Isometriske rollespill får ofte merkelappen Diablo-klone. Det er ikke tilfeldig, for de fleste spill i sjangeren er kopier av Blizzards mesterverk. Nå er det slik med kopier at de aldri blir like bra som originalen, nedlastbare Dungeons & Dragons: Daggerdale er ikke noe unntak i så måte. Kollega Lasse Lervik spekulerte i om sjangeren rett og slett er død for litt siden, i hvert fall når vi snakker om flerspillermoro. Daggerdale ligger ikke under seks fot jord, men spillet puster tungt og har ujevn hjerterytme.
Glemte rike
Daggerdale kommer altså med Dungeons & Dragons-merkelappen, og er satt til velkjente Forgotten Realms. De som kjenner verdenen vil også kjenne igjen navnet Daggerdale, et område revet i filler av krigen med Zhentarim. Dette blir også et tema i spillet. En slemming har nemlig tatt over kontrollen av et tårn, og du må klatre til toppen for å drepe utskuddet. Først må du imidlertid drepe talløse fiender for dvergene under bakken i Tethyamar. All handlig foregår nemlig under jorda, her kan du bare glemme å se sol – før helt på tampen av spillet.
Når det hele starter, kan du velge mellom fire typer helter. Du har den menneskelige kriger, en dverg som er ”cleric”, en alv som er tyv og en såkalt halfling som er magiker. De fire gir ulike måter å spille på, ulike triks opp i ermet – men målet er alltid det samme, slakte ned slemminger og plukke opp det de slipper på bakken etter seg. Drivkraften er ikke den dvaske og småkjedelige historien, men å utvikle seg selv og få så mye fett utstyr som mulig.
For rollespillet bruker jo Dungeons & Dragons-regelsettet, det gjelder alle aspekter av spillet. I grove trekk betyr det at du får erfaringspoeng for alt du dreper og oppdragene du utfører. De fleste oppdragene er knyttet direkte opp mot hovedhistorien, men jeg synes det er fint at man i hvert fall tilbyr et knippe ekstraoppdrag. Disse gir ikke bare flere erfaringspoeng, vi motiveres også av at utviklerne da gir oss en litt dypere forståelse for det som skjer rundt deg.
Når du går opp i nivå kan du utvikle ulike sider av figuren din. Enten det er grunnegenskaper som styrke og intelligens, krefter og andre evner. Du bør velge oppgraderinger med omhu, og etter hvordan du ønsker å spille. Er du kriger bør du eksempelvis sette fokus på styrke og utholdenhet for å bli en mektig fiende for skrømtet du møter på. Utviklingen av figuren er i det hele tatt greit bygd opp, men jeg kom bare til nivå åtte før spillet var ferdig – og da får man ikke så tette bånd til det prosjektet en slik figur er. Ja, du kan suse rundt i verdenen etter at spillet er ferdig, eller spille flerspiller, men jeg synes ikke det gir like mye mening som faktisk å utrette noe for første gang.
Alt som glimrer
Gjenstandene (og gullpengene) i verdenen er også viktige når vi snakker actionrollespill, det er disse som kan hekte deg – og stadig sende deg ut på nye tokt, i hvert fall når historien ikke holder mål. Selv om du får noe kult utstyr, spesielt mot slutten, er ikke omfanget eller må-ha-faktoren stor nok. Det meste av våpen, rustning og ringer blir bare en grå masse av omtrent like gode ting. Dessuten synes jeg ikke gjenstandene er differensiert bra nok rent grafisk. Hallo, jeg vil vise meg frem! Gi meg utstyr som synes bedre, som står ut i fra mengden!
Dialogene i dette spillet er ikke noe å skryte av, det er stort sett korte ordvekslinger. Det vil si, det bare mumles litt, så har du skaffet deg et oppdrag. Av denne grunnen er kampene helt sentrale, det er blodutgytelse som er selve levebrødet i Daggerdale. Kamp er ikke spesielt avansert. Grunnangrepet består av én knapp, trykker du den flere ganger blir det en kjede av angrep. Akkurat dette er lite interessant. Det er når du bruker spesialangrepene det blir litt mer underholdende, det gjelder alle klassene. Da kan du utfolde deg og gjøre langt større skade – med flaks og riktig timing.
