Jeg var en av mange som falt i den å så dype gropa Infinity Ward gravde for allmuen med gigantutgivelsen Call of Duty: Modern Warfare 2. Per dags dato har jeg visstnok klokka drøyt fem døgns reell spilletid i denne skytespillperlen, og det til tross for at det er mange måneder siden jeg egentlig konkluderte med at jeg var lei. Utviklerne har nemlig greid å appellere til en sta djevel i meg som nekter å si seg ferdig før hver eneste belønning er låst opp, og det er fortsatt en stykke til jeg er der, gitt.
En konsekvens av å fordype seg såpass i én utgivelse er at man etter hvert blir sabla vant med de forskjellige brettene og deres gjemmesteder, møtepunkter og essensielle trekk. Da er det greit at utviklerne omsider spytter i litt ekstra innhold, slik at man i det minste har en vag unnskyldning for å traske videre i pikseluniverset som gir de salt i grøten.
Den første kartpakken til Modern Warfare 2 er nå ute, og gjør en tilfredsstillende jobb med å døyve abstinensene til en stakkars cyberjunkie.
Denne brukerdosen med virtuell stimuli byr kort fortalt på fem nye brett, hvor to av dem er gjenbrukte sådan fra det første Modern Warfare-spillet. Dette hadde kanskje føltes mer problematisk enn det gjør om det ikke var to av det beste brettene fra det første spillet som ble gjenintrodusert.
Overgrown
Dette er et, vent på fanfaren, gjengrodd bosettelsesområde tilsynelatende i midten av ingenmannsland. En diger grøft deler brettet i to, og den ene siden består av en åker med tilhørende gårdshus, høyballer og små tilhørende bygg. Den andre siden består av en rekke andre småhus samt en bensinstasjon. I tillegg til dette så har man to broer som knyter sammen disse to polene, samt denne digre tarmen av ei grøft som man kan traversere og/eller kjempe i.
Dette var tilsynelatende et av de mest populære flerspillerbrettene i Call of Duty 4, og ikke uten grunn. Noe av det Infinity Wards designere skal ha aller mest skryt for er deres nærmest uovertrufne evne til å balansere flerspillerbrett uten å ty til den klassiske Unreal Tournament-fella med symmetriske spillområder. Nå fungerer riktignok plasseringen av de to lagene noe annerledes i Modern Warfare 2 enn i det nevnte skytespillet, men Overgrown er like fullt et glimrende eksempel på et utformingsmessig kreativt brett som aldri heller i favør av en av sidene.
Dette brettet er likevel ikke i absolutt balanse, for dets mange lange avstander og gode utkikkspunkter gjør det til en fantastisk lekeplass for skarpskyttere. Av denne grunnen er brettet kanskje ikke særlig velegnet for mer uorganiserte spillmoduser som «Domination» og «Team Deathmatch», men desto bedre egnet for «Sabotage» og «Demolition». Her oppstår det nemlig kjapt en stillingskrig som hviler på personen med den stødigste hånden og kjappeste fingeren, og det kan gå på bekostning av moroa for de mer rastløse menneskene som har valgt klasser med nærkampbaserte våpen.
Crash
Det andre resirkulerte brettet er Crash. I motsetning til de langstrakte siktlinjene i Overgrown er det mellomdistanse og atter mellomdistanse som dominerer denne perlen. Utformingsmessig skjer det hele i noen bygater som omringer et krasjet helikopter. Rundt omkring finner man små bygninger med et par etasjer, som gjør at kjempingen også foregår i det vertikale. Det er likevel på bakkeplan mesteparten av moroa skjer, med et lite unntak i et digert høyhus i sentrum av det hele som tilbyr en toppetasje med god sikt for skarpskyttere.
I likhet med de fleste andre brettene i dette spillet domineres Crash av tre hovedtrafikkårer, men byr på mange inn- og utveier som gjør det overkommelig å vende opp taktikken sin anelse. Dette gjør at kjempingen ofte er hektisk og uorganisert, uten å være så regelrett hyperaktiv som noen av de andre brettene vi skal innom.
En bieffekt av dette er at spillere tilsynelatende har en tendens til å klamre seg fast til sine favorittplasser, muligens for å ha et stykke velkjent mark å boltre seg på. Derfor stilles det stadige krav til årvåkenhet i tillegg til de forventede sikteferdighetene, for det er ikke store plassen man skal boltre seg på.
Siden det er såpass lite og kompakt så er Crash særs velegnet til «Team Deathmatch» og andre mindre strenge spillmoduser. Samtidig kan det gjøre moduser som stiller et absolutt krav om en koordinert innsats av alle lagmedlemmene, slik som «Sabotage», bli en tålmodighetsprøve som kan bryte en voksen mann ned i gråt. Dette er et feiende flott brett, men utfordrer knapt intelligensen til noen som helst.
