Amerikanske Infinity Ward satte seg for alvor i respekt med fantastiske Call of Duty 4: Modern Warfare for rundt to år siden. Spillet har gått sin seiersgang på PlayStation 3 og Xbox 360 så vel som PC, og det er liten tvil om mange har ventet i spenning på oppfølgeren. Andre utgivere har ryddet kalenderen i frykt for å gi ut et spill samtidig med etterlengtede Modern Warfare 2, og det store hypemaskineriet til Activision har kjørt for fulle kluter i lang tid.
Derfor er derfor veldig godt å se at Infinity Ward har full forståelse for hva det er de driver med. Modern Warfare 2 innfrir.
Høypotent
For å fullt ut ha glede av Modern Warfare 2, er det som med forgjengeren viktig å møte spillet på dets egne premisser. Her får vi igjen en ganske omfattende konsultering med militære kilder i skildringen av krigslivet, men på tross av dette er det ikke spesielt realistisk.
Dette er nok en gang en hyllest til actionsjangeren, med et heseblesende, høyintensivt og ekstremt tempofylt gameplay. Spillet sluker deg og sender deg i en sentrifuge med skyting, eksplosjoner og annen militærerotikk, før det spytter deg ut i den virkelige verden igjen – som en svett og dvask spesialsofasoldat.
Call of Duty 4 hadde den egenskapen å suge all oppmerksomhet fra deg, og dette, sammen med en velkomponert spillmekanikk utgjør selve bærebjelken i spillet fra 2007. Det er derfor svært fornøyelig å konstatere at Infinity Ward ikke bare holder denne egenskapen i hevd, men raffinerer den ytterligere.
Tredelt
Call of Duty: Modern Warfare 2 er i sin grunnutforming et tredelt spill. Det splittes mellom å være et flerspillerspill på konkurransenivå, et flerspillerspill på hyggenivå og et actionfylt enspillerspill. Det som er enda bedre, er at det holder toppnivå som alle tre.
Spillets enspillerkampanje fortsetter der det forrige slapp, både stil,- utformings- og innholdsmessig. Handlingen er lagt til rett etter Call of Duty 4, og du spiller både som en soldat i den amerikanske hæren, og som kommandosoldat i den flernasjonale Task Force 141-enheten. På samme måte som i forgjengeren veksler oppdragene mellom disse enhetene underveis, og siden oppdragsartene er såpass forskjellige, føles kampanjen godt variert hele veien gjennom.
I spilluniversets sentrum står en konflikt mellom et ustabilt og ultranasjonalt Russland ledet av en gærningen Vladimir Makarov på den ene siden, med USA som en tungtveiende motstand på den andre. Til tross for at historien i Modern Warfare 2 aldri kommer til å få noen Oscarstatuett, er den troverdig og svært interessant innenfor spillenes verden.
Nedsabling av sivile
Infinity Ward tar tak i mange av den moderne verdens etiske utfordringer innenfor temaer som krigføring og terrorisme, og de formidler det på en interessant og god måte. Flere har nok allerede hørt at man som spiller får delta i grusomme og moralsk forkastelige handlinger som sjelden vises i spill.
Jeg ønsker ikke å sette utviklerne i gapestokk på grunn av dette, da det tjener spillet på en god måte og får frem ondskapen i det man kjemper mot. Dette kommer i rak motsetning til mange andre spill jeg har sett i år, hvor det fiktive konflikter og landområder ofte danner et litt upersonlig sentrum. Uten å avsløre for mye, kan jeg si at vi får et gjensyn med karer som Price, «Soap» og «Ghost», og at spillet tar oss med over hele verden, fra Brasil i vest til Kazaksthan og Russland i øst.
Spillet formelig oser av kvalitet, fra det øyeblikket spillet laster og musikken til Hans Zimmer strømmer gjennom høyttalerne, til du står plantet som skytter i en Humvee-kolonne i et tettbebygd område i Afghanistan. Kulene og granatene flagrer om ørene dine, og det føles nesten som om du spiller Generation Kill.
Kort, men svært fornøyelig
På det tekniske plan fungerer oppdragene som de alltid har gjort i Call of Duty-spillene. De er i sin oppbygning ekstremt lineære, og du følger mer eller mindre alltid med en gruppe andre soldater som leder veien. Du er aldri lederen for gruppen din, slik som i for eksempel Operation Flashpoint: Dragon Rising.
Det som ofte er problemet med slike spill, er at lineariteten i oppdragsstrukturen blir for synlig, noe som igjen fører til at spillet kan oppleves som monotont. Modern Warfare 2 slipper elegant unna dette, noe som tyder på at Infinity Ward har hørt på kritikken som ble rettet mot serien for noen år siden.
Ved hjelp av ekstremt høyt tempo og miljøer som er både flotte og interessante, føler du aldri at du sitter i en tvangstrøye. I tillegg er dine arbeidsoppgaver veldig varierte. Som oftest går det selvsagt i normale infanterioppdrag, men du får kjøre både snøscooter og lede «Predator»-missiler mot sine mål gjennom kampanjedelen.
Spillets enspillerdel er ikke spesielt lang, men jeg vil mye heller spille en kort og intensiv kampanje hvor jeg ikke kjeder meg ett sekund, enn en lang tidtrøyte med ensformige og halvkjedelige oppdrag. Jeg ville jo helst hatt i pose og sekk, men det er svært lenge siden vi så et skytespill som har en så stram og velsmakende enspillerdel som dette.
Spesialoppdrag
Spillets andre hoveddel, «Special Ops», er en velkommen nyhet. I denne modusen kan du enten spille alene eller med en kompis (lokalt eller over nett) gjennom en rekke små oppdrag med forskjellige struktur i jakten på stjerner. Hver av disse oppdragene gir maksimalt tre stjerner, og for å oppnå full pott må du ofte klare å overleve eller komme fra en posisjon til en annen innenfor en viss tidsfrist på tøffeste vanskelighetsgrad.
Etter hvert som du samler inn stjerner vil flere slike oppdrag låses opp, og for mennesker med samlemani kommer det nok til å bli en og annen gjennomspilling for å oppnå full pott. Det virkelig flotte med disse oppdragene, er den store variasjonen og muligheten til å gjennomføre disse med en venn.
«Special Ops»-oppdragene er ikke direkte knyttet til enspillerdelen, men tar for seg mange av de samme områdene. Et av de beste eksemplene er et oppdrag hvor den ene spilleren skal ta seg fra en posisjon til en annen i et område som kryr av fiender. Den andre spilleren skal hjelpe mannen på bakken gjennom sin rolle som skytter på et AC-130 Gunship.
Sammen må dere kommunisere for å lede ilden fra luften mest mulig effektivt, slik at soldaten på bakken ikke trenger å skyte seg gjennom for store mengder fiender. Det er svært tilfredsstillende å se eksplosivene dine regne ned på hans del av skjermen når dere spiller lokalt. En ting er å se eksplosjonene gjennom det termiske siktet i AC-130-flyet, men å se ødeleggelsene fra dine handlinger nede på bakken, får deg til å føle deg veldig mektig.
