Game of Thrones ble for alvor populært da serien begynte å rulle på amerikanske TV-skjermer i fjor. Mange har blitt sugd inn i den dype historien om familiene som kjemper om å få sitte på Jerntronen og herske over kongedømmene. Fans av bok- og TV-serien Game of Thrones har nok sett potensialet for et spill basert på George R. R. Martins univers, og det har det franske spillselskapet Cyanide gjort noe med.
To historier
Det er ikke bare Stark-familien som har ting å stri med i Westeros. Rollespillet Game of Thrones introduser to nye personer til George R.R. Martins univers, og disse har sine egne problemer og oppgaver å løse mens kampen om Jerntronen raser på kontinentet.
Akkurat som i serien følger man flere historier samtidig. Handlingen i spillet foregår parallelt med historien på TV-skjermene, og store hendelser og situasjoner som preger hovedhistorien gjengis i denne digitale utgaven. I spillet veksler man mellom å spille som Mors Westford og Alester Sarwyck. Førstnevnte er en respektert veteran i broderskapet «The Night’s Watch» som har tatt på seg oppgaven med å beskytte de som bor sør for veggen som deler riket i to, mot de ville stammene og andre farer som lusker i nord. Alester Sarwyck er en prest som er på jakt etter sannheten om hva som førte til at faren døde, mens han forsøker å overbevise dronningen om å gjøre han til lord av hjembyen sin, Riverspring. Geografisk foregår de to handlingene langt fra hverandre i starten, men etter som historiene utvikler seg og de løse trådene samles får de stadig mer med hverandre å gjøre.
George R.R. Martin har bistått i å skrive historien til spillet, og det er hevet over en hver tvil at Martin er en dyktig forfatter. Det tar en stund før historien kommer skikkelig i gang, men når man først kommer dit blir det veldig spennende. Intriger og uforutsette vendinger gjør at interessen og spenningen ved å se hva som skjer videre nesten alltid er til stede.
Bla bla bla
Det er mye dialog i TV-serien, og spillet er intet unntak. Tidvis virker det nesten som man bruker mer tid på å sitte og se på dårlig animerte figurer som fører en samtale med dårlig stemmeskuespill, enn man faktisk bruker på å spille. Jeg føler jeg kaster bort batteriet i kontrollen min, den bare ligger der påskrudd til ingen nytte mens jeg ser på de uendelig lange filmsekvensene som stadig avbryter spillet. Setningene er som regel dårlig klippet sammen og høres stort sett lite troverdig ut. Pussig nok er det når én person holder en lang monolog at det høres rarest ut. Den snakkende personen tar unormalt lange pauser mellom hver setning, men vekslingen mellom to personer er stort sett kjapp og naturlig.
Et karakteristisk trekk ved rollespill er at man i stor grad kan påvirke hvordan spillet skal utvikle seg videre. Underveis i de mange og lange samtalene i Game of Thrones får man av og til muligheten til å bestemme neste spørsmål eller emne, men konsekvensene av valgene blir tilsynelatende få eller ingen. Jeg får aldri inntrykk av at utfallet av samtalen hadde blitt noe annet om jeg hadde valgt et annet spørsmål eller samtaleemne. Dessuten blir spørsmålet jeg lot være å stille ofte stilt automatisk etter at jeg har fått svar på mitt opprinnelige spørsmål.
Til å være et rollespill synes jeg det er lite frihet og få sideoppdrag. Cyanide ønsker åpenbart å gi spilleren inntrykk av at man kan bevege seg fritt rundt i områdene, men låste dører og usynlige vegger ødelegger illusjonen av frihet. Når man for en gangs skyld får en del plass å boltre seg på leder sjelden ganger og stier til noe annet enn noen få ubrukelige mynter.
Repeterende slåssing
Fra tid til annen dukker det opp skurker som må bekjempes. Slåssingen foregår som regel på autopilot, men skulle det bli mange fiender samtidig må man få litt fortgang i sakene. Da kan man trykke på en knapp som bremser tiden og dra noen triks ut av ermet. Når tiden bremses, dukker en ring med angrep opp på skjermen. Forutsatt at man har nok energi, kan man velge opptil tre angrep som utføres på rekke og rad.