Bailout
Det første av de virkelig nye brettene er et idyllisk boligstrøk i forstaden, preget av lekkert danderte busker, et stort boligkompleks i stein, en og annen bil og den sedvanlige kombinasjonen av kuler og krutt. Det mest påfallende er kanskje hvordan dette brettet åler seg i lengderetningen, hvor det består av en eneste lang gate med krydder langs kantene.
På grunn av den rektangulære utformingen er også dette brettet tungt preget av skuddvekslinger på lang- til mellomdistanse. På grunn av en hel rekke skarpe vinkler og stadige utbygg er det likevel ikke et lukrativt brett for skarpskyttere, med unntak av den obligatoriske ene posisjonen. I stedet er det kjappe nærkampssoldater og infanterister med angrepsrifler som skal belønnes denne gangen.
På hver kant i bredden finner man en lang hovedfartsåre. Den ene går gjennom en lobby med spillemaskiner og ymse, den andre gjennom et bolighus. Disse er såpass lange at man kan forvente å slåss på ulike etapper av de, noe som betyr at om man er kjapp nok så kan man lure seg frem til et hjørne for å jakte på infanterister som er på vei mot en av stagnasjonsposisjonene.
Rent taktisk er Bailout klokt utformet, og det er tydelig lagt mye ettertanke i solide defensive stillinger og smalt terreng som poengterer de to hovedfartsårene. Dette gjør det velegnet til de bombebaserte lagmodusene, samtidig som det forholdsvis trange miljøet gjør at de mest granatkåte spillerne ødelegger moroa for de interessert i et slag «Domination» eller «Headquarters» hvor man må forvente at mange spillere oppholder seg på få steder.
Salvage
Dette brettet består av en diger snødekt skraphaug, med de krinkene og krokene man forventer av et slikt sted. En og annen plass finner man også en posisjon i høyden, blant annet i et hus klin i midten av det hele. Det er likevel et av disse hissige brettene hvor man i verste fall bør ha en angrepsrifle mellom hendene men kanskje aller helst burde være i besittelse av en maskinpistol eller hagle.
Salvage er et utmerket brett for de rene drapsmodusene på grunn av dette – i likhet med Crash, og er man en tilhenger av hektiske kamper så er dette sannsynligvis det mest kjærkomne brettet i denne kartpakka. Balansen i det hele er overraskende solid, de tilsynelatende rotete omgivelsene til tross, og det fungerer også overraskende bra i de mer måldrevne spillmodusene.
Et problem med dette brettet er at hovedfartsårene er veldig godt belyst, noe som gir andelen granater et godt spark i stumpen. Nå er det ikke alltid slik at du finner fem raringer med to sett granatkastere hver på motstanderlaget, men til den sjeldne gangen det skjer så kan det være greit å ha litt magesårmedisin på lur.
Storm
Den siste godbiten i denne kartpakka er min definitive favoritt, og stiger inn blant de mest velavrundede og komplette brettene dette spillet kan by på i det hele tatt. Som en diger byggeplass med et digert lagerkompleks som episenter er det kanskje ikke superspennende rent visuelt, men utformingen er intet mindre enn genial.
Her har man vidt forskjellige områder som alle er av like stor betydning, og det er avstanden du vil kjempe på som burde bestemme hvilket du befinner deg i. Det digre lagerhuset i midten har en rekke paller og vertikale krumspring som gjør det til et velegnet sted for intense nærkampsslag, samtidig som utendørsområdet preget av anleggsmaskiner og en rekke velegnede rifleposisjoner kan utfordre de små grå en anelse.
Det er med andre ord gode muligheter for at både den tålmodige skarpskytteren og det hyperaktive nærkampstrollet finner spillerom for sin nisje på dette brettet, og den svært varierte strukturen gjør det velegnet for de fleste spillmoduser. Bombeplassene kan ved første øyekast se urovekkende eksponerte ut, men det viser seg at utviklerne har gjort en god jobb med å skape gode dog skjulte forsvarsposisjoner som gjør at man kan holde de fleste steder på smått uortodokst vis.
Konklusjon
Med en kartpakke burde man egentlig vite hva man får, og det er i hvert fall gjeldende for denne lille saken. Dette er mer Modern Warfare 2 på godt og vondt, og brettene som tilbys holder høy kvalitet uten at noen av de makter å imponere i utstrakt grad – kanskje med unntak av godbiten Storm.
Er du en av de som allerede har klokket et anseelig antall timer i dette spillet og ønsker mer, eller kanskje ønsker å ta det opp igjen, så er det vanskelig å ikke anbefale denne kartpakken. Den har en hensikt, og det er å skyte enda en liten dose med digital dop i åra di. Den har riktignok en stiv pris i forhold til det lave antallet brett, i hvert fall om man tar det at to brett har blitt resikulert fra eneren med i betraktningen.
Det hindrer den likevel ikke fra å kunne by på et saftig antall timer med genuin skytespillmoro som gir timesprisen på en kilofilm rundjuling, uten at jeg er superimponert av den grunn.
Modern Warfare 2 Stimulus Package er i salg for Xbox 360-, PlayStation 3- og PC-utgaven.
