I enkelte hårsåre kretser har punkrock lenge blitt sett på som djevelens avkom. Derfor passer det fint at det nettopp er medlemmene av et raggete punkband som må stoppe invasjonen fra helvetes varmeste kroker i Charlie Murder.
Stilig verden
I Ska Games nye «beat em' up»-spill setter historien seg i baksetet. Det er like greit. Noen kjappe tilbakeblikk spredd utover den rundt 7-timers lange kampanjen forteller om berømmelse, svik og en forsmådd musikers pakt med djevelen, men det hele er såpass absurd at det neppe ligger noen fornuftige tanker bak historien.
Desto mer imponerende er det at man likevel fra første riff blir sugd rett inn i Charlie Murders supersnåle univers. Det ligger en slags ertende kjærlighet bak deres portrett av punkerkulturen, og spillets enkle, litt barnslige tegneseriestrek er en artig kontrast til hypervolden som utspiller seg på skjermen.
Man starter med å velge spillfigur, enten det er bassisten Tommy Homicide, fettberget av en trommis eller en av de andre fargerike bandmedlemmene. Deretter bærer det rett ut på gata for å «av-apokalypsere» verden, som de sier på radioen.
Spillets første brett, som er satt i stinkende bakgater og lysskye barer, bringer minnene tilbake til sjangerlegenden Final Fight. Deretter ekspanderes universet til gotiske slott, sinnsykehus og sjørøverskip, og uansett hvor i løypa det bråkes koser man seg over designernes herlige øye for detaljer.
Charlie Murder har altså like mye personlighet som Iggy Pop, og det er heller ikke noe minus at spillet også trommer opp med et av årets mer minneverdige lydspor fullt av kule låter.
Rock'n'vold
Med stemningen spikret er det store spørsmålet om selve innholdet også holder mål. Der er spillet noe mer ujevnt.
Selve grunnmuren er litt som en typisk punklåt; enkel og intens. Man denger løs på fiender og hvis knokene blir for blodige har man alltids et hav av våpen å ta i bruk. Handlevogner, balltrær, tønner, kniver eller jernrør, ligger noe strødd på gata er sjansen stor for at det kan brukes til å knuse skaller med.
Variasjonen av fiender er enorm, og slåssingen blir enda bedre og kaotisk når man samler sitt helt eget lille band av rakkere i sofaen. Opp til fire spillere kan dele skjermen lokalt, og hvis man har lyst til å gå løs på hverandre er det fullt mulig i såkalte arenakamper.
Selv om gateanarkiet stort sett er like festlig som det høres ut som, er det irriterende at punkerne selv er svært lite grasiøse skapninger. Det er nemlig vanskelig å både hoppe unna slag og hoppe over avgrunner, og som et plattformspill er Charlie Murder ubrukelig. Heldigvis er det langt mellom stundene hvor man leker Mario.
Det finnes heller ingen egen løpeknapp, så man må holde inne stikka og vente tålmodig på at gutta når toppfarten. Ikke en spesielt smart løsning, spesielt i møte med mektige bosser som sjeldent venter. Det er også dumt at man ikke i større grad kan kombinere ulike triks sammen til en elegant voldsdans, noe Guacamelee! gjorde med stor suksess tidligere i år. Men det er kanskje grenser for hvor mye man kan forvente av en gjeng punkere.
Litt for mange påfunn
Charlie Murder består utrolig nok ikke bare av slåssing. Innimellom brytes slagsmålene opp av korte, absurde sekvenser hvor man enten spiller konserter, skyter haier med musketter eller til og med sitter fast i en sadistisk «Saw»-inspirert bjørnefelle. Disse mini-spillene er artige avbrekk fra basketakene.
Etterhvert som man knuser skaller og samler inn poeng lærer man seg også nye noen triks. For å holde det punk må spesialkrefter selvsagt tatoveres inn i huden, og i den lokale klessjappa kan man kjøpe alt fra slåsshansker og beskyttende skinnjakker til LP-er og blekemiddel.
Ska Games har gjort en god jobb med å holde stilen hele veien, men ikke alt er like elegant løst. Gjengens smarttelefoner funker som menyer, hvor man kan gjøre alt fra å oppgradere ferdigheter til å lese SMS-er. Snedig tenkt kanskje, men skjermen er altfor liten og innboksen flommer over av rotete meldinger som ofte forvirrer mer enn de oppklarer.
Sekken kan fylles opp med alskens grums man kjøper eller finner på gata, og som senere kan brukes selv eller selges videre. For å hindre spilleren i å bli altfor sterk av plyndringen er det begrenset plass i sekken, men (av årsaker som må være en glipp) kan man ha så mye man vil av hver ting. Med andre ord er det bare å hamstre billige helsepakker til pengene renner ut og dermed gjøre seg selv praktisk talt uslåelig.
Underveis i spillet sitter man derfor med følelsen av at Ska Games har hatt en skikkelig «brainstorming» på kontoret under utviklingen, men ikke helt klart å dedikere seg 100% til alle ideene som har havnet på bordet.
Man kan visstnok brygge sitt eget øl, men det hele er såpass dårlig forklart at man ikke tar seg bryet. Det samme gjelder Twitter-parodien med følgere, den meningsløse bildefunksjonen på mobilen eller en svært gjennomført GTA-lignende radiostasjon som av en eller annen merkelig grunn kun kan høres i noen ytterst få rom.
Riktignok kan man si at alle disse små tilskuddene, til tross for at den praktiske betydingen er minimal, beriker universet. Likevel burde Ska Games heller satt av mer tid til litt klassisk, kjedelig spilltesting. Da ville man kanskje oppdaget problemet med sekken, de noe upolerte kontrollene eller at det er brutalt langt mellom lagringspunktene.
Konklusjon
Punk-apokalyptiske Charlie Murder er tidvis en real knockout av et slåsspill, stappet full av innhold og personlighet. Først og fremst har Ska Games presset knall underholdning ut av simpel «beat 'em up», enten man spiller mutters alene eller er sammen med venner.
Det er først når Charlie Murder spiller flere instrumenter at det blir for mye støy. rollespillelementene er overfladiske, og når spillet roter seg inn på plattform-hopping, ølbrygging eller andre sidespor skulle man ønske at fremførelsen var litt mer fokusert. Litt ulyd er heldigvis ikke nok til å skjule at galskapen i Charlie Murder stort sett er veldig, veldig festlig og vel verdt å sjekke ut for alle som liker å hamre løs på knappene.
Charlie Murder er i salg for Xbox 360 gjennom Xbox Live Arcade.
