Siden oppstarten i 1996 har Pokémon-franchisen vært én lang solskinnshistorie for Nintendo. TV-serier, spillekort og samleobjekter er bare toppen av kransekaka, hvor fundamentet består av spillene. Pokémon-spillene alene har solgt til både platinum, gull og safir verden over, og det er derfor naturlig at det japanske selskapet ønsker å gjøre så mye ut av lommemonstrene som mulig.
I tillegg til rollespillene lagd for Nintendos håndholdte konsoller har det derfor ikke vært mangel på ulike spin-off-titler basert på de små søte skapningene. Alt fra publikumsfavorittene Pokémon Snap og Pokémon Stadium, til de litt mindre suksessfulle Pokémon Dash og Pokémon Mystery Dungeon-spillene.
Det nyeste tilskuddet i denne rekken er Pokémon Conquest, et strategi-spill i samme ånd som klassikerne Nobunaga’s Ambition og Final Fantasy Tactics. Pokémons første heisatur i strategisjangeren tilbyr store doser taktisk krigføring, for nykommere så vel som veteraner.
Du er den utvalgte
Legendene i det mystiske landet Ransei forteller om hvordan krigsherren som samler alle rikene i landet under ett banner vil vekke den legendariske Pokémon Arceus til live. Du er den utvalgte, og det er kun ved å overvinne de seksten andre krigsherrene, samtidig som du forsvarer ditt rike mot den mannevonde hærlederen Nobunaga, at du kan oppfylle profetien.
Du tar på deg rollen som en aspirerende Pokémon-mester som nettopp har overtatt herredømme over det lille riket Aurora, et av sytten føydalriker i Ransei. Din Pokémon er Eevee, og forholdet mellom monster og trener fungerer ikke helt slik man er vant til i Conquest.
Hver trener har nemlig kun én Pokémon de kan ta med seg inn i hver kamp, og fremfor å samle ulike monstre til laget må man rekruttere andre trenere som bidrar med sine unike Pokémon. Disse loker rundt i Ransei, og alt ut ifra hvilket rike du befinner deg i vil du støte på vidt forskjellige lommemonstre, og trenere.
For eksempel kan man finne flamme-monstre i det andre riket man overtar, gress-monstre i det tredje, vann-typer i det fjerde, og så videre. Det finurlige med dette systemet er at de fiendtlige krigsherrene også benytter seg av rikets spesielle Pokémon-typer, og slik må man lære seg å tilpasse sine seks utvalgte trenere til alle mulige monstre, før man selv får tilgang til de.
Element-ært!
Bataljene utspiller seg omtrent som et sjakkspill, der man må flytte de ulike Pokémon-figurene rundt om på de ulike brettene. Som sjakkbrikker har hvert monster ulike bevegelsesmønstre, angrep og egenskaper, og her spiller også de sedvanlige rollespill-elementene en viktig rolle. Det er for eksempel essensielt å vite at gress slår vann, ild smelter is, og at du aldri må bruke flygende Pokémon i en tordenstorm.
Spillet gjør en veldig god jobb med å balansere de ulike monstrene man har tilgang på, og hver eneste type har både svake og sterke sider.
Utvalget av Pokémon er også svært interessant – av de totalt seks hundre og førti ni som finnes til dags dato, kan man kun finne to hundre ulike varianter i Conquest, som gjør det nokså spennende å se hvilke man møter på fra kamp til kamp. Favoritter som Pikachu, Dratini og Mareep gjør sine forventede opptredener, mens Pokémon som Litwick, Drifloon og Bidoof gjerne kunne blitt byttet ut med mer minneverdige monstre. Flesteparten hører uansett med til den førstnevnte gruppen, og du vil utvilsomt finne flere av dine favoritter i Ransei.
Trenerne du møter på ligger derimot på den andre enden av skalaen. Pokémon Conquests setting minner mistenkelig mye om det føydale Japan, og hver person er derfor utkledd som krigsherrer, geishaer eller andre tradisjonelle asiatiske personligheter. Hver for seg er disse personene godt designede, med flere karakteristiske trekk og artige positurer, men samtlige har én elementær svakhet: de resirkuleres til døde.
Som et resultat av dette hadde jeg på et tidspunkt fire identiske geisha-jenter i hæren min. Nei, jeg har ingen geisha-fetisj, det skjedde rett og slett av seg selv, noe som bare understreker poenget mitt. De hadde riktignok forskjellige navn og ulike Pokémon-typer, men de så til gjengjeld ut som firlinger, og når spillet reklamerer med et galleri på to hundre krigsherrer føles dette som en billig utvei fra utviklernes side.
