Dreamcast, den legendariske konsollen som ble SEGAs siste bidrag i konsollmarkedet er over ti år gammel nå, og rundt omkring i verden sitter det spillinteresserte med glassaktige nostalgiøyne og mimrer om den gode gamle tiden et par måneder før PlayStation 2 kom ut. Dette markedspotensialet har Sega tydeligvis fått med seg, og de begynte i fjor å gi ut «klassiske» titler, med litt ekstra oppussing, til nedlasting på ulike nettjenester.
Nå har de tatt konseptet ett skritt videre og har samlet opp fire av konsollens gamle travere, slengt de på en DVD, og begynt å selge denne samlingen over disk og på Steam. Og med en konsoll så legendarisk og retroaktivt elsket som Dreamcast skulle man kanskje tro at de burde klare å finne frem minst fire gode spill til en slik samling.
Men, nei da.
Sonic Adventure
Samlingens maskot-alibi og trekkplaster er plattformspillet Sonic Adventure som trollbandt nittitallets spillere med sin fantastiske grafikk og hastighetsfokus. Nå, over ti år etterpå, har den imponerende grafikken falmet, og spillets mer utdaterte og irriterende sider springer frem som en horde av møll ut av et råttent og gammelt klesskap.
Spillet kaster deg ut i en bedrøvelig by som sammen med noen mystiske ruiner fungerer som en hub-verden. Fra disse områdene hopper du inn og ut av brett i kjent plattformspillstil post Super Mario 64, eller du kan utforske transittområdet på leting etter spillets samle-emblemer.
Når det gjelder selve brettdesignet varierer det fra brukbart til horribelt. Noen brett er så enkle at man bare trenger å presse den analoge stikken opp og hoppe litt her og der, og store deler av noen brett er på automatiserte skinner. Jeg opplevde faktisk ofte å falle til min død dersom jeg ville gjøre noe annet enn å løpe kontinuerlig rett frem.
Samtidig er noen brett fulle av store frustrasjonsøyeblikk, da mest på grunn av et krakilsk kamera som setter seg fast i alt fra trær til vegger. Og det er faktisk kun kameraet som gjør dette spillet bittelitt utfordrende. Små og store sjefskamper er latterlig lette, og kan som regel vinnes ved å løpe i ring og trykke på en knapp et par ganger.
Etter hvert kan du også spille som noen av figurene Sonic møter underveis i spillet, med egne små kampanjer som fletter seg sammen til et sammenhengene plot. Figurene deler mange av de samme brettene, men har helt andre utfordringer og mål. En av figurene leter etter tre edelstener i hvert brett, mens en annen figur bruker all sin tid på å fiske i et tjern etter kjæledyret sitt. Man skulle kanskje tro at slik variasjon var en bra ting, men her blir det bare et eneste rot av ulike mekanismer som ikke fungerer, hverken alene eller sammen.
Du kan også oppdra og utvikle små dyrelignende vesener kalt Chao. Dette spillelementet minner mye om en av nittitallets store barneskolehappenings, nemlig tamagotchiene. Det er din oppgave å gjøre Chaoen sterkere og bedre ved å gi den stakkarslige skapningen god og sunn oppdragelse. Du kan la disse delta i løpekonkuranser, hvor belønningen for det hele utbetales i samle-emblemer.
Spillets plot er ikke så veldig komplisert i det store og hele. Dr. Eggman prøver å ... ehh ... ta over verden, tror jeg? Det ble vel egentlig ikke helt tydelig når jeg tenker meg om. Uansett – han har manet frem et vannmonster kalt Chaos som blir mektigere jo flere Chaos-smaragder han absorberer, og det er opp til Sonic og hans følgesvenner å forkludre disse planene. Et helt greit og enkelt plot med andre ord.
Men utvikleren følte tydeligvis at plottet ville bli bedre om man slang med en mystisk bakgrunnshistorie og dro det ut i det langtekkelige med bruk av utallige elendige mellomsekvenser. Her får vi oppleve figurene lire av seg kommentarer som ofte motsier det de selv har sagt bare sekunder tidligere, nittitalls-kule begreper («Ah, yeah! This is happenin'!») og håndbevegelser (tommel-opp med et erketypisk glis), uten at spillet blir det spøtt bedre av det.
Sonic Adventure er, var, og kommer bestandig til å være, et forferdelig dårlig spill. Når spillet også er det eneste i spillsamlingen som ikke støtter bredskjermformatet virker det som en heller slapp retro-utgivelse av Sega der det satses på at kundene foretrekker nostalgi fremfor fremskritt.
3 av 10
Space Channel 5: Part 2
Det som utvilsomt er samlingens merkeligste og mest overraskende bidrag er Space Channel 5: Part 2. I et spill som lettest kan beskrives som Charlies Angels møter Disney Channel følger vi stjerne-reporteren Ulala fra rom-tv-stasjonen Space Channel 5 i hennes forsøk på å redde Space President Peace fra en mystisk kidnapper. Dette gjør hun naturlig nok ved å synge, danse, og plaffe ned alle og alt som står i hennes vei.
Selve spillet baserer seg på å gjenta knappetrykk rytmisk basert på fiendenes bevegelser eller språk, omtrent som en rytmisk versjon av leken «Kongen befaler». Alt er på skinner, og det eneste du trenger å holde styr på er å huske de ulike knappetrykkstrofene som av og til kan bli ganske lange. Dersom man gjør feil mister man ett rosa hjerte, og om man feiler mange ganger må man starte den påbegynte sekvensen på nytt.
Etter hvert møter Ulala en mengde venner og opponenter, slik som den sexy politibetjenten Pine, den unge rivalen Pudding, og universets mest kjente danser, Space Michael, som rett og slett er Michael Jackson i verdensrommet, her spilt av popkongen selv. Et svært så fargerikt figur- og stjernegalleri med andre ord.
Historien er egentlig bare møl som i stor grad retter seg mot «tween»-segmentet av spillmarkedet. Musikalkonvensjoner gjennomsyrer dansene og musikken. Figurene kan plutselig bryte ut i sang, og synkrondansere utfolder seg fritt på skjermen uten at man nødvendigvis skjønner helt hvorfor det er nødvendig. I dette spilluniverset er det nok bare slik det er.
Det er forresten på dette tidspunktet i teksten at jeg legger igjen mandigheten min i skranken og erklærer spillet for samlingens overraskende høydepunkt. Det er faktisk moro å spille gjennom spillets seks sekvenser mens knappetrykkene blir stadig mer komplekse og rytmiske. Og jeg greide ikke å unngå å bli en smule sjarmert av spillets unike østlige «musikal-i-verdensrommet»-estetikk.
Inkluderingen av ledertavler, en vanskeligere utgave av historiedelen, samt slags arkade-modus hvor man skal komme seg igjennom en stadig vanskeligere knapperekke helt til man gjør en feil, er gode tiltak og gjør at spillet kan vare litt lengre for de som virkelig blir hekta. Og har du en god og ikke-dømmende venn i nærheten kan dere også spille gjennom spillet sammen.
Men alt er ikke bare fryd og gammen. Stemmeskuespillet er generelt av ymse kvalitet og utvikleren har av en eller annen grunn valgt å bruke personer som dessverre ikke er spesielt gode til å synge. Kombinert med dialogtekst som, både i og utenfor sangene, ofte er flaut banal og klisjéfylt blir spillet flere hakk dårligere enn det trenger å være. Og jeg kan heller ikke med hånden på hjertet si at spillet gir meg noe annet enn en svært flyktig opplevelse som jeg nok aldri kommer til å røre igjen.
6 av 10
