Fra kanadiske Phil Fish kommer Fez, en ny indieperle i tilsynelatende tradisjonell retrostil som nå er å finne på Xbox Live Marketplace. Spillet har vært i utvikling siden 2007 og har oppnådd mye oppmerksomhet i spillpressen for spennende spillmekanikk og lang utviklingstid. Det som ved første øyekast ser ut til å være nok et indie-plattformspill viser seg å være et av høstens mest interessante spillopplevelser.
Gomez er en liten hvit fyr som lever i en todimensjonal verden med høyde og bredde, men ingen dybde. Når han får et brev i posten om å møte den gamle mannen i landsbyen forandrer plutselig alt seg. Gomez får en rød fez plassert på hodet sitt og bokstavelig talt et nytt perspektiv. Plutselig får han evnen til å rotere verden rundt seg nitti grader slik at han kan se gjenstander, vegger og byggninger fra ulike sider. Etter overentusiastisk bruk av sitt nye leketøy klarer Gomez å rive et hull i selve virkeligheten og må finne 32 gylne kuber for å tette hullet. Dette virker som en enkel sak til å begynne med, men det er mer ved Fez enn man først skulle tro.
Vri hjernen mens du vrir omgivelsene
Jeg synes ikke det er spesielt enkelt å beskrive spillmekanikken i Fez, men jeg skal likevel gjøre et hederlig forsøk. Du bruker skulderknappene til å rotere spillverden rundt Gomez' akse, slik at du kan se verden fra ulike vinkler. Dette fører til at plattformer og andre objekter flytter seg i henhold til rotasjonen. En stor avgrunn kan enkelt bli en liten glippe da du regelrett sitter med evnen til å flytte landskapet rundt deg når du foretar en rotasjon. Det skal ikke mer enn et par forsøk til før alt sitter i fingrene og før du aner ordet av det oppdager du utallige nye områder å utforske mens du samler kuber. Hvis du fortsatt er forvirret anbefaler jeg å sjekke ut videoer på YouTube, da det er lettere å se selv enn å få det forklart.
Områdene du besøker er alle godt varierte og fargerike, og hvert sted har sin karakteristiske fargepallett som utnyttes til det fulle. På et tidspunkt måtte jeg utforske en kloakk der fargene minnet om et gammelt Game Boy-spill, for så å dukke opp i en frodig skog der både fugl og frosk lekte i solsteiken. Plutselig hadde fargestilen gått fra en kjedelig smørje med fire nyanser av grønt til et kontrastrerende spill mellom grønt, brunt, rødt og gult. Jeg gledet meg til å finne nye kriker og kroker i Fez og lurte stadig på hva som skjulte seg over neste horisont.
Selve grafikkstilen er gjennomført retroistisk, med store piksler og chiptunes-musikk. Dette er som skapt for de som vokste opp med dataspill på NES samtidig som de sterke fargene og den sjarmerende hovedpersonen også kan appellere til nyere spillere. Grafikkstilen gir spillet en umåtelig sjarm som bare et indiespill kan ha. I tillegg er Fez proppfull av referanser til både gamle og moderne dataspill og det er tydelig at Phil Fish har mye kjærlighet til sitt valgte medium.
Så mye dybde at jeg holder på å drukne.
Fez er et slikt spill som gir tilbake like mye som du legger i det, og lar deg gjøre det du vil i ditt eget tempo. Det er ingen fiender å bekjempe, ei heller en tidtaker som henger masende over deg. Likevel tar det ikke mer enn et par timer å samle de 32 kubene du trenger for å fullføre spillet, men med dette er bare halve jobben gjort. I flere områder finner du hieroglyfer skriblet på vegger, steintavler og lignende som henviser til en større mytologi. Disse hieroglyfene viser til løsningen på noen av spillets mest djevelske gåter og gjør Fez til en spillopplevelse som både er frustrerende og tilfredsstillende på samme tid.
Å forsøke å løse noen av de dypere gåtene er som å slå hodet gjentatte ganger i en murvegg, men når alt klikker på plass er lykkerusen som oppstår fantastisk. Du kan ende opp med å tilbringe flere timer på kun én gåte, for så å føle deg som en idiot når du innser at løsningen stirret deg rett i ansiktet hele tiden. Fez krever at du tenker utenfor boksen og finner på kreative løsninger. For å løse et mysterie i ett rom kreves det ofte at du går tilbake til rom du har utforsket tidligere for å kunne se oppgaven fra et nytt perspektiv.
Min anbefaling er å være klar med både penn og papir, med mindre du slår opp alle løsningene på nettet. Prestasjonsfølelsen er likevel best når du løser alt selv, men mange av gåtene er så obskure og merkelig konstruert at de er vanskelig å gjennomføre uten hjelp. Spillet har vært ute et par uker allerede, men det er fortsatt folk som jobber med de uløste gåtene, og Phil Fish har hintet til at det fortsatt er skjulte skatter å finne. Fez har transcendert sitt eget medium og brakt sin interaktivitet ut i det virkelige liv. Ikke dårlig for noe som ser så søtt og enkelt ut på overflaten.
Likevel er ikke alt rosenrødt i Fez. Spillet lider av noen virkelig irriterende grafiske svikter som kan ødelegge spillopplevelsen for selv de mest tålmodige. Plutselig kan området du løper rundt i forsvinne foran øynene dine, eller bare nekte å laste seg inn når du kommer dit. Jeg opplevde også hakking i bildefrekvensen og spillet hadde en tendens til å kollapse tilbake til konsollens hovedmeny. Verdenskartet er også unødvendig komplisert og vanskelig å navigere. Det presenteres som en 3D-modell av masse kuber som er koblet sammen i noe som sikkert hadde gjort seg i et postmoderne kunstgalleri. Problemet som oppstår er at kubene som representerer de forskjellige områdene har en tendens til å overlappe hverandre. Dette skaper problemer med navigeringen og ødelegger flyten totalt.
Konklusjon
Selv om Fez på overflaten ser ut til å være nok et indie-plattformspill må du ikke la den søte retrostilen lure deg. Fez er til tider et infernalsk vanskelig gåtespill som virkelig kommer til å teste dine små grå. Det får meg til å lure på om Phil Fish konsumerte tvilsomme stoffer i løpet av utviklingstiden. Mange av gåtene foregår på et såpass høyt nivå at det godt kunne ha hjulpet med noe som forandrer din oppfatning av virkeligheten. Å se noe fra et nytt perspektiv handler ikke bare om å flytte øynene. Noen ganger handler det også om å flytte hjernen og tenke på nye måter. Fez tvinger deg til å gjøre akkurat det.
Vær obs på at spillet inneholder grafiske svikter som er meget ødeleggende for spillopplevelsen. Mange av stedene i spillet nektet å laste seg inn da jeg ankom, og verden rundt deg kan også forsvinne brått uten forvarsel. Opplevelsen skjemmes også betraktelig av lav bildefrekvens. Verdenskartet er i tillegg unødvendig komplisert og frustrerende å navigere. Klarer du dog å se forbi disse feilene og lar deg sjarmere av spillets stil og utforming er Fez en morsom spillopplevelse som kan vare akkurat så lenge som du selv ønsker. Hvis du velger å ikke dykke ned i de tyngre oppgavene spillet har å by på får du et sjarmerende lite indie-spill som til tider byr på en god utfordring.
