Diablo kom til PlayStation allerede i 1997, og serien ble kjapt herre over de rollespillinspirerte, isometriske hugg-og-slå-spillene. Ribbet for innviklede historieelementer er fokuset på slåssing og å skaffe seg best mulig utstyr fra slagmarken. De neste spillene i serien ble først og fremst utviklet for å spilles på PC med tastatur og mus, men nå har Blizzard bestemt seg for at de skal pryde konsollverden med enda et bidrag, i en nyutgivelse av Diablo III. Heldigvis er dette samme actionfokuserte og avhengighetsdannende spillet som ble bestselgende til PC i 2012 – men med noen få justeringer
Diablo III – slik vi kjenner det
Selv om det er noen forandringer i spillmekanikken, kontrollene og menyene, er det fremdeles gode gamle Diablo III det er snakk om. Det er fremdeles like brutalt og intensivt, og fungerer som en god sammensetning av det de to første Diablo-spillene skapte. Pluss at du fremdeles kan velge mellom fem av mine absolutt yndlingsklasser tilgjengelige innenfor denne sjangeren. Klassene består av magiker, munk, barbar, demonjeger og heksedoktor, og de er såpass forskjellige å spille at alle burde testes. For etter at en har spilt en liten stund og fått noen erfaringsnivå under beltet, er det tydelig at alle disse klassene har sine styrker og svakheter – og det hele er godt balansert opp mot de datastyrte fiendene du kjemper mot.
Alle har en rekke av sterke og svake angrep, magi og illusjoner. Noen kan heve monster fra bakken og andre kan fremmane naturelementene. Enkelte evner har en såkalt nedkjølingsperiode som innebærer at bruken må planlegges nøye. Figuren din må også utstyres med passive evner og runer som bestemmer hver individuell evne. Du kan eksperimentere med elementene i figurskapelsen akkurat som du vil, og er fri til å ha et oppsett som er mer vinklet mot samarbeidsspilling, og et som passer bedre om du spillere alene. Erfaringssystemet låser deg ikke til et spesielt oppsett, og kan omgjøres når som helst.
Uansett hvilke av figurklassene du starter eventyret ditt med kan du glede deg til en visuell godbit. Spennende figurmodeller og god grafikk briljerer side om side med flott musikk og gode lydeffekter. Lyssettingen og fargebruken er med på å skape det særegne grafiske uttrykket som gir Diablo III karakter. Selv om en ikke får fullt så skarpe bilder på TV-skjermen som på PC-en, er det likevel vakkert å se på, og gir deg følelsen av å ha tatt steget inn i en helt annen verden enn vår egen.
Historien er fremdeles den samme som i PC-versjonen, og den er kanskje ikke fullt så fengslende som en kunne ha håpet. Et slikt type hugg-og-slå-spill er sjelden basen for fantastiske historier, men jeg føler ikke at Blizzard gjennomfører like godt her som i de andre Diablo-spillene. Den noe uinspirerte dialogen gjør at stemmeskuespillet til tider virker latterlig, men skuespillerne har ikke fått alt for mye å jobbe med heller.
Utstyr og våpen på konsoll
Noe som derimot er nytt ved konsollversjonen av Diablo III er at den ikke koblet til Battle.net i det hele tatt, og det betyr at du ikke trenger å være online for å spille. Dette er gode nyheter for mange som kanskje sliter med ustabilt Internett. Av samme grunn er det heller ikke mulig å overføre PC-figurer over til lagrefilen på konsollen, men en kan laste dine konsollfigurer over på en USB-pinne og ta den med til en kompis og spille.
Spillmekanisk har det ikke vært store forandringer i overgangen fra PC til konsoll, men noen små justeringer har Blizzard sett seg nødt til å gjøre. Auksjonshusene er kappet fra spillet, uten at det hindrer spillere fra å bytte med hverandre. Derfor har også gjenstandene fått en overhaling – demondeisingen resulterer i mindre gevinst i antall, mens kvaliteten på utstyret har fått et generelt løft. For de som elsker å plukke opp alt de kommer over er dette sikkert ikke populært, men marerittscenarioet vil være at hele skjermen er full av bortkastet utstyr ingen vil ha og at bildefrekvensen måtte betale prisen. Du er heller ikke avhengig av å reise tilbake til byen for å «identifisere» våpen lenger. At auksjonshusene er borte betyr at du slipper å veie utstyrets nytteverdi i spillet mot hvor mye penger du kanskje kunne fått for det på auksjon, noe som er helt greit. Det kjennes bedre å bruke våpen du har slitt for i kamp enn ett du har kjøpt med faktiske penger.
At en mye tidligere får tilgang til bedre utstyr gjør ikke spillet enkelt. «Monster Power»-innstillingen som ble lagt til PC-versjonen en liten tid etter slippdato er tilbake, og fungerer som en vanskelighetsgrad side om side med de som blir låst opp når du fullfører eventyret. Hele åtte justerbare innstillinger høyner monstrenes helse, skaden du blir påført og antall fiender som vil befinne seg i spillet. Utstyret ditt betyr plutselig like mye som evnene dine, og det vil bli en merkbar forskjell hver gang du oppgraderer til noe bedre. Slik kan du skape en stor utfordring for deg selv – til og med om du er en Diablo-veteran.
Kamp og navigering med håndkontroller
Tradisjonelt blir Diablo-serien spilt på PC, men klikk-klikk-klikk overføres overraskende greit til en håndkontroller. De seks evnene til spillfiguren din er tilegnet knappene og de to høyre triggerne. Om du holder en av disse inne og beveger den venstre tommelstikka, styrer du angrepet. Autosiktet er fint, men vil aldri kunne bli like presist som med et tastatur og mus. For mange blir spillestilen i Diablo preget av magefølelse og det å ta utfordringene på sparket, men for de som liker å tilrettelegge presise angrep vil stikkebruken bli vanskelig.
