Ja, så var vi der igjen. Månen har rukket å vise seg i sin fulle prakt tre ganger, og vi med blikket mot himmelen vet at det er på tide med mer Guitar Hero.
Det føles tidvis latterlig som forbruker å få en rekke angivelige fullversjonsprodukter servert fire ganger årlig når flere av de kunne ha vært nedlastbare pakker, og det er ikke vanskelig å trekke paralleller til The Sims-sagaen. Spillene må uansett testes, og dette er, tro det eller ei, et forholdsvis friskt pust.
Moro for alle
I Guitar Hero 5 legges ikke fingrene imellom, og du rekker knapt å sette skiva i maskinen og klø deg i navlen før du får muligheten til å hoppe rett inn i en sang. Instrumentvalg og vanskelighetsgradsknoteri er det eneste du/dere trenger å spesifisere, så velger spillet lerretet du får utfolde deg på. Ingen unødvendige vandreturer i menyen behøves, med andre ord.
Kommer den pinlig innpåslitne naboen din innom på uanmeldt visitt trenger han kun å trykke på en knapp på sitt instrument for å hoppe rett inn i moroa. Har han mot formodning med seg to andre raringer så kan de gjøre det samme. Deretter velges nye sanger automatisk. Kommer det noe ufyselig på så tar det ikke mange sekundene å bytte sang.
Skulle hele vennegjengen mot formodning ha handlet det samme instrumentet så er ikke det noe problem, for instrumentsammenesetningen er ikke lenger begrenset. Vil dere stå som The Shadows side om side med hver deres gitar er det mulig, og vil dere dra en The Allman Brothers og rocke ut med to trommeslagere er dette også lagt til rette for.
Har en av vennene dine mistet den ene armen i en tragisk arbeidsulykke så er heller ikke det noe problem. Oppå de vanlige vanskelighetsgradene som spenner seg fra «easy» til «expert+» får man også tilbud om å bli ranet for all utfordring på et nivå kalt «beginner», som kun krever at du gjør anslag til rett tid. Rent utfordringsmessig er vel dette noe tilsvarende å berøre ens egne knær, men det kan være fint å involvere poden på seks eller den pikselallergiske samboeren i en trall også.
Nok å henge fingrene i
De fleste modusene kjent fra forgjengerne har blitt med videre her, inkludert en fyldig karrieredel. Folka bak spillet forstod kjapt hvor tåpelig det settbaserte opplåsningssystemet i World Tour fungerte, og som alle andre påfølgende spill i serien kan du også her låse opp nye sanger med stjerner du får basert på prestasjon. Kravene for å låse opp nye bolker med sanger er forholdsvis lave og like for alle vanskelighetsgrader, så selv om du ikke er noen Yngwie Malmsteen går det kjapt å komme seg videre. Denne delen kan også spille som et band.
Skulle ikke den kroniske stjernesamlingen være nok så har Neversoft lagt med snacks til de mest tvangstanketyngede der ute. Hver sang har nemlig fått en spesifikk utfordring tilknyttett. Disse har tre nivåer – gull, platinum og diamant. Et eksempel på en slik utfordring kan være å bruke svingarma i til sammen 20, 30 eller 40 sekunder. Hvert nivå du fullfører gir deg en ekstra stjerne samtidig som de noen ganger låser opp nye instrumenter, figurer og andre godbiter.
I motsetning til hvordan tradisjonen har vært er det ikke en historiedel her, noe som er like greit. De animerte mellomsekvensene uten noen videre historie å fortelle har tidvis virket unødvendige og påtatt, og det er godt å bare kunne frese videre uten et overflødig tidtrøyte. Nye arenaer låses derimot opp, uten at de er så spektakulære som de i for eksempel World Tour. Det spiller likevel ingen stor rolle, ettersom du burde være oppslukt i notene som skytes mot deg uansett.
Som tidligere har du muligheten til å lage din egen rockestjerne med et eget figurverktøy, samtidig som du kan spille som en av mange forutskapte ekte og fiktive karakterer. Disse figurene loves også å være mer høyoppløste og ha bedre animasjoner enn tidligere, og man kan etter hvert låse opp kjente fjes som Johnny Cash og Kurt Cobain. Nytt på denne fronten er det at Xbox 360-eiere nå kan velge å anvende avataren sin, uten at jeg helt forstår hvorfor andre enn de aller minste skulle ville ødelegge innlevelsen med en slapp, avrundet LEGO-klone.
Varierende låtutvalg
Utviklerne kan klemme så mye fisefint glitter de bare vil inn i spillpakka – er ikke sangene bra nok så spiller det absolutt ingen rolle. Derfor er det beklagelig at dette spillet til tider inneholder altfor mye intetsigende poprock og obskure gammelmannssanger som rett og slett er gørrkjedelige å spille.
