Med Monaco tar indie-utvikleren Pocketwatch Games en stor jafs ut av den saftige kaken som er snikespillsjangeren og blander det beste fra Thief, Prison Break og Ocean's Eleven. Som en gjeng med spesialtrente tyver skal du og dine venner stjele alt som stjeles kan i den styrtrike bystaten ved Middelhavet. Monaco har vunnet flere priser på ulike festivaler, og etter å ha vært under utvikling i fire år er spillet endelig sluppet til både PC, Xbox 360 og Mac.
Setter du pris på litt kaotiske tilstander når du sniker deg rundt kan Monaco være et godt valg, spesielt om du har tre venner som kan bli med deg på ferden. Spillet er nemlig skreddersydd for å oppleves sammen med andre. Det er heldigvis en like god opplevelse om du spiller alene, men Monaco er likevel best når man er flest.
Møt tyvene
Etter å ha rømt fra fengsel slår fire mestertyver seg sammen for å rømme fra Monaco med det de kan stjele av penger, falske pass og andre verdisaker. De fire finner etter hvert ut at de ikke er de eneste som ønsker å stikke fra byen, og plutselig har fire blitt til åtte. Alle har sine spesielle egenskaper og ferdigheter som gjør dem godt skikket til å utføre innbrudd og tyveri i alt fra banker og ambassader, til sykehus og herskapshus.
For at de enkelt skal kunne skilles fra hverandre er figurene representert med distinkte farger og ikoner:
«The Lockpick» er kledd i blått og er ekspert på å dirke opp låser, «The Pickpocket» i gult har en tam apekatt som samler mynter, «The Cleaner» i rosa kan slå ned intetanende vakter, «The Lookout» i rødt kan se lenger enn de andre og vet alltid hvor vaktene skjuler seg, «The Mole» i lille kan grave gjennom vegger, «The Gentleman» i turkis er en forkledningens mester, «The Hacker» i grønt kan manipulere elektronikk, og den oransje «The Redhead» kan forføre vitner.
Sammen skal de begå en rekke innbrudd med mål å samle nok rikdom til å leve en velstående pensjonisttilværelse.
Med så mange figurer å velge mellom er det enkelt å velge en som passer godt til din spillestil. Deres individuelle styrker utfyller hverandre på en god måte og det er en spennende utfordring å se hvordan deres ferdigheter kan tas i bruk. Rent personlighetsmessig er de kanskje ikke de mest spennende rollefigurene, men for min del gjorde det ikke så mye.
Gå inn, ta alt, kom deg ut
Hvert oppdrag går ut på å infiltrere et bygg og hente ut noe hovedpersonene trenger, enten det er falske pass, medisinsk hjelp, en annen tyv eller store pengesummer. Veien mellom deg og målet er selvsagt full av overvåkingskameraer, infrarøde laserstråler, sikkerhetsvakter, låste dører og andre ting som gjør livet surt for enhver mestertyv.
Oppdragene kan gjennomføres alene eller på lag med opptil tre venner. Dere velger hver deres figur og blir deretter kastet ut i ukjent territorium som må utforskes og rundstjeles for hva det er verdt. For det meste er figurene lette å gjenkjenne når man sniker seg rundt, men det er fort gjort at ting blir ganske kaotisk. Når fire mennesker forsøker å gjøre samme ting på én gang er det lett å miste oversikten over hvem du er og hvor du befinner deg. Om en uheldig medspiller utløser en alarm er det ikke mye som skal til før man møter batongen eller pistolen til en sikkerhetsvakt.
Når du spiller alene er opplevelsen litt annerledes. I stedet for å bevege deg inn i et område med et fullstendig lag må du utforske alt selv. Du velger selv hvilken figur du skal velge og du får ikke med deg datastyrte partnere. Dette vil som regel forandre måten du spiller på, for du har plutselig ingen andre du kan stole på om ting går skeis. Om figuren din dør er vedkommende borte helt til du gjennomfører nivået med en annen tyv.
Som i mange snikespill sliter vaktene med verdens verste korttidshukommelse. Det skal ikke mange sekundene til før de vender tilbake til sine vante poster etter å ha sett deg løpe rundt med sekken full av gull. Dette skjer gjentatte ganger og bidrar til å ødelegge innlevelsen. Ved flere tilfeller gikk de også lykkelig uvitende forbi de svære hullene jeg hadde gravd i en vegg for å komme meg til fluktbilen.
