Dataspill har en unik evne til å sette deg inn i livssituasjonen til et annet menneske. Dette brukes som regel til å plassere deg i sentrum for store, verdensomspennende hendelser, og gjør deg til helten som alltid klarer å redde dagen. Innenfor spillsjangeren som i nyere tid omtales som «indie» brukes denne interaktiviteten annerledes. I uavhengig utviklede spill er fokuset i langt større grad på det kjedelige og hverdagslige framfor det eksepsjonelle og storslåtte.
Dette er spesielt tydelig i Papers, Please, et dystopisk pek-og-klikk-spill som nylig ble lansert på Steam. Her inntar du rollen som grensevakt i det fiktive kommunistiske landet Arstotzka. En seks år lang krig har nylig blitt avsluttet, og Arstotzka har bestemt seg for å åpne grensene mot nabolandene igjen. Din jobb er å kontrollere papirene til de ulike menneskene som ønsker å komme inn i landet, enten de er turister, immigranter eller fremmedarbeidere.
Turist eller terrorist?
For hver person du prosesserer på korrekt måte får du utbetalt penger du bruker til å kjøpe mat, betale husleie og strømregningen. Hjemme i din klasse 8-leilighet sitter familien din og venter. Deres velvære og trivsel beror på hvor mye penger du har å rutte med. Får du ikke kjøpt mat til dem begynner de å sulte, og mangel på varme kan føre til sykdom og deretter død. Dermed må du jobbe raskt og effektivt slik at du også kan spare penger i tilfelle du får uforutsette utgifter. Pengene kan også brukes til å oppgradere bua di slik at arbeidet blir enklere.
Dessverre er dette lettere sagt enn gjort. For hver dag som går blir reglene for hvem som får slippe inn i landet strengere og strengere. Fremmedarbeidere trenger arbeidskort, immigranter trenger visum og borgere fra Arstotzka trenger ID-kort i tillegg til pass. Alt må være korrekt stemplet, med oppdatert informasjon. Selv små detaljer som vekt, høyde, et annerledes bilde eller et feilstavet navn må undersøkes og forklares. Den minste uforklarlige feil er grunnlag for avvisning, eller i verste fall arrestasjon.
Hvem tror du at du er?
Etter hvert som reglene blir strengere forandres menneskene du møter hver dag. Plutselig er de ikke mennesker med familier og venner lenger, men heller en serie med data du må behandle for å komme deg videre. Dag ut og dag inn er et stadig jag etter mer penger for å opprettholde et minstemål av levedyktighet. Derfor blir det veldig fristende å ta imot bestikkelser fra de mer lugubre og lyssky personene som ønsker inngang til Arstotzka.
Kanskje en mann tilbyr deg et par ekstra kroner for å se en annen vei når du oppdager kniven som er teipet fast til låret hans? Lar du ham dermed gå, i og med at du vet at du trenger penger til å betale husleia? Sønnen din har bursdag snart, så det hadde jo kanskje vært fint å kunne kjøpe en gave til ham. På den annen side er det strengt forbudt å ta med våpen over grensen. Mange slike valg dukker opp i løpet av Papers, Please, og det er opp til deg å velge hva slags arbeider du ønsker å være.
Valgene du tar vil få konsekvenser i både det korte og det lange løp. En mann du avviste én dag kan dukke opp et par dager senere med hevn i tankene, eller en selvmordsbomber du slapp inn ved en feiltagelse kan sette en voldsom stopper for arbeidsdagen din. En avisforsside ved arbeidsdagens begynnelse reflekterer den politiske tilstanden til Arstotzka og landene rundt. Som verdensbygging fungerer det overraskende godt, og det lar deg konstruere dine egne små historier ut fra valgene du tar.
Handlingen i spillet vil også bevege seg i ulike retninger basert på hva du gjør. Totalt kan det ta deg fire timer å pløye gjennom historiedelen første gang, men med hele 30 forskjellige slutter er det høy gjenspillingsverdi i Papers, Please. Det finnes også en separat evighetsmodus for de som vil teste sin utholdenhet og mentale styrke.
Guffent og undertrykkende
Det er ikke spesielt vanskelig å bli en effektiv grensevakt, men da kravene for innpass i landet ble høyere og mer kompliserte merket jeg at mistenksomheten steg betraktelig. Med potensielt fire ulike dokumenter og masse små detaljer å kontrollere per person er det mye å holde styr på, og hver person jeg klarte å behandle på riktig måte ble til en liten personlig seier.
Om noen avvises eller slippes inn i landet på feil grunnlag blir du bøtelagt av høyere hold. De to første er bare advarsler, men deretter får du trekk i lønna for hver feil du gjør. Dermed blir trangen til å være en flink arbeider og samtidig holde deg unna trøbbel bare sterkere. Alternativt begynner du å mislike regjeringen ytterligere for de latterlige restriksjonene de setter for å kunne krysse grensen inn i landet. Lyden av printeren som skriver ut bøter kan både være uttrykk for stolthet og nederlag avhengig av situasjonen.
God audiovisuell utforming bidrar til ytterligere til følelsen av å være en liten og tilsynelatende ubetydelig del av et stort maskineri. Spillet er nesten blottet for musikk bortsett fra et støyende tittelspor som gjentar seg på slutten av hver dag. Denne klagesangen gjenspeiler den råtne livssituasjonen du befinner deg i og understreker at selv om tilværelsen kan virke bedre blir den som regel aldri det. Resten av lyddesignet er gjennomført på en ypperlig måte. Spesielt stemplene du bruker til å godkjenne eller avvise søknader er fine å høre på, og faller med et tilfredsstillende «klunk» med et enkelt musetrykk.
Ut fra dagens standarder er ikke Papers, Please et særlig pent spill. Dette er likevel gjort bevisst for å bidra til den gufne stemningen. Alt du ser er i overkant pikselert og ser ut som om det er laget for et 256-fargers VGA-spill fra 80-tallet. Ganske passende i og med at handlingen foregår i løpet av vinteren 1982. Menneskene du møter er stygge og herjede mennesker som garantert har sett bedre dager, men som ikke vil se dem med det første. Grafikken hjelper også til å forsterke monotonien i det du gjør med enorm effektivitet. Dermed er det ekstra rystende når personen foran deg trygler deg om å få slippe inn i landet slik at hun kan besøke barna sine. Du røskes plutselig ut av det som skulle vært en effektiv arbeidsdag og må igjen ta stilling til et moralsk spørsmål.
Konklusjon
Man skulle tro at det å være grensevakt ville vært et litt kjedelig utgangspunkt for et helt spill. Papers, Please viser at dette ikke er tilfellet. Noe så banalt som å undersøke dokumenter for avvik og mangler blir en overraskende intens prosess takket være de ulike konsekvensene av arbeidet ditt.
Kjapt og effektivt arbeid fører som regel til mer lønn på slutten av dagen, men hastverk er samtidig lastverk. Det er lett å gjøre små irriterende feil når du forsøker å jobbe fort. Samtidig presenteres du for en rekke moralske valg som vil påvirke historiens gang etter hvert som dagene går. Med 30 forskjellige slutter har du stort incentiv for å gå gjennom spillet på nytt, men i lengden kan opplevelsen bli litt monoton.
Papers, Please holder sitt løfte og leverer en dystopisk dokument-thriller i spillform. Denne indieperlen er en opplevelse uten like.