Kontrasten blir veldig merkbar når man får servert høydepunktene. Klassikere som originalversjonen av All Along The Watchtower, Smells Like Teen Spirit og den udødelige Sultans of Swing er nemlig noen av mange gullbiter jeg har savnet tidligere som de endelig har hatt vett til å ta med.
Det største problemet er egentlig hvordan disse låtene er sammensatt. I stedet for klart sjangerdefinerte sett får du ofte et utvalg av fem-seks vidt forskjellige sanger av alskens snodige artister. Overgangen fra Du Hast til en trøtt perifer countryballade er mildt sagt antiklimatisk, og det gjør utvilsomt umiddelbart noe med adrenalinnivået. De tidligere nevnte utfordringene gjør noen sangbolker mer lettspiselige, særlig siden noen av utfordringene lar deg velge sang selv, men i det store og hele blir det rett og slett for slapt til tider.
Heldigvis for det ujevne låtmaterialet fra eska av (som teller 85 sanger totalt) har man også mulighet til å importere både originalt og nedlastet innhold tilhørende World Tour- og Greatest Hits-versjonene. Skulle ikke det være nok så har sjappa i spillet allerede en drøss med ulike sangpakker å tilby til en overkommelig pris.
Herlig flerspillerdel
Selv om enspillerdelen har mange herlige timer med gitar-, bass-, tromme- og sangfjas, er det ikke til å legge skjul på at flerspillerdelen er der Guitar Hero 5 virkelig glitrer. Den halvanonyme hurtigspill-delen åpner for at alle sangene kan spilles i egenvalgt rekkefølge fra starten av, både alene og med en eller flere våpendragere, men aller spenstigst er de nye modusene.
Det er seks kompetitive flerspillermoduser totalt, og alle har sin egne lille tvist. «Perfectionist» deler ut poeng basert hvor mange prosent av notene hver spiller treffer i løpet av en begrenset del av en låt. «Streakers» belønner spillere for hvor mange noter de greier å treffe på rad. «Momentum» lar alle spillerne begynne på medium, og innsatsen deres endrer vanskelighetsgraden og antall potensielle poeng etter hvor godt man gjør det. «Do or Die» gjør at du må vente til neste parti av en sang hvis du får tre feil. «Elimination» eliminerer den spilleren som gjør det dårligst etter en viss punkt av sangen har blitt passert» og «Pro Face-Off» er en alminnelig få-så-mange-poeng-du-kan-modus.
Alle disse modusene er samlet under en paraply kalt «RockFest», som lar deg bestemme akkurat hvilke moduser dere vil ha. Er dere en likegyldig gjeng kan spillet automatisk velge for dere – er dere en kranglevoren gjeng kan alle velge sin modus for hver sang.
I tillegg til de konkurransepregede modusene er det også lagt godt til rette for god, gammeldags samarbeidsspilling. Enten dere velger hurtigspill eller karrieremodusen er det nok av utfordringer å bryne seg på, blant annet den nye «band moments»-fiffigheten som er spesielle sangpartier hvor man får en saftig belønning for at alle yter godt. Samspill er selvsagt alltid av viktighet, og en skikkelig rabiat vennegjeng kan aktivere en bonusmultiplikator som gir hele 11 ganger så mange poeng.
Konklusjon
Jeg forventet ikke et mangfold av nyvinninger da jeg fikk dette spillet i fanget, men Guitar Hero 5 har greid å kombinere det gode gamle med akkurat nok rykende ferskt snacks til at det føles forfriskende. Dessverre lider det av et for ujevnt og dårlig posjonert sangutvalg, og selv om man har muligheten til å importere en saftig dose sanger fra tidligere spill så har det mye å gå på i forhold til konkurrentene og tidligere spill i serien. Det er trist, for toppnivået til dette spillet er et godt hakk over det meste jeg har sett innenfor sjangeren.
Likevel byr denne lille kuriositeten på veldig mye moro, da særlig i form av nye utfordringer i enspillerdelen og en knakende god flerspillerdel. Det har ikke den samme fantastiske innpakningen som Metallica-versjonen eller det massive låtutvalget til utfordrerne i Rock Band-ham, men det som mangler på de punktene tar det igjen i tilgjengelighet og en uovertruffen bredde.
Jeg ser meg pent nødt til å anbefale dette som en flott inngangstittel til serien for nye spillere såvel som et formidabelt kjøp for de som vet hva de går i, men det kan være greit å ta en titt på sanglista før man eventuelt legger inn bestillingen.
Guitar Hero 5 er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3, PlayStation 2 og Wii
