Av årsaker jeg ikke helt kan gjøre rede for er ikke ishockey helt den store greia her til lands. Det til tross for at det er en vinteridrett hvor Norge de siste årene har begynt å bite litt fra seg internasjonalt.
Amerikanerne derimot. De elsker ishockey. De går av hengslene når det scores. De oppmuntrer til slåsskamper. Og ikke minst jubler de når en spiller blir taklet knallhardt i pleksiglasset.
Ishockey er en fascinerende idrett. Å se de store karene manøvrere seg rundt på isen med presisjonen til en ballettdanser, mens de overlister både forsvar og keeper er fornøyelig når man har opparbeidet seg nok innsikt til at man klarer å følge med i den høye hastigheten, men for mange er det mest moro når det smeller.
Forbered deg på juling
Og smeller, det gjør det. Taklingene er knallharde i NHL 14. Til årets ishockeyspill har EA Sports laget en ny fysikkmotor basert på teknologien bak «Player Impact Engine» fra søsterserien FIFA.
Kombinert med realistiske bevegelser på isen, gir dette noen harde sammenstøt mellom spillerne. Farten man har i det man kjører inn i en motspiller avgjør hvor hardt man treffer og hvordan kroppen til stakkaren som ble taklet vil oppføre seg.
For eksempel vil en hard takling rett i brystkassa føre til at spilleren flyr opp i lufta og deiser ned igjen på ryggen. En takling inn i vantet kan føre til at han faller til knærne. Taklingene er uten tvil underholdende. Jeg tar ofte meg selv i å sette inn en takling selv om jeg er altfor langt etter og kunne latt være, bare fordi det er så fornøyelig å se fysikken i aksjon. Tilfeldigheter som dukker opp på grunn av fysikkmotorene kan også føre til taklinger mot hodet, og dermed to minutter i utvisningsboksen.
Høyt temperament
Ulovligheter som hekting, slashing og roughing får fram temperamentet hos spillerne. Til og med ved alminnelige stopp i spillet som følge av en redning, offside eller icing er spillerne i tottene på hverandre for å knuffe og kjefte på hverandre. Ved mer alvorlige forseelser tenner spillerne på alle plugger. De kaster fra seg kølle og hansker og reiser nevene for å slåss.
Slåsskampene i NHL 13 var mer som et minispill hvor de to spillerne som barket sammen av en eller annen grunn var helt alene på banen under nevekampene. Bruduljene foregikk i førsteperson og de sto ikke nødvendigvis der de sto da knappen for å kaste hanskene ble trykket. I årets utgave går det hele mer sømløst. Spillerne ryker i tottene på hverandre uten at spillet skifter kameravinkel, og alle de andre spillerne og dommerne står rundt og ser på.
I likhet med FIFA 14 virker det å være satset på å lage et produkt som er så nært en ekte TV-produksjon man kommer. Det fører til god flyt i kampene, og et steg i retning realisme er jo stort sett aldri feil.
Under slåsskampene kan man dra og dytte motstanderen med den venstre stikken for å forsøke å få han ut av balanse. Slagene leveres med høyrestikken og man kan gi motstanderen både en rett høyre, og en god gammeldags uppercut, rett i haka. I tillegg kan man, med et godt timet trykk på høyre triggerknapp, dukke unna motstanderens slag og utnytte at han er i ubalanse til å rive ham ned på isen eller sette inn et velplassert slag selv. Vinner man slåsskampen får hele laget masse energi, mens stakkaren som ligger igjen svimeslått på isen får ingenting annet enn fem minutters utvisning. Etter å ha tapt en slåsskamp vil spilleren være helt tappet for energi, og vil trenge lenger tid før han er uthvilt og klar for å spille igjen.
Personlig synes jeg slåssingen tar for mye plass i NHL 14. Jeg skal ikke være moraliserende, det er tradisjon at spillerne barker sammen i den amerikanske hockeyligaen, men det har ingenting med selve sporten å gjøre. Tenningsnivået er åpenbart høyt, også i den virtuelle versjonen av idretten, men jeg undrer av og til på om det er et ishockeyspill eller et kamuflert slåssespill som står i maskinen. Noen av slåsskampene kan unngås ved å la være å kaste hanskene, men vel så mange er uunngåelig.
Det som dog skal sies er at spillet har et ålreit detaljnivå. Spillerer som har vært i slåsskamp kommer ikke fra det uten blåmerker og røde kinn.
Lev livet som en profesjonell
Mange unge drømmer om å leve av idrett, og i NHL 14 er følelsen av å gjøre nettopp det nærmere enn noen gang. Spillets «Be a Pro»-modus heter nå «Live the Life». Nå er det ikke bare det man gjør på isen som teller, men også det man gjør mellom kampene. Før kamper kan presse komme til å intervjue deg, og svarene du gir vil påvirke hvordan ishockeymiljøet ser på deg.
I hovedmenyen i modusen er det fire barometre som viser hvor godt du er likt blant fans, lagkamerater, lagledelse og familie. Er du dårlig likt blant lagkameratene kan det hende de ikke gidder å gi deg pucken når du ber om den. Er du ikke på godfot med treneren kan det bety lite spilletid.
Muligheten til å lage kvinnelige spillere ble introdusert for to år siden, og er fortsatt på plass. Selv lagde jeg en blond jente med musefletter og ga henne navnet Helena Ruud. Hun er 17 år og spiller for det Quebec-baserte Rouyn-Noranda Huskies i juniorligaen CHL. Selv om hun er en ung kvinne spiller hun sammen med gutta. Jeg finner det litt underlig at man kan lage seg kvinnelige spillere, samtidig som egne kvinneligaer glimrer med sitt fravær. Når det er sagt, er det gøy når ei 17 år gammel jente vinner en slåsskamp mot en 30 år gammel mann på godt over 100 kilo.
