Det er så mange herlige spillserierjeg skulle likt å se mer til, og klassikere som fortjener nyversjoner og etterfølgere. I de aller fleste tilfellene ender ønskene og drømmene opp som nettopp det – ønsker og drømmer som aldri blir virkelige. Men noen ganger har vi flaks. I fjor kom King's Bounty tilbake på spillscenen med et heidundrende brak, og nå er det Majestys tur til å stifte bekjentskap med en ny generasjon spillere. Majesty 2 følger tett i originalens fotspor, og alle de som fryktet et generisk sanntidsstrategispill med Majesty-navnet klistret på kan ta det helt med ro.
Konge i en rollespillverden
Majesty 2 er, for å sette det litt på spissen, et sanntidsstrategispill der du ikke har kontroll over enhetene dine. Det høres kanskje helt absurd ut, men det fungerer faktisk ganske godt. Du spiller en konge i et typisk rollespillrike. Verden har alt det et skikkelig rollespill skal ha – monstre, magi, zombier og alvedamer med store pupper – og du ser alt dette fra kongens perspektiv.
Som en hver god rollespillkonge med respekt for seg selv, er du avhengig av helter for å få ting gjort. Hvor moro hadde det tross alt vært å spille et rollespill hvor kongens hær allerede har drept alle monstrene for deg, og hvor folk vender seg til myndighetene når de trenger hjelp, i stedet for å spørre tilfeldig forbipasserende?
Heltene i Majesty 2 er med andre ord litt som spillerne i et vanlig rollespill. Etter at du har hyret dem inn, løper de rundt i spillets verden på eget initiativ, hvor de dreper monstre og plyndrer skatter. Etter hvert som de får erfaring går de opp i nivå og får nye egenskaper, og etter hvert som de blir rike kjøper de magiske eliksirer og nytt utstyr. Dermed blir de farligere og farligere, samtidig som du tjener penger på deres innkjøp.
Du kommer imidlertid ikke så fryktelig langt om du bare lar heltene dine surre og gå på egenhånd. I stedet må du friste dem til å gjøre det du vil. Og hvordan gjør du det? Vel, hvordan fristes du til å utsette deg for fare i rollespill? Jo, noen betaler deg for å gjøre det. I Majesty 2 er det du som er denne «noen». Hvis du vil ha heltene til å utforske et spesielt sted, drepe en spesiell fiende eller beskytte en viss bygning/person setter du opp en belønning. Jo høyere belønningen er, jo mer fristende er jobben for de grådige små heltene dine.
Enkelt, men ikke uten dybde
Så langt høres spillet kanskje litt for enkelt ut til å holde på interessen i lengden. Det er imidlertid mer komplisert enn som så. For det første spiller økonomien en viktig rolle. Skatteinntekter får du fra de ulike bygningene dine, inkludert smeden og markedet, hvor heltene kjøper utstyr og hjelpemidler. Men dette må du selvsagt forske frem først, noe som igjen krever penger.
Det er i det hele tatt veldig mye som må betales for i dette spillet, og dermed blir det veldig mange økonomiske prioriteringer. Skal du bruke pengene dine på å oppgradere slottet, gjenopplive en fallen helt eller forske frem bedre sverd? Eller hva med å bygge et magisk tårn, slik at du kan hyre inn trollmenn? Kanskje du heller bør bygge et vakttårn ved siden av en ny bygning, for å hindre vandrende troll i å ødelegge den?
Byggeprisene i spillet er forresten ikke stabile. Jo flere bygninger av en type du bygger, jo dyrere blir det å bygge nye. Dermed blir det raskt satt en stopper for strategier som går på «spamming» av vakttårn og så videre. For å leie inn helter må du bygge egne bygninger for dem, og hver av disse kan kun ha en viss mengde (tre, vanligvis) helter, så også her blir det naturlige begrensninger. Vil du ha flere helter må du betale dyrt for det.
Heltene kommer selvsagt i flere forskjellige variasjoner. Du har krigere (sterke i nærkamp), tyver (svake i kamp, men de har noen fine egenskaper og grådigheten deres kommer godt med), bueskyttere (glad i å utforske, sterke på avstand), helbredere (sier seg vel selv) og trollmenn (svake i nærkamp, men får tilgang på svært mektig magi). Senere får du dverger («tanks») og alver (ultra-bueskyttere), men her bør du helst velge en av delene, for de hater hverandre. Majesty 2 elsker slike fantasy-klisjeer.
Enda lenger inn i spillet kan du også bygge ulike typer templer, for å få mer spesialiserte og supersterke enheter, samt tilgang på ny magi. Disse kan imidlertid kun bygges på hellige steder, som det er relativt få av. I tillegg er de ofte plassert i villmarken, så det å få mulighet til å bygge der kan være en kamp i seg selv. Dermed stilles du overfor nok et dilemma i forhold til hva du vil fokusere på å oppnå.
Kloakkmonstre og kirkegårdspøkelser
Et annet interessant element er hvordan verden formes av det som skjer i kongeriket ditt. Det første du vil legge merke til når byen din vokser er at det dukker opp kloakk-innganger tett opptil den. Kloakk er jo som kjent vanlig kost i rollespill, og jo større byen din er, jo større blir kloakksystemet. Og i kloakken bor monstre, selvsagt. Ved jevne mellomrom kommer rotter, rottemenn og andre fæligheter opp fra det illeluktende dypet for å plage deg.
Kirkegården er en annen rollespillklisjé som finner veien til Majesty 2. Når du mister en helt for første gang dannes det en guffen gravplass utenfor byen din et sted. Der kan du gå inn og gjenopplive falne helter, for en pris. Men kirkegårder i rollespill er naturligvis ikke komplette uten zombier, levende skjeletter, vampyrer og mektige spøkelser. Og jo større byen din blir, jo farligere er de vandøde krypene som kommer vandrende ut av den lokale kirkegården.
Det er forresten sjeldent at du spiller mot noen organisert motstand i Majesty 2. I de fleste oppdragene er det nettopp miljøene som er fienden. De er stappfulle av huler, gravplasser, pyramider og andre bygninger som skaper en jevn (og ofte økende) strøm av fiender, helt til du får ødelagt dem. Det kan lønne seg å være offensiv, for jo tidligere du får tatt et slikt sted, jo færre monstre sendes for å plage deg. Men på den andre siden betyr dette også mindre erfaring for heltene dine.