Angrepene kan enten gjøre fienden ubevegelig i noen sekunder, påføre en skade som tapper dem for helse over tid, eller rett og slett bare mye skade med en gang. Mors Westford og Alester Sarwyck har hver sine spesielle angrep som kan gi dem et overtak i kampene. Etter hvert som man når nye nivåer, får man poeng som man kan bruke på å utvikle ferdigheter og lære nye angrep. Det tar litt tid å lære seg hvilke angrep man bør bruke når, og hvordan man bør sette sammen kombinasjoner av angrepene. Man finner etter hvert ut hva som er effektivt, og flere av angrepene står igjen mer eller mindre ubrukt.
Kampsystemet er gøy en liten stund etter at man har mestret det, men uavhengig om fienden er regnet som en helt vanlig soldat eller en boss bruker man de samme angrepene på de samme måtene. Det blir gjentagende og lite engasjerende i lengden.
En hjelpende hånd
Da Alester Sarwyck som en ung mann forlot Riverspring, viet han sitt liv til guden R’hllor. Å tilbe denne guden har sine fordeler. Alester kan be om hjelp fra R’hllor til for eksempel å skade fiender og helbrede skader. Når man når litt høyere nivåer blir evnene til R’hllor ganske gode å ha, men det koster til gjengjeld ganske mye energi å utføre dem. Så det er hele tiden en nøye avveiing før man bestemmer seg for hvordan man skal gjennomføre kampene.
Mors Westford får ingen hjelp fra sine guder, men han har en hund som han kaller «The Hound». Den har også sine egne angrep som kan gjøre den nyttig i kamp. Utenfor kampene har Mors mulighet til å ta kontroll over hundens tanker og kan for eksempel sende den ut for å spionere uten å bli oppdaget, eller å ta ut ensomme vakter. Et friskt pust som skaper litt variasjon i spillet.
Ofte har man en lagkamerat med seg som man også kan gi kommandoer til. Hjelperne har sine egne angrep som er forskjellig fra de angrepene og egenskapene man har på hovedfiguren. Hjelperen og hovedfigurens angrep utfyller hverandre, og man bør passe på å samkjøre de litt, så ikke begge gjør fienden ubevegelig samtidig for eksempel. Ikke bare bidrar de med å gjøre litt ekstra skade, men skulle hovedfiguren bli slått i hjel under en kamp, spretter de opp igjen når fiendene er beseiret så lenge hjelperen overlever. Det er praktisk for å komme seg forbi de litt tøffere kampene, men det blir rett og slett litt for dumt.
Konklusjon
Game of Thrones er i aller høyeste grad et historiedrevet rollespill. Det virker som utviklerne har vært mer opptatt av å servere en god historie, framfor en god spillopplevelse. Repetisjon er et stikkord for hele opplevelsen, og man går lei av at alle kampene blir fullstendig like.
At det tilsynelatende ikke spiller noen rolle hvilke valg man tar bidrar ikke akkurat til å øke gjenspillbarheten. Det er bare én historielinje å følge, og uansett hvilke valg man gjør utvikler historien seg i samme retning. Mulighetene til å endre figurenes styrker og svakheter er alt for begrenset, og endrer ikke måten å spille spillet på i noen særlig grad utover at man kanskje velger en øks i stedet for et sverd som våpen.
Grafikkmessig ser spillet svært utdatert ut. Detaljnivået og teksturene på omgivelsene er av det labre slaget og imponerer ikke noen. Personene er fullstendig blottet for ansiktsuttrykk og leppesynkroniseringen minner om venstrehåndsarbeid.
Det er uten tvil historien som redder spillet fra bunnkarakter. Den er velskrevet og spennende og er i grunn det eneste som er interessant ved spillet. Historien i sin helhet blir presentert i lange mellomsekvenser, og det er fort gjort å dette av. Jeg har hele tiden lyst til å vite hva som skjer videre, men den repeterende slåssingen tar fra meg mye av motet. Kanskje hadde det vært bedre om historien ble brukt i en miniserie enn i et spill?