Øvelse gjør mester
Man kan velge å starte i CHL eller rett på et etablert NHL-lag. Selv om man starter i NHL er det ikke snakk noen stjernetilværelse med en gang. Du må fint finne deg i å spille i tredje rekke og få begrenset med spilletid. Dette er sånn en «Be a Pro»-modus skal være i mine øyne. Det NHL har som FIFA har manglet er at det krever tid på juniornivå eller b-lag før man kan spise kirsebær med de store heltene.
Dette kan ta fryktelig lang tid å komme til toppen dersom man spiller med de mest realistiske innstillingene. Da styrer man kun én spiller, og siden spillerne i hockey byttes inn og ut hele tiden, blir det mye venting på benken. Man kan riktignok velge å følge kampen fra sidelinjen eller laste spillet til neste gang ens spiller blir byttet innpå, men jeg føler jeg spiller like mye som jeg ser på at spillet laster, og lastingen kunne med fordel gått mye raskere.
Inkludert i spillet er også en modus om kalles «NHL ’94 Anniversary Mode». Denne modusen er ganske trivelig, og som man kan tyde ut av navnet er det hele en hyllest og en markering av 20-årsjubileet til spillet fra nittitallet.
Modusen blander spillmekanikk fra NHL ’94 med moderne fysikk og grafikk. På tidlig nittitall var ikke kontrollene like avanserte som de er i dag, og derfor er bare et fåtall knapper i bruk i denne modusen. Én for å slå pasninger og én for å skyte. Disse kontrollinnstillingene kan også benyttes utenfor «NHL ’94 Anniversary Mode». Kontrasten er stor mellom kontrollerinnstillingene i «NHL ’94 Anniversary Mode» og de som hører nåtiden til. Modusen tilfører dessverre lite annet enn et slags minispill som er gøy å prøve i noen kamper sammen med kompiser i sofaen.
Kontrollene i spillet forøvrig sitter godt og virker naturlige, selv om de til tider også kan være vel komplekse. For eksempel: man kan skjerme pucken inne ved vantet med en knapp og sentre den videre med en annen. Er man derimot en motspiller er det en annen knappekombinasjon for å holde igjen spilleren ved vantet og få pucken vekk. Det er fort gjort å blande kombinasjonene i kampens hete, og akkurat dette elementet virker klønete. Skuddmekanikken er derimot fabelaktig. Å flikke på stikken gir det et realistisk preg, og det er veldig tilfredsstillende å se pucken gå i mål etter et fint angrep, som avsluttes av et raskt skudd.
Spillerne føles like tunge som de er i virkeligheten og bevegelsene er jevne. Spillet flyter godt, men tidvis er den kunstige intelligensen litt svak. De datastyrte spillerne kan ofte la pucken bare gli forbi en men meter unna uten å så mye som gidde å stikke ut kølla for å snappe den opp. Dette gjelder forsåvidt også for spilleren man selv kontrollerer. Man må være veldig nære pucken før spilleren gidder å ta den med seg. selv om bare skal hente en klarert puck på egen banehalvdel helt upresset.
«NHL Moments Live» er en interessant modus som stiller med litt mer enn «Anniversary Mode». Her får du muligheten til å gjenskape store høydepunkter fra forrige sesong. Etter hvert som store kamper og øyeblikk skjer i årets virkelige sesong vil nye scenarioer bli lagt til fortløpende.
I seriens forrige spill fikk keeperne bedret sin bevegelighet. Samtidig fikk de tyn av vår anmelder for å gjøre merkelige tabber, miste pucken og sette seg fast i nettet. I år virker keeperne å ha tatt seg sammen. Noen tabber har riktignok dukket opp, men ingen som kan betegnes som merkelige. Stort sett synes jeg keeperne gjør en strålende jobb, og har reddet meg fra flere baklengsmål og fæle tap.
Konklusjon
Hockeyinteresserte kommer nok til å bli glad i årets utgave av NHL. Fysikken er en sann fryd, spillerne føles like tunge som de er, og har man for stor fart når laget mister pucken er sjansene små for at man klarer å snu og rekke tilbake i forsvar innen det er for sent. «NHL Collision Physics» sørger for å servere oss taklinger saftigere enn en vannmelon.
Til tross for knallgod fysikk er ikke den kunstige intelligensen særlig godt skrudd sammen. Dette kan jo komme som en konsekvens av de mange slåsskampene, men de datastyrte spillerne på eget lag virker ikke helt å være med på notene. I mange tilfeller blir de for passive i forsvar, og de er ofte veldig sløve til å strekke ut kølla for å snappe opp pucken som seiler forbi en meter unna dem.
Detaljnivået i spillet er også godt. Det finnes et hav av køller, hansker, hjelmer og skøyter man kan velge til spilleren sin. Selvfølgelig kan man også velge hvilken farge man skal ha på teipen på køllebladet. Den morsomste detaljen er imidlertid at tilskuerne som sitter bak mål skvetter og forsøker å dukke unna når pucken smeller i vantet foran dem. Dette er naturligvis ikke avgjørende for helheten, men detaljnivået er som prikken over ien i denne hockeyfesten.
NHL 14 er i salg for PlayStation 3 (testet) og Xbox 360.
