En- og flerspiller samtidig
Dark Souls er både et enspillerspill og et flerspillerspill samtidig. Du eksisterer alene i din verden, eller dimensjon om du vil, men nå og da ser du spøkelser rundt deg. Det er andre spillere, som spiller i sine egne verdener og er opptatt med sine egne ting. Du kan også finne blodflekker rundt omkring, og se hvordan spillerne som lagde dem møtte sine endelikt. Kanskje det hjelper deg å unngå samme skjebne. Og til sist kan du skrive og lese enkle beskjeder fra andre spillere rundt om i miljøene, ved å kombinere et utvalg relevante ord og fraser. De kan være nyttige tips, men de kan også være misvisende løgner eller bare jubel over å ha klart en tøff fiende. Av og til kan de til og med være morsomme – som når du innser at «amazing chest ahead» ikke nødvendigvis handler om en skattekiste.
Men flerspillerelementene går dypere enn som så. Hvis du er i menneskelig form kan du tilkalle andre spillere for å hjelpe deg – hvis du finner de lysende tegnene deres, riktignok. Det kan være kjempenyttig når du for eksempel skal ta knekken på et ekstra tøft monster. Du kan også stille deg til disposisjon for andre spillere selv, om du har ressursene til det.
Noen ganger vil du også oppleve å bli invadert av andre spillere – da i form av onde ånder som rett og slett bare er ute etter å drepe deg. Noen spiller «fair», og lar deg gjøre deg klar før de angriper. Andre utnytter seg for eksempel av at monstrene i spillet ikke angriper dem for å gjøre det ekstra vanskelig for deg å forsvare deg. Det å banke en slik invaderende ånd er, som så mye annet i Dark Souls, utrolig tilfredsstillende. Spesielt når han eller hun har brukt litt skitne triks.
Om du spiller i zombieform vil du slippe å bli invadert, men du vil heller ikke få muligheten til å hente inn allierte. Det finnes forresten også noen datastyrte figurer du kan få hjelp av, noe som er ganske greit å vite. Da kan en «boss» som virker helt umulig bli en langt mer overkommelig utfordring. Dette er egentlig et godt eksempel på filosofien i spillet: Oddsene er sjeldent i din favør i utgangspunktet, men ved kløktig utnyttelse av hjelpemidlene du får tilgjengelig, kan du snu de aller fleste situasjonene til din fordel.
Dessverre er onlinefunksjonaliteten ikke alltid helt på topp. Jeg har stadig problemer med å tilkalle allierte, men folk later ikke til å ha like store problemer med å invadere meg – og i noen situasjoner er det å bli invadert av en «pvp-ekspert» som kan alle triksene i boken absolutt det siste du trenger. Men når ting endelig sitter er det utrolig heftig. Da jeg, etter gudene vet hvor lang tid, klarte å overvinne den djevelske duoen Ornstein og Smough sammen med en ukjent velgjører som jeg ikke engang fikk takket, skalv jeg omtrent i hele kroppen av spenning. Svært få spill har klart å fremkalle en like intens følelse av triumf.
Halvgod PC-overføring
PC-versjonen har fått litt kritikk for selve overføringen. Noe er fortjent, og noe er det ikke. At et spill som er så grunnleggende bygd opp rundt håndkontrolleren ikke fungerer optimalt med mus og tastatur er for eksempel ingen overraskelse, og heller ikke et legitimt grunnlag for kritikk. Det blir det samme som å trekke Flight Simulator fordi det ikke fungerer så godt med tastaturet. Dark Souls må du spille med håndkontroller hvis det skal fungere optimalt, så enkelt er det.
Et annet velkjent kritikkmoment er av teknisk art, og sørger for at spillet ikke bruker PC-ens ekstra kraft til å skape bedre bildekvalitet enn vi finner i konsollversjonene. Dette har blitt fikset av en enkel liten modifikasjon, som du absolutt bør legge inn. Når dette er gjort falmer konsollversjonen straks kraftig ved siden av sin visuelt overlegne PC-bror. Det siste problemet er Games for Windows Live, som aldri helt kan bestemme seg for om det skal sparke deg ut av spillet eller la deg få lov til å fortsette «offline» om det av en eller annen grunn skulle miste kontakten med serverne sine. Steamworks hadde vært en bedre løsning, men heldigvis er konsekvensene av Games for Windows Lives mangelfulle oppdragelse vanligvis ganske små.
PC-versjonen har også fått nytt innhold, og min begrensede erfaring med dette tyder på at det er ment for ekspertene. Du skal faktisk ha rundet en stor del av spillet allerede før du i det hele tatt får tilgang på det, og ha utforsket hele Darkroot Garden og fått innpass i Duke's Archives. Selv da må du sannsynligvis lese i et wiki-dokument på nettet for å skjønne hvordan du kommer inn i de nye områdene. Det hele starter med en rimelig grei «boss» (med tanke på at du må ha tatt Ornstein og Smough for å få tilgang til ekstrainnholdet), men det blir raskt langt vanskeligere.
Konklusjon
Jeg hadde ikke prøvd Dark Souls før det dukket opp på PC, men nå har det seilt opp som en av mine soleklare favoritter. Det er et spill som, for min del, kommer til å definere spillåret 2012. Det har enkelte kjedelige områder, slik som The Demon Ruins, som mest av alt føles som en tålmodighetsprøve, og jeg skulle også likt å se et mer effektivt brukergrensesnitt og litt mer informasjon om viktige elementer. Noen tekniske problemer, spesielt med onlineintegreringen som er viktig for opplevelsen, trekker også ned. Men selv om tieren glipper, er Dark Souls et eksempel på spillmediet på sitt absolutt ypperste.
Dark Souls trenger ingen medrivende historie eller filmatiske filmsekvenser. Her er spillingen og utforskningen belønningen i seg selv. Det slutter aldri å være moro å slåss, fordi kampsystemet og karakterutviklingen har en dybde få andre spill kan skilte med og du aldri blir ferdig utlært. Det slutter aldri å være moro å utforske verden, for hvert nye sted bringer med seg unike utfordringer og nye, spennende ting å oppdage. Og selv om det har svært lite historiefortelling i tradisjonell form, får du likevel en sterk opplevelse av handlingen takket være den fascinerende verdenen og tingene du opplever i den.
Kort sagt: Dark Souls er et spill du bør unne deg selv å oppleve. Ja, det er krevende, og ja, det kommer til å spise mange timer av livet ditt. Men det er verdt det. Dark Souls er kanskje japansk, og kommer fra en helt annen tradisjon, men i mine øyne er det noe av det nærmeste du i dag kommer de store, ambisiøse actionrollespillene Ultima Underworld og System Shock.
