Da jeg først skrev om Minecraft på Gamer.no var spillet på vei til å passere femti tusen solgte kopier. Jeg var ekstremt imponert over det tallet, for på det tidspunktet hadde ikke Minecraft fått noen som helst oppmerksomhet av de store sidene, og det var dessuten langt fra ferdig. Men jeg skjønte samtidig at Minecraft ville vokse seg langt større. Nøyaktig hvor stort hadde jeg ingen idé om, men jeg tror nok jeg ville flirt godt av deg hvis du hadde gitt meg dagens tall. For Minecraft har nå solgt over 4,3 millioner kopier, og antallet registrerte brukere begynner å nærme seg 20 millioner. Hvor mange som har en piratkopiert versjon tør jeg ikke tenke på.
Minecraft har rett og slett blitt et fenomen, på linje med navn som World of Warcraft og Mario.
Det er veldig usannsynlig at du ikke vet hva spillet dreier seg om, men for sikkerhets skyld kan vi ta en liten gjennomgang. Minecraft foregår i en enorm, dataskapt verden. I det spillet starter er det morgen, og omgivelsene dine er sannsynligvis ganske idylliske og fredelige. Kanskje du er midt i en skog, ved en elv eller på en øy i et enormt hav, og kanskje labbe det rundt en og annen sau eller ei ku i nærheten.
Men idyllen skal ikke vare. Mens solen ubønnhørlig beveger seg over himmelen kommer kvelden og natten nærmere for hvert minutt som går, og når mørket faller på kommer monstrene. Da er det en fordel om du har brukt dagen på å forberede deg, for eksempel ved å lage en trygg hule å skjule seg i, slik at du slipper å bli monstermat i løpet av din første Minecraft-natt.
En verden full av blokker
Minecrafts hovedkonsept er at verden rundt deg fritt kan manipuleres. Den er bygd opp av Lego-aktige blokker, og ved hjelp av de rette verktøyene kan du fritt plukke opp og flytte på dem slik det passer deg. Du kan også lage nye typer blokker, ved å raffinere eller kombinere ressurser du finner i spillets verden. Dermed kan du for eksempel grave underjordiske passasjer og gruver, og bruke steinen du plukker med deg underveis til å lage bygninger på overflaten.
Kun fantasien – og ressursene du har samlet inn – setter grenser for hva slags strukturer du kan lage. Noen gjør det enkelt, og lager enkle små jordhuler som de bruker som baser. Andre er ambisiøse og lager store borger og slott, som kan sees på lang avstand. Andre igjen tar helt av, og lager enorme prosjekter som tar time etter time å fullføre. Slike kan det være greit å få hjelp til, og i flerspillermodus kan spillere fra hele verden samarbeide om å lage hele byer. Å besøke en god Minecraft-server kan være en utrolig opplevelse, og det er umulig å ikke la seg imponere over hva folk får til når et spill lar dem komme sammen for å gjøre noe annet enn å skyte hverandre.
Som nevnt finnes det massevis av ressurser som kan samles inn og brukes til å skape ulike hjelpemidler. Det kan være noe så enkelt som å hugge ned et tre for å få tak i ved til å lage vegger eller verktøy, eller hakke løs steinkull fra en fjellside for å lage fakler eller fyre opp i ovnen din. Ovnen kan for eksempel brukes til å smelte råjern slik at du kan bruke metallet i redskaper, eller ting som matlaging og glassproduksjon.
Noen ressurser er vanskeligere å finne enn andre. Sjeldne mineraler skjuler seg langt under jorden, og for å få disse kan du enten grave gruver eller utforske mørke, dype og ofte enorme huler fulle av monstre. I begge tilfeller må du passe deg for lavastrømmer; hvis det finnes noe verre enn å brennes levende må det være å brennes levende med ryggsekken full av gull og diamanter, og vite at alle skattene forsvinner med deg. Derfor har forøvrig alle proffe gruvearbeidere og huleutforskere med seg ei bøtte vann i sekken.
En ekte sandkasse
Hva er så poenget med alt dette? Svaret er i stor grad opp til deg selv. Minecraft er som en sandkasse: Noen ser kanskje bare et lass med sand i en kasse, mens andre ser uendelige muligheter til å forme sanden som byggverk, landskap og veier. Det eneste som ødelegger analogien er at Minecrafts sandkasse er full av monstre – men det er til gjengjeld noe av det som gjør den så spennende.
Når du bygger en ny bygning eller en tunnel under bakken, gjør du nemlig noe mer enn å skape. Verden er i utgangspunktet utrygg, men du kan gjøre deler av den tryggere. Ved å plassere ut fakler og andre lyskilder sikrer du at monstrene som dukker opp om natten holder seg på utsiden av veggene og murene dine, og dermed skaper du trygghet. Du temmer stadig større områder ved å lager nye baser som utgangspunkt for ekspedisjoner både over og under jorden.
I tillegg til å skape en tryggere verden, skaper du en mer personlig verden. Landskapet er som et blankt ark, og etter noen timers spilling har du satt ditt eget preg på det. Jeg har aldri blitt så glad i noen virtuell verden som jeg har blitt i «mitt» Minecraft-miljø, og det er ikke med rent lite stolthet jeg kan klatre opp i et av tårnene mine og speide utover landet mitt, med sine slott, hus og templer, og opplyste veier mellom dem.
Jeg tør nesten ikke tenke på hvor mye arbeid jeg har lagt ned i verden min, men jeg opplever dem som vel anvendte timer. Jeg har alltid vært fascinert av slott og andre byggverk, og jeg husker blant annet hvordan jeg slet ut Carl Barks' fantastiske Donald-historie Det Gamle Slottets Hemmelighet da jeg var barn. Jeg drømte om å utforske store, gamle slott, og det er nok ikke for ingenting at mange av de gamle tegneblokkene mine er fulle av middelalderske borger. Takket være Minecraft har jeg muligheten til å bygge mine egne slott og borger, og jeg elsker det. Og som sagt: De har en funksjon. De er ikke bare fine å se på, og fungerer både som trygge lagre, arbeidsplasser og soveplasser i en verden som er ute etter å drepe meg.
Jeg har også brukt massevis av timer under jorden, i naturlige og ofte enorme hulesystemer. Her har jeg jaktet på diamanter og andre verdifulle mineraler, alltid med hjertet i halsen. I nyere tid er det kun to spill som har fått meg til å skvette slik at jeg har laget lyd med stemmen. Det ene er grøsseren Amnesia: The Dark Descent, som er viden kjent for sin trykkende og uhyggelige stemning. Det andre er Minecraft. Spillets mørke og monsterbefengte huler lokker meg stadig dypere på jakt etter skatter, men samme hvor mange fakler jeg plasserer ut får jeg dem aldri helt trygge. Det er utrolig at de datagenererte hulesystemene kan føles så klaustrofobiske og direkte skumle som de faktisk gjør.
Det er forresten viktig å påpeke at du ikke må bygge eller samle ressurser. Bare det å utforske de enorme omgivelsene kan være fascinerende i seg selv, og mange spillere velger for eksempel å legge ut på episke ekspedisjoner i stedet for å bosette seg. Spillets verden kan visstnok være åtte ganger jordens overflate, og den skapes på nytt for hvert spill. Når du først setter dine bein i Minecraft gjør du det altså på en verden ingen andre har opplevd før. Og du kan spille i så mange verdener du bare vil.