Neon overalt
Områdekartet i hvert nivå fylles ut etter hvert som du utforsker, men du har aldri fullstendig oversikt over alle områdene. Du kan nemlig ikke se lenger enn rommet du befinner deg i. Med dette skaper Monaco en utrolig god følelse av å være «i nuet», for du innehar til enhver tid omtrent like mye informasjon som figurene du kontrollerer.
Når kartet fylles ut ser det mer og mer ut som plantegningene til et hus. Du får se hvor rommene befinner seg i forhold til hverandre, men hva som befinner seg i dem må du selv oppdage. All informasjon formidles via kartet du ser på. Beskjeder om ulike rom, hjelpemidler og figurenes ferdigheter står skrevet direkte på plantegningene, men du kan ikke se disse beskjedene før figurene oppdager dem selv. Det er en god måte å overrekke informasjon gjennom omgivelsene, og de distraherer deg aldri vekk fra hva du er der for å gjøre.
Resten av Monaco har en klar retroinspirert estetikk som tilsynelatende er standard for uavhengige spill nå for tiden. Figurene består av ensfargede og store piksler, og resten av spillet har også en enkel og stilren estetikk. Det bidrar til å gjøre overrekkelsen av informasjon såpass enkel i tillegg til å bidra med store mengder sjarm. Denne sjarmfaktoren fordobles når lydsporet virkelig sparker til.
Som regel sniker du deg gjennom total stillhet, med kun miljølyder fra ting rundt deg til å sette preg på opplevelsen. Vaktene prater med hverandre, telefoner ringer, og dører åpnes og lukkes. Om du dermed blir sett av vaktene eller utløser alarmen blir du møtt av et fengende og spenstig jazzpiano som underbygger den stressende og kaotiske situasjonen.
Vær kjapp og effektiv
Hvert enkelt nivå har et primærbytte du skal hente ut og så stikke av med. Samtidig oppfordres du til å samle sammen en haug med gullmynter som ligger spredt utover. Spillet registrerer hvor mye tid du bruker per oppdrag, og de myntene du ikke samler blir lagt til totalen din. Om du skal klatre høyt oppover rangeringslistene må du være en rask og effektiv innbruddstyv.
Slår du deg sammen med andre spillere vil ting som regel gå lettere for seg. De senere nivåene kan ta opptil tjue minutter å gjennomføre alene, men denne tiden forkortes betraktelig sammen med andre. Et velkoordinert lag kan brenne gjennom de tidlige nivåene på under to minutter, så dette vil nok gjøre seg godt bland de som driver med speedrunning.
Vanskelighetskurven blir likevel litt for bratt i Monaco, spesielt om du spiller alene. Før du aner ordet av det møter du på sikkerhetsvakter væpnet med automatrifler, og maskingevær som utløses når du blir sett av et kamera. Jo lenger ut jeg kom jo oftere virket det som om spillet forsøkte å tvinge meg til å spille med andre mennesker. Mestringsfølelsen er heldigvis på topp når du klarer å rundstjele et helt bygg for alt det er verdt, og å kunne dele denne følelsen med andre ble ganske givende.
Konklusjon
Monaco er et ypperlig snikespill som passer like godt for entusiaster som amatører. Spillet kan gjennomføres utelukkende på egenhånd, men det er absolutt best når man kan spille med andre. Da får opplevelsen en større grad av tilfeldighet og uforutsigbarhet som gjør at et vel gjennomført kupp gir en ekstra mestringsfølelse. De senere nivåene blir også enklere når flere er med på laget. Flere spillere skaper også lettere kaos, så kommunikasjon og koordinasjon er et must om man skal unngå å bli sett.
Likevel gjør det ikke så fryktelig mye om man blir oppdaget. Det eneste dette går ut over er hvor lang tid du ender opp med å bruke på hvert nivå. Og det er her spillet svikter litt. Det gis veldig lite straff om man blir sett, klarer man å stikke av har vaktene glemt deg etter kort tid uansett. Dermed føles det å bli sett konsekvensløst og lite betydelig. Likevel er det mer enn nok innhold og moro i Monaco til å holde deg opptatt i flere timer i strekk. Bare pass på at du og dine venner skværer opp etter hvert nivå, for det er ikke særlig gøy å være han som utløste alarmen og fikk alle drept.
