Da Divinity 2: Ego Draconis ble lansert på denne tiden i fjor, ble det i stor grad oversett. Det er kanskje ikke så rart, for spillet måtte konkurrere med to av tiårets beste rollespill, nemlig Risen og Dragon Age: Origins. Samtidig er det litt synd, for Divinity 2 var faktisk et knakende godt actionrollespill. De belgiske utviklerne hos Larian gav heldigvis ikke opp, og nå har de lansert Divinity 2: The Dragon Knight Saga. Dette er en forbedret utgave av Ego Draconis, inkludert en stor utvidelse som starter akkurat der Ego Draconis slutter, og leverer et nytt titalls timer med rollespillmoro.
Dragedreper blir drageridder
The Dragon Knight Saga er tredjepersons actionrollespill som foregår i det som på overflaten virker som et rimelig tradisjonelt og klisjéfylt fantasyunivers. Når man går litt i dybden viser det seg heldigvis at verden Larian har kokt opp er langt mer spennende enn den ser ut – ikke nødvendigvis fordi den er så fantasifull, men fordi Larian har jobbet med den i mange, mange år, og gitt den massevis av dybde underveis.
Du starter som et medlem av en orden dragedrepere. Av grunner som er litt for omfattende til å gjengi her hates drager som pesten, og noen av de mest briljante krigerne i landet Rivellon spesialiserer seg på å jakte på og ta livet av de få dragene som fortsatt eksisterer. Dette innebærer et ritual hvor dragedreperne får overført eldgamle «drageminner» via magi, og får noen av dragenes unike egenskaper. De kan for eksempel se spøkelser og lese andres tanker.
Skjebnen er imidlertid en artig liten skrue, og du ender etter hvert opp som drage (eller rettere sagt, drageridder) selv. Dermed blir du plutselig jaget av dine gamle allierte, samtidig som du får enda flere spennende egenskaper. Du kan nemlig når som helst forvandle deg fra et menneske til en drage, og tilbake igjen. I drageform kan du fly og blåse ild, og bruke ulike magiske angrep.
Dette skjer samtidig som en mektig magiker på brutalt vis forsøker å overta makten i Rivellon, og du får selvsagt spille en avgjørende rolle i kampen om landets fremtid.
Ekte actionrollespill
Det første Divinity-spillet, Divine Divinity, ble beskrevet som en blanding av Diablo og Baldur's Gate, og selv om perspektivet og kontrollene er endret fungerer beskrivelsen rimelig godt for The Dragon Knight Saga også.
På den ene siden har du et visst fokus på historien (som riktignok hopper litt ut og inn i løpet av de mange, mange timene spillene tar å fullføre), massevis av dialoger og oppdrag. På den andre siden har du hakking, kutting og magisk steking av horder av monstre, banditter og andre uhumskheter, samt et kraftig fokus på finne nytt utstyr og å gå opp i nivå, slik at du kan hakke, kutte og steke de enda vanskeligere monstrene som skjuler seg bak den neste svingen.
Du kan bruke magi, buer og ulike typer nærkampvåpen for å kvitte deg med fiendene. Nærkamp er naturlig nok det enkleste, og spillet utarter seg raskt til en «klikkefest» hvor du hamrer museknappen for å utføre angrep, samtidig som du aktiverer spesialegenskaper, kaster magi og slurper nedpå ulike drikker ved hjelp av nummerknappene. Det er som sagt rimelig enkelt, men det er fortsatt moro, ikke minst på grunn av det taktiske preget spesialegenskapene gir spillet.
Kamp med buer er like enkelt; sikt og skyt (samtidig som det kan være lurt å rygge bakover slik at det tar lengst mulig tid for fiendene å komme tett nok på deg til å kunne påføre deg skade). Det er ikke dumt å kombinere med noen magiske distanseangrep. Magi er spennende, ikke minst fordi du kan mane frem ulike ting til å kjempe for deg. Det betyr at du kan sende både vandøde og demoner i nærkamp med fienden, mens du selv pøser på med brennende distanseangrep.
Mange muligheter
Det lønner seg selvsagt å spesialisere seg, men en viss grad av sammenblanding er også lurt. Du kan raskt skifte mellom to individuelle våpensett, så hvis du banker inn noen fulltreffere med pil og bue kan du selv som nærkampspesialist gjøre verdifull skade før den virkelige kampen er i gang. Og selv om du kanskje ikke klarer å mane frem de mektigste allierte, er det alltid greit å ha noen å dele fiendens oppmerksomhet med.
Dette kommer forøvrig i tillegg til et personlig kjæledyr/monster som følger med deg, og kan spesialiseres ved hjelp av ulike kroppsdeler med ulike egenskaper (ikke spør).
Resultatet er at spillets i utgangspunktet rimelig enkle og ukompliserte systemer viser seg å ha nok dybde og variasjon til at de underholder i lengden, fordi det gir deg så mange alternative måter å drepe på. Dette betyr også at utviklingen av rollefiguren din blir svært relevant, og det å plassere ut poengene du får når du går opp i nivå er langt fra noen triviell sak. Spillet har ingen klasser, så her står alle muligheter åpne. Dermed kan du se frem til mye hyggelig grubling mellom drapsøktene.
Luft under vingene
Du kan som nevnt også forvandle deg til en drage, men tro ikke at dette betyr at du endelig får muligheten til å kvitte deg med fiender du sliter med på bakkenivå. Drager kan nemlig ikke angripe vanlige bakkefiender, og må i stedet bryne seg på andre flygende monstre, samt ulike forsvarstårn og andre typer bygninger. Som drage har du også et alternativt sett med egenskaper, og separate poeng som kan investeres i disse.
Det er unektelig litt skuffende å ikke kunne vise bakkefiendene hvor skapet skal stå når du endelig får muligheten til å gå over i drageform, men samtidig er det en forståelig begrensning. Drageformen er jo tross alt veldig mektig, og det ville nok ikke vært så mye poeng i å labbe rundt som menneske hvis du bare kunne svi av fiendene fra luften. Dette kraftige skillet mellom drageform og menneskeform betyr imidlertid at drageformen til dels blir redusert til et transportmiddel.