Flere av kampene består nemlig av horder av fiender som nærmest begraver deg under sin egen kroppsmasse, så her må det gå kjapt. Et greit brukergrensesnitt sørger imidlertid for at ulike valg bare er ett knappetrykk unna, slik som sluking av helsedrikk når det røyner på. Kampene er i sum ganske så elementære og uspennende, men flyten er i det minste ganske bra. Sjefskampene er det verre med. De er ikke så mange, men de som gjør sin inntreden er rotete og lite spektakulære. De skiller seg for lite ut fra vanlige kamper.
Fiendefloraen i spillet er i det hele tatt noe skral. I store deler av spillet er det bare gobliner som skal meies ned, men de får selskap av blant annet skjeletter og spøkelser litt utover. Dessuten kan jo ikke noe rollespill klare seg uten et dragelignende vesen eller to. Gjør du jobben din med å samle erfaringspoeng, helsedrikker og bra utstyr får du aldri store problemer i dette spillet. Det føles da også godt å være mektig, selv om det blir litt vel plankekjøring innimellom.
Sosialt
Spillet fungerer helt greit når du er alene, men her er det også muligheter for å dele opplevelsen med andre. Man kan være opptil fire helter sammen, enten lokalt eller over nett, og nedkjempe fiender over en ganske så lav sko. Med koordinasjon, og gjerne en venn i andre enden, kan dette by på litt ekstra underholdning. Jeg vil i så fall anbefale å spille gjennom historien sammen, for når man skal gå tilbake å gjøre ting på nytt er ikke rammeverket i Daggerdale sterkt nok til at dette blir veldig moro – selv sammen med gode venner.
Visuelt bærer Daggerdale preg av at dette er en nedlastbar tittel, og at utvikler Bedlam har måttet begrense seg når det gjelder filstørrelsen på spillet. Likevel synes jeg de har klart å få mye ut av ellers kjipe underjordiske miljøer. Jeg lar meg spesielt imponere av kampene, særlig når magikere er involvert. Da blir det hele en fargefest uten sidestykke, og det er lett å drømme seg bort til fantasiverdenen man plutselig er en del av. Likevel kunne miljøene vært langt mer varierte, det blir litt i overkant mye klipp og lim der du vandrer rundt på jakt etter fiender.
Spillet er langt i fra feilfritt. Jeg har ikke vært borti noe kritisk så langt, men det er mer enn nok å ta tak i. Her snakker vi døde som står igjen i lufta, våpen som henger over hodet på deg og enkelte lasteproblemer i flerspillerdelen. Selv om det ikke er en feil, synes jeg også det er irriterende at folk dukker opp i løse lufta foran deg hele tiden. Slike omfødsler av blant annet fiender ser bare dumt ut, gjem dem bak et hjørne! Lydbilde er for øvrig også meget anonymt, musikken er nesten ikke merkbar og kamplydene burde vært fremhevet på en helt annen måte. Daggerdale blir rett og slett en grå mus.
Konklusjon
Dungeons & Dragons: Daggerdale blir aldri noe annet enn en blek kopi. En kopi av blant annet Diablo i en actionrollespillsjanger som desperat trenger en adrenalinsprøyte. Selv om første gjennomspilling byr på litt moro, er totalpakken for svak til at dette vil bli husket. Kampene er ensformige, gjenstandene du plukker opp for lite interessante og historien så ullen at man nesten fniser litt mens den utvikler seg.
Daggerdale støtter opptil fire spillere lokalt og over nett i samarbeid, noe som kan gi en ekstra piff om man spiller gjennom første gang sammen. Omspillingsverdien er nemlig laber, i en relativt død underjordisk verden – der det er vanskelig å motivere seg for repriser på det du allerede har gjort. Forgotten Realms har vært så mye bedre i spillform, la oss håpe en ny gullalder kommer i nær fremtid.
PS. Spillet er også tilgjengelig på PlayStation 3 (når PlayStation Store kommer opp) og PC.
