Etter en liten evighet under utvikling og flere forsinkelser, var det nærmest opplest og vedtatt at Gran Turismo 5 skulle parkere konkurrentene i en røyksky. En knallsolid skademodell, omfattende flerspiller og en eventyrlig grafikk var blant hovedrolleinnehaverne. Spenningen var også stor knyttet til et massivt bilutvalg og modellerte dashbord, slik at man endelig skulle få følelsen av å sitte i førersetet til drømmebilen. Det var duket for en bilfest av det virkelig sjeldne slaget.
Leveranseproblemer
Dessverre ble vi forespeilet langt mer enn hva som faktisk leveres. Skadesystemet virker for eksempel nokså påklistret, istedet for å være en integrert del av bilenes konstruksjon og deres interaksjon med omgivelsene. Kollisjoner i høy hastighet oppleves som lek med radiobiler. Du spretter litt tilbake, men ellers er det helt udramatisk. Dette hele understrekes med et hult «dunk», en lyd som trolig er tatt opp ved å slå en plastdunk med gummihammer.
Dessuten er de synlige skadene så små at de like gjerne kunne vært droppet helt. Du kan dundre inn i en hindring i 200km/t, uten at det fører til annet enn en marginal skjevhet i støtfangeren. Vi loves riktignok kraftigere skade i en oppdatering i begynnelsen av desember (hvor ble det forresten av skaden vi skulle få til Gran Turismo 5: Prologue?), men det kan umulig ha kommet som noen overraskelse at den nåværende modellen vekker misnøye.
Racing handler kanskje ikke om kollisjoner, men det dreier seg i høyeste grad om å utfordre fysikkens lover, uten å trå over den livsviktige grensen. Uten ris bak speilet forsvinner noe av denne spenningen. Det er trist å slå fast at du fortsatt kan torpedere motstanderne i første sving, uten konsekvens.
Et liv i fortiden?
Her ligger mye av problemet, for Gran Turismo har utviklet seg relativt lite siden første spill i serien. De har blitt gradvis bedre på flere områder, men kanskje ikke i samme takt som de grafiske fremskrittene. Selve kjørefølelsen er nokså lik, på godt og vondt. Vektoverføring virker mer troverdig nå, men fartsfølelsen er fortsatt nokså svak. Mange biler virker også litt vel understyrte. Det hele føles fortsatt litt sterilt, og det er vanskelig å få den helt gode følelsen med hvordan dekkene oppfører seg mot asfalten. Når det er sagt, har det blitt enklere å fremprovosere overstyring, og en relativt tilgivende håndtering av kontra-skrenser sørger for at de fleste bør klare å kjøre litt bredt, selv med gamepad. Kjørefølelsen byr altså ikke på de store overraskelsene, men gjør en god jobb med å levere relativt troverdige opplevelser uten at det blir ekskluderende for uerfarne spillere.
Du kan godt spille gjennom det hele med gamepad, men et godt ratt er likevel å anbefale, og spillet virker bedre optimalisert for dette enn tidligere. Enkelte utfordringer er faktisk direkte vanskelige å gjennomføre med gamepad, og du vil få problemer med de raskere bilene, i alle fall uten hjelpemidler som traction control og ABS. Dessuten hjelper det litt på innlevelsen med H-gir, tre pedaler og kameravinkel med fullt dashbord. Når alt ligger til rette er det lett å la seg rive med, for Gran Turismo 5 kan være ekstremt stemningsfullt. Da er det lett å glemme at man sitter i stua, ikke i godbilen.
Med i overkant av 1000 biler på menyen (over 50 av dem er riktignok utgaver av Nissan Skyline), er bilparken et kapittel for seg selv. Hovedfokuset ligger som vanlig på asiatiske merker, men utvalget er jevnt over godt. I alle fall hvis man ser bort fra hull som at Porsche glimrer med sitt fravær. Det er imidlertid bare rundt 200 av bilene som er såkalte «premium»-biler. Disse er langt mer detaljerte enn de resterende 800 standardbilene. Forskjellen er enorm, sistnevnte kategori ser ut til å være snytt ut av nesa på Gran Turismo 4. Dessuten mangler de modellert interiør, slik at kameravinkel som viser dashbordet blir umulig. De holder rett og slett ikke forventet nivå i dag. Den fulle opplevelse får du altså kun på 20% av bilene.
200 fullverdige biler
200 biler er kanskje ikke så galt det heller, men dessverre finnes mange av de litt eldre og spesielle bilene blant de 800 andre. «Premium»-bilene kjøper du nye hos forhandlere, slik vi er vant med, mens standardbilene kun er å oppdrive hos en bruktbilforhandler. Her er utvalget til enhver tid begrenset, så du er avhengig av en god porsjon flaks for å ramle over akkurat den ene bilen du sikler på.
Etter at den første bilen er kjøpt inn, fortsetter spillet i kjent terreng. Penger til bedre biler tjener du ved å vinne løp, og disse er såpass strengt regulerte at du sjelden får bruke samme bil mer enn ved et par anledninger. Dermed er du alltid på utkikk etter nye biler for å fylle hull i garasjen. Ulempen er at du sjelden blir spesielt godt kjent med noen av dem. Penger du har til overs kan benyttes på oppgraderinger, men disse er gjerne uforholdsmessig dyre i forhold til å kjøpe en raskere bil. Å investere i justerbare utgaver av girkasse, LSD og støtdempere gir deg imidlertid mulighet til å konfigurere kjøreopplevelsen ned til minste detalj, noe som selvsagt er essensielt for å sette de beste rundetidene. Mykere dekk og vektreduksjon kan også gjøre underverker for en bil som sliter med å bite seg fast i svingene.