Nok av utfordringer
Målet for hver kamp skifter mellom å eliminere samtlige fiender og å kontrollere alle flagg på brettet. Variasjonen ligger i hvordan de ulike banene er satt sammen – også her spiller de ulike elementene en viktig rolle, og der vann-riket preges av fossefall som gir vann-Pokémon en fordel er flamme-riket fylt til randen med vulkanske juv som kun kan krysses av ild-monstre.
Til tross for at man alltid spiller på bortebane i kampanjemodusen byr denne delen av Pokémon Conquest sjelden på de aller største vanskelighetene. Om man skulle tape er det oftest nok å trene sine utvalgte Pokémon et par ekstra runder for så å prøve på nytt. Etter at man har fullført historien tar derimot vanskelighetsgraden seg kraftig opp. Da får man nemlig tilgang på et flust med ekstra utfordringer som virkelig vil sette en på prøve – her er motstanderne langt mer strategiske og ikke minst fryktelig aggressive.
Disse scenariene plasserer deg i skoene til en av spillets andre hovedpersoner og lar deg spille gjennom ulike episoder i livene deres som krigsherrer. Dette kan være alt fra å gjennomføre en kort omgang mot tre fiendtlige riker, til en runde hvor man må erobre samtlige sytten riker i Ransei. Det er godt over tredve utfordringer å mestre, og dette øker spillets levetid mangfoldig.
Kronglete krigføring
Utenfor kampene med de rivaliserende rikene kan man fylle tiden med trening mot og fanging av ville Pokémon, rekruttering av andre trenere og leting etter ressurser. Det er mye møysommelig småarbeid som må utføres om man skal bygge den perfekte hær, og spillets noe kronglete layout vil hverken forenkle eller gjøre disse aktivitetene noe særlig morsommere for deg i det lange løp
Det er for eksempel et mareritt å flytte soldater fra ett rike til et annet, og spesielt når du får så mange medlemmer i hæren din at det begynner å bli fullt i alle dine kontrollerte rikenr er det veldig omhyggelige prosesser som må gjennomføres. Å transportere én kriger dit, for å få plass til to andre her er komplisert nok, og da må jeg i tillegg først vente til neste runde, men i mellomtiden kan fienden angripe det riket, og så videre.
Spillet gjør sitt beste for å presentere nye mekanikker gradvis og på den måten gjøre overgangen til hvert nye element så flytende som mulig. Noen ganger hender det dog at enkelte ting forklares utydelig eller at andre spillmekanikker går en hus forbi – med den småkronglete layouten kan da noe så simpelt som å bytte Pokémon eller fylle på energi blir en uvelkommen prøvelse.
Konklusjon
Det at Pokémon er en populær lisens er det ingen tvil om, og selv om franchisen har fostret et utall spin-off-titler opp gjennom årene er det først nå at de små søte monstrene inntar strategisjangeren.
Pokémon Conquest ønsker med det å fremstå som et vaskekte strategispill, fullt på linje med sine respektive konkurrenter, noe det stort sett klarer. Det presterer å være en lettfattelig og morsom opplevelse som samtidig byr på timevis med utfordrende strategiscenarier, spesielt etter kampanjens slutt.
Det er i tillegg litt av hvert å hente for de som eventuelt ikke har så lang fartstid i sjangeren fra før av. De grunnleggende elementene forklares nøye før du slippes av gårde i Ransei på egenhånd, og spillets grunnleggende mekanikker er særs intuitive.
Måten kampene er utformet som et avansert sjakkspill, hvor hver av dine utvalgte Pokémon er en egen brikke med egne egenskaper og bevegelsesmuligheter er generelt godt gjennomført og fører til mange svært spennende bruduljer. Andre deler av spillet er ikke fullt så lette å fatte seg på, være det seg på grunn av ufullstendige forklaringer eller spillets noe kronglete layout, og dette ødelegger noe av helhetsinntrykket.
Pokémon Conquest er uansett et spill verdt en anbefaling, og om du har en forkjærlighet for lommemonstrene er dette i så fall et perfekt påskudd for å se figurene fra en helt ny side.
Pokémon Conquest er i salg eksklusivt for Nintendo DS, men kan også spilles på Nintendo 3DS (testet).
