Nettbutikken til Sony er så visst ikke like omfattende som Microsofts alternativ på det nåværende tidspunkt, men her er det ingenting å si på innsatsen. En jevn strøm av spill har resultert i en dekorert samling av kvalitetsspill i PSN-fløyen, og dette ser ikke ut til å stoppe med det første. Der Xbox Live Arcade i hovedsak har konsentrert seg om å gjenopplive gamle klassikere, har Playstation Network hatt fokus et litt annet sted. Blant en voksende bunke nye arkadespill, finner vi en god porsjon «interaktiv kunst», med levende akvarier, lysgrafitti, amøbeliv og det uforståelige filmeksperimentet Linger in Shadows. Flower føyer seg pent inn i denne rekken, men her har eksperimentet virkelig tatt steget videre.
Grensen mellom kunst og interaktiv underholdning er endelig visket ut, og igjen sitter jeg med en av de vakreste spillopplevelsene som noen gang har skylt innover meg.
En bit av nirvana
Jeg har alltid hatt sansen for spill med særegne grafiske stiler. Spill som ikke nødvendigvis er høyoppløste og teknisk tunge, men spill som legger all sin visuelle lit til stilen, det stiliserte. Flower gjør et gyllent snitt, og kjører på med imponerende teknikk og individuelt design i en og samme pakke. Ditt umiddelbare møte med gressengen og kronbladene vil utvilsomt sette deg litt lenger tilbake i stolen, for å få en oversikt over det hele. Den blødende, myke solen i horisonten, vinden som rasler i gresset og de sterke fargene.
Hvert gresstrå bøyer seg naturlig i vinden, og kronbladene flyter overbevisende i luftstrømmene. I denne verdenen, tilsynelatende ene og alene bygget opp av idylliske blomsterenger, vil du leve. Om ikke i noen minutter eller en time før du returnerer til virkeligheten. Her er alt så estetisk upåklagelig at en rask titt ut av vinduet ikke vil gjøre deg annet enn dypt melankolsk.
Og idet du faktisk begynner å spille, begynner ting å eskalere. Det er nesten så jeg velger å bruke andre ord enn spille, her er det snarere snakk om å oppleve. Hengi seg. Flyte. Flower står i stor fare for å romantiseres når man skal forklare det – heldigvis med full berettigelse. Men selv om det er et abstrakt spill, er det likevel ikke helt umulig å forklare hva det går ut på. Du starter med en stilk. På denne stilken er det et kronblad. Kronbladet løsner, og eventyret er i gang. For å rettlede dette kronbladet rundt på blomsterengen får du status som regissør av selveste vinden.
Ved å holde inne hvilken som helst knapp på kontrollen, blåser vinden og setter fart på det lille avspringet. Beveg PS3-kontrollen for å styre kronbladet nedover, bortover og oppover. Bevegelsesfunksjonaliteten fungerer helt prikkfritt, og du er maktinnehaver underveis i hele reisen. Jeg må si meg imponert over hva utviklerne i That Game Company har fått til med Sixaxis. De beviser en gang for alle at dårlig bruk av denne funksjonaliteten ikke beror på tekniske begrensninger, men innsats lagt ned i implementeringen av den. I Flower er det gjort helt korrekt, og det passer den meditative stilen som hånd i hanske.
Og når du sitter der og vugger sakte frem og tilbake i stolen som en annen gærning, begynner tankene å slippe taket. Nå handler alt om å finjustere retningen til dette kronbladet. Slik at du kan treffe flere og flere blomster på din vei, og til slutt forme en hale av blomsterstrø. Det er stort sett dette Flower handler om. Og det er, i motsetning til andre eksperimentelle spill på PSN, likevel merkelig motiverende. Det er noe med det å komme seg fra blomst til blomst. Se den flytende buketten din vokse. Og for hver gang du treffer en ny blomst med den voksende kronbladsamlingen din, spilles en liten tangenttone. Det høres forbløffende utilstrekkelig ut, men denne lille auditive tilbakemeldingen, toppet med et visuelt orkester som bare føles mer og mer imponerende, bidrar til en helt tilstrekkelig helhet.
Et mikroeventyr
Før mine forklaringer sklir helt ut i det abstrakte, er det på sin plass med noen konkrete vendinger. Flower er et stykke interaktiv kunst som kan gjennomføres på cirka én times tid. Det er gjennomførbar kunst. Ulikt et maleri, hvis kulturell oppfatning tilsier evig ynde, er Flower et lite eventyr man faktisk fullfører på en nokså konkluderende måte, på en nokså beskjeden mengde tid. Dette føles helt riktig. Ikke kunne That Game Company dratt tråden lenger ut, og ikke kunne de latt være å bygge opp mot et klimaks. Vel, Flower kunne ha vært en liten sandkasse hvor man fløt rundt i en blomstereng, uten noe spesifikt å ta seg til, men det er det heldigvis ikke.
Du får seks forskjellige potteplanter å kaste deg uti. Disse låses opp én etter én, på tradisjonelt vis. Kommer du til slutten av den første blomsterengen, får du passet til å begi deg ut på neste. Hver blomstereng har sitt eget utseende, i form av byggverk, lys, farger eller andre detaljer. Dette gjør hvert «brett» til en nytelse å oppleve. Det gir også den nødvendige nysgjerrigheten som trengs for å fortsette videre, til neste blomstereng. Og så føler du noe mørkt sige ut av all idyllen.
En fornemmelse om at du nærmer deg trusselen. Fra og med potteplante fem vil tempoet øke, og som spiller setter du brått et overraskende, bestemt mål for dagen. Trusselen, hva nå enn den er og hvor nå enn den er, skal utslettes. Hvordan utviklerne har gjort blomstersanking til en episk reise, er nesten litt vanskelig å forstå. Alt som involverer det å kontrollere kronblader med luftstrømmer, burde ikke munne ut i en følelse på linje med den du får av å redde verden i andre spill.
Konklusjon
Flower er en opplevelse man må få med seg. Ikke bare er det fortryllende vakkert, på en måte som ville tildelt de fleste landskapsfotografer gledestårer i øyekrokene, det er involverende og gøy. Det å bevege seg gjennom en serie nydelige malerier mens en styrer kronblader i vinden og aktivt går inn for å samle så mange som mulig, kan faktisk beskrives med et ord så enkelt som «gøy». Vi får en høyst tolkbar historie om seks forskjellige potteplanter og deres kollektive innsats for å radere bort et reisverk av en trussel, på samme tid som vi får et avslappende bekjentskap med samspillet mellom vind, gress og blomst.
Føler du deg litt i det vågale hjørnet, er Flower uten tvil verdt en god titt. Kanskje er det banalt. Kanskje er det pretensiøst. Det er umulig å finne konkrete ankepunkt i noe såpass utradisjonelt, så her er grobunn for en blomstrende tallkarakter utelukkende basert på opplevelsen i seg selv. Og det er god gjødsel.
