Gradvis lettere
I starten av spillet kan det være utfordrende å sikre at du alltid har nok mat og medisiner, og samtidig ivaretar ekspedisjonens behov for vakthold om natten. Det blir ikke enklere av at ekspedisjonsmedlemmene dine kan bli skadet, både i og utenfor kamp. Skadde personer kan ikke jobbe, og må dessuten bli pleiet av en doktor – som dermed også blir utilgjengelig for andre oppgaver. Om du har flere skadde personer samtidig kan det bli ekstra vrient. Hvis noen ikke har legetilsyn risikerer du nemlig at de blir dårligere eller til og med kreperer. Det er mulig å rekruttere nye ekspedisjonsmedlemmer underveis i spillet, men de er en svært begrenset ressurs.
Overlevelse blir imidlertid mye lettere i den siste delen av spillet. Når du har fått oppgradert jegerne dine vil mat slutte å være et stort problem, og med bedre vakter slipper du også unna uvedkommende gjester om natten. På den ene siden er dette en fin belønning og og et realistisk resultat av at den tidligere så uerfarne gruppen din gradvis har blitt ekte oppdagelsesreisende. Men det er samtidig litt synd, for spillet er på sitt mest interessante når du sliter med å overleve og virkelig må tenke over hvor du bruker dine begrensede ressurser. Overlevelsesdelen utvikler seg med andre ord gradvis fra å være en integrert og interessant del av spillet til å bli rutinearbeid.
Heldigvis tar historien gradvis over som en mer og mer motiverende faktor. Dette er et spill med mye tekst, men heldigvis er dialogene velskrevne og interessante, og dessuten blir valgene du må ta ganske vanskelige etter hvert. Hvordan du opplever spillets siste del er helt og holdent avhengig av hvilke valg du tar. På samme måte som The Witcher er dette dessuten et spill der det ikke alltid er så lett å skille mellom rett og galt, og det som begynner som en fredelig oppdagelsesreise kan utarte seg til å bli langt blodigere uten at du egentlig hadde planlagt det. Expeditions: Conquistador behandler spillerne som voksne, og det setter jeg pris på.
Turbasert kamp
Om du havner i en kampsituasjon går spillet bort fra oversiktskartet og viser slagmarken i detalj. Du kan stort sett ta med deg opp til seks personer inn på slagmarken, og hvis du har spilt et spill som XCOM: Enemy Unknown bør du allerede ha en viss idé om hvordan kampsituasjonene fungerer i Expeditions: Conquistador. De fleste kampsituasjonene er imidlertid over på mindre enn ett kvarter – miljøene er små, og det tar ikke lang tid før styrkene møtes.
De ulike klassene har alle ulike roller på slagmarken. Soldatene og speiderne er spesialister på nærkamp, jegerne er flinke til å ta knekken på fiender på avstand, doktorene blir feltleger og de lærde kan forbedre ytelsen til styrkene rundt seg. I starten av spillet er ikke de taktiske mulighetene dine så store, men etter hvert som du får tilgang på nye hjelpemidler og oppgradert figurene dine slik at de får flere egenskaper, blir det langt mer interessant.
Du kan forresten også rekruttere flere indianere mens du reiser i den nye verdenen. Disse kan ha egne klasser som ikke er tilgjengelige for europeerne, og kan bruke andre typer våpen. Ofte fungerer de litt som hybrider av de europeiske klassene, og det er unektelig tilfredsstillende å selv få tilgang på de giftpilene som har skapt så mye trøbbel for ekspedisjonen din.
En fin detalj er at med mindre du blir tatt på sengen, får du tid til å forberede deg før hver kamp. Da kan du plassere ut både feller og barrierer, om du har laget eller kjøpt slike. En kanon blir også tilgjengelig etter hvert. Disse elementene kan være svært nyttige, spesielt i vanskelige kamper. En annen fiffig sak er at det er mulig å tenne fyr på spillmiljøet, og da vil flammene spre seg utover. Dette er med på å gjøre kampene dynamiske og uforutsigbare, og flammer er dessuten svært nyttige når de kombineres med flaskehalser i spillmiljøene.
Jeg liker det taktiske kampsystemet godt; de forskjellige typene enheter komplementerer hverandre fint, de taktiske mulighetene er mange og både feller og flammer er med på gjøre det hele mer interessant. Samtidig skulle jeg ønske de datastyrte motstanderne var litt smartere. Det burde for eksempel ikke være så vanskelig å skjønne at hvis ruten du står på er i full fyr, er det en god idé å flytte seg. Siden du stort sett er i undertall kan kampene fortsatt være utfordrende nok, og noen ganger kan motstanderne være veldig effektive, men noen ganger blir jeg litt skuffet over de underlige valgene motstanderne tar.
Konklusjon
I utgangspunktet virker Expeditions: Conquistadors blanding av utforskning, overlevelse og turbasert kamp litt enkel, og da jeg først startet å spille trodde jeg egentlig ikke at jeg kom til å bli oppslukt. Men det ble jeg, ikke minst takket være den velskrevne handlingen og hvordan eventyrsekvensene stadig byr på vanskelige og meningsfulle valg. Jeg begynte gradvis å bry meg om ekspedisjonsmedlemmene mine, og selv om jeg nærmest konstant var uenig med noen av dem satte jeg likevel overraskende stor pris på å være i deres selskap.
Jeg liker også den store friheten vi får, og hvor vanskelig det kan være å overleve i starten. Mekanisk sett er spillet på sitt aller beste når oddsene er litt mot deg og du må ta tøffe valg for å sikre at gruppen din overlever. Vanskelighetsgraden synker imidlertid underveis, og overlevelseselementene forsvinner gradvis ut i bakgrunnen mot slutten av spillet. Heldigvis tar historien i større grad over, og du får også andre mål å jobbe mot.
Expeditions: Conquistador er et spill jeg anbefaler alle som liker strategispill og rollespill, og hvis du har en viss interesse for historie er det enda bedre. Litt større variasjon, litt mer interessante miljøer og litt smartere motstandere kunne gjort opplevelsen enda flottere, men vi får håpe spillet blir en stor suksess slik at utviklerne kan komme tilbake med en enda mer imponerende oppfølger. Hva med å gå i Livingstones fotspor neste gang, eller følge vikingene til Newfoundland?
