mysteriet bak den forsvunne fabrikkarbeideren Isaac Davner, samt rydde opp i viskelærfabrikkens produksjonsproblemer. Etter å ha slitt med lokalpolitiets manglende entusiasme, og en sær sekt kalt Brorskapet av Skogen, fant Nelson til slutt den forsvunne fabrikkarbeideren akkurat i tide til å se ham bli kidnappet av skoggnomene.
Den uhyggelige stemningen ligger fremdeles i luften når Nelson ankommer det lille hotellet. Allerede i resepsjonen blir det klart at ikke alt er slik det burde være. Nelson blir nektet et hotellrom av den vennlige resepsjonisten, selv etter å ha brukt all sin kløkt for å løse en gåte, og dermed organisere romfordelingen slik at alle beboerne blir fornøyde.
Lett hjernetrim
Det er under slike gåter at du blir utfordret til å teste dine logiske evner. I eksemplet ovenfor blir du bedt om å plassere seks hotellgjester, inkludert deg selv, i en romfordeling som passer alle. Noen av gjestene ønsker å ikke være plassert på samme etasje som andre personer, og det blir litt av et puslespill for å få det hele til å gå opp. Andre eksempler er gåter som tar i bruk labyrinter, guiding av lys og logiske problemer.
For å hjelpe seg selv til å tenke bedre har Nelson et hemmelig våpen: tyggegummi. Hver gåte har tre hint, og for å låse opp disse hintene må man bruke én bit tyggegummi. Vår hovedperson er faktisk så desperat etter tyggegummi at han gjerne skraper brukte klyser av veggene og vinduene rundt omkring. Bygda er tydeligvis ikke så hypp på å rengjøre veggene sine, så du kommer neppe til å gå tom for klissete tyggisklyser med det første.
Når du svarer på gåtene blir svaret sendt til FBIs hjernetrim-avdeling for endelig godkjenning. Du blir gradert på en skala fra en til ti etter hvor mange hint og forsøk du måtte gjennom for å finne det riktige svaret.
Denne avdelingen er tydeligvis finansiert av skattepenger, og etter hver gåte får du se hvor mye det koster staten å løse problemet. På mitt verste var jeg oppe i en prislapp på 450 000 amerikanske dollar, noe som sikkert fikk en stakkars sjel ved skattekontoret til å sette kaffen i halsen.
Man skulle kanskje tro at en slik form for hjernetrim fort ble tørr og kjedelig, men når du sitter der ovenfor en logikkoppgave får du som regel en sterk trang til å forstå den. Da er det litt synd at de fleste gåtene ikke krever mye av deg. Vanligvis kommer du deg videre på bare 30 sekunder. De eneste gåtene jeg ikke greide å løse på relativt kort tid var de gåtene jeg følte ble dårlig presentert av spillet. Da jeg endelig skjønte hva spillet ønsket at jeg skulle gjøre følte jeg meg mer villedet enn smart.
Absurditeter og sjarme
I tråd med forgjengeren gjennomsyrer Graham Annables blyantaktige tegnestil estetikken. De enkle tegningene komplimenteres med like enkle animasjoner, uten at jeg egentlig savner mer detaljer i noen av delene. Stemmeskuespillet er også svært passende – ikke for seriøst, og ikke for tullete. Lyddesignet for øvrig er mesterlig utført og veldig stemningsskapende. Hver gang jeg hører hviskelyden som akkompagnerer de mystiske små skoggnomene, går det et kaldt gufs oppover ryggen.
De utallige absurditetene kommer først og fremst fra det sære figurgalleriet Nelson møter under etterforskingen. Du vet at du står ovenfor et merkelig figurgalleri når en hjernetrim-agent fra FBI, som tar opp alle sine oppdagelser på en kassettspiller, er den mest normale personen i spillet. Samtalene blir ofte nesten surrealistiske med komikk som tjener mye på de flaue kunstpausene som forekommer når Nelson og figurenes verdener kræsjer sammen. Det er sjelden jeg ser denne typen humor så bra gjennomført i spilll.
Likevel føler jeg at historien tar absurditetene litt vel langt til tider. Selv om vi får forklaringer på de fleste spørsmålene vi satt igjen med fra det første spillet, forsvinner det helhetlige bildet i kaoset. Spillet lykkes ikke helt med å fullføre løpet som ble startet i det første spillet, og historiens kvalitet lider en del av dette.
Konklusjon
Det er det estetiske som virkelig utmerker seg i Puzzle Agent 2. Graham Annables unike tegnestil fullbyrdes av et herlig lyddesign som skaper en kald stemning gjennom det snøkledde landskapet i Scoggins. Figurgalleriet er godt realisert, og personlighetene er så eksentriske og karikerte at du aldri vet helt hva de kan finne på. Komikken er ulik den vi finner i Telltale Games andre eventyrspill, men fungerer veldig godt.
Gåtene er varierte, men dessverre ikke vanskelige nok. Når de først er vanskelige er det fordi de ikke greier å gjøre seg godt nok forstått. Likevel føles det merkelig tilfredsstillende når du ser løsningen på problemet, selv om det stort sett ikke tar mer enn et halvt minutt. Historien føles også fragmentert, og forvirrer egentlig mer enn den forklarer.
Puzzle Agent 2 er et godt spill som ikke byr på noe mer enn akkurat det samme som forgjengeren. Samme oppbygging, lengde og typer gåter. Det føles mer som andre halvdel av et sammenhengende verk enn som et nytt eventyr, og jeg må ærlig innrømme at jeg syntes første del var bedre. Forhåpentligvis får vi se Nelson Tethers i helt nye omgivelser med bedre gjennomtenkte gåter og med et nytt spennende mysterium i fremtiden. Gjerne med enda flere skoggnomer og andre absurditeter.
Puzzle Agent 2 kan kjøpes på nett til PC, Mac, iPad og iPhone. Anmeldelsen er basert på PC-utgaven.