Det er nå også mulig å dukke unna fiender mens du angriper, noe som forsterker følelsen av at det er slagvåpenklassene, munken og barbaren, som nyter godt av skiftet fra PC-mus til håndkontroller. De som er avhengig av noe presisjon, som magikeren og demonjegeren, klarer seg også bra, mens heksedoktoren sliter mer. Flere av den gode doktorens angrep går ut på å heve monster fra bakken og å kaste magi som skader fiender innenfor et visst område, noe som gjør mangelen på presisjon en større svakhet.
De nye menyene trenger heldigvis ikke større presisjon og er ganske lette å navigere seg gjennom, men de er først og fremst designet for at valgene kan bli gjort så kjapt som mulig. For eksempel er det små ikoner som informerer hvordan nytt utstyr vil påvirke hvor hardtslående du blir, rustningen din og helsen. Mens du spiller er det også et ikon på skjermen hvor du med d-paden kan bla gjennom en liste med dine våpen som er anbefalt av spillet. Det foreslåtte vil stort sett gjøre større skade enn det spillfiguren går med for øyeblikket, i alle fall i starten. Etter hvert som du kommer deg lenger i historien er det mer lønnsomt for deg å bla opp den store menyen og se over alt tilgjengelig utstyr selv, men dette ikonet er en god løsning om du ikke vil stoppe opp akkurat med en gang, blant annet om en spiller med venner.
Samarbeidsmodus
Diablo III har enkelt og greit en fantastisk samarbeidsmodus. Akkurat som i PC-versjonen kan du spille gjennom hele spillet sammen med tre andre, og vanskelighetsgraden blir skalert om folk velger å slå seg sammen med deg eller forlater spillet.
Å spille sammen med venner er så artig at en nesten føler seg ensom om en må fortsette eventyret alene. Det gir en ekstremt god følelse å overvinne en av spillets vanskelige bosser ved hjelp av kompiser. Er vennene dine opptatt er det mulig å få med seg datastyrte allierte, og selv om det ikke blir det samme får du likevel en følelse av kameratskap.
I Xbox 360- og PlayStation 3-versjonene har vi i tillegg fått tilbake den gode gamle sofa-samarbeidsmodusen. Her kan vi linke lokalt og dele skjerm, og det kjennes kanskje enda mer tilfredsstillende å sitte sammen med noen og spille enn å samarbeide med noen online.
Uansett hvor god den er, er likevel ikke denne type samarbeidsmodus perfekt. Typen spill som Diablo III er veldig fokusert på det å dille med den spillbare figuren din ved å fikse på evner, prøve ut nye våpen og lignende. Ettersom du deler skjerm med kanskje tre andre kan det bli en del dødtid hvor alle må gå gjennom de samme prosessene med deres figurer.
Om en av spillerne må ta seg en liten pause betyr ikke det at kameratene må stoppe opp og vente. Inaktive spillere blir nemlig teleportert til gruppen om de kommer for langt unna. Det blir da opp til de andre å holde kompisen i live, men om en er av den utålmodige typen slipper en å sette hele oppdraget på vent. Heldigvis er hele identifiseringsproblematikken borte, og folk slipper å reise tilbake byen hele tiden og tvinge med seg vennene bare for at de må stå og vente.
Selv om du har muligheten til å spille offline med system-link er selvfølgelig også online-modusen tilgjengelig. Du kan også velge en «quick-match» og justere innstillingene dine slik at du kan invitere alle som er pålogget eller kun venner. Deretter kan det velges mellom for eksempel standard spiller-mot-spiller eller monsterjakt, og hvilken akt eller hvilket oppdrag en ønsker å spille.
Konklusjon
Blizzard har gjort en meget god jobb i overgangen fra PC til konsoll, men Diablo III har fremdeles de samme svakhetene som da det kom i 2012. Det er basert på det samme gamle designet og rollespillelementene er verken mange eller betydningsfulle for historien.
Imidlertid må jeg innrømme at det er ekstremt avhengighetsdannende, og det er jo fordi det er utrolig morsomt å spille. Spillmekanikkene er strømlinjeformet uten store overraskelser, men det er samtidig en god flyt. Uansett, det som er artig er å utslette bølge på bølge med fiender og låse opp enda mektigere evner. Om du i tillegg kan gjøre dette med en kompis eller to kan du slå i hjel titalls timer før du vet ordet av det.
Diablo IIIs verden stemningsfull og meget vakker. Det har et eget uttrykk du kanskje bare finner i denne spillserien og har samtidig satt en standard for sjangeren – noe som fører til at spill som forsøker å spille på det samme fort blir kalt Diablo-kloner. Blizzard har med denne koden nøkkelen til suksess. De vet hva fansen vil ha, og leverer deretter.
Sofa-samarbeidsmodusen er definitivt konsollversjonens aller største trekkplaster. Dette er et av de aller beste samarbeidsspillene vi har på markedet nå, og det kan føre Diablo-veteraner sammen med nykomlinger til serien. Denne utgaven har mye artig å tilby uansett om du allerede har det på PC eller om du aldri har spilt noen av spillene i serien før.
Alle Diablo IIIs små, men passende justeringer skyver all tvil til side – det trives veldig godt i sitt nye hjem som konsollspill. Dette spillet er virkelig en klassiker.
Diablo III er i salgs til Windows, Xbox 360 og PlayStation 3. Det er også planer om Xbox One- og PlayStation 4-utgivelser.
