Ved lanseringen av Wii U for et par-tre uker siden banket Nintendo seg stolt på brystet og proklamerte at de hadde hele 24 spill å by på på dag én. Som seg da hør og bør har det vært noen godbiter, men også skuffelser. Og, selvfølgelig, er en god del av utvalget nye versjoner av konsollspill fra det siste året.
Blant de eldste og mest kritikerroste spillene på listen finner vi nyutgaven av Batman: Arkham City, som nå har fått tilnavnet Armoured Edition. Superhelteventyret slo opprinnelig ut flaggermusvingene i fjor høst, og svevde den gang sporenstreks mot toppen av min personlige favorittliste for 2011.
La oss begynne med det åpenbare: Batman: Arkham City er fremdeles et knallspill. Faktisk er det så godt at selv nå, etter at fjorårets hype har dimmet seg, kan det fremdeles menge seg med generasjonens ypperste.
Skurkebyen Arkham City
Første skussmål er tittelbyen. Arkham City er en skitten og grim, men samtidig overdådig tumleplass som heldigvis ikke kan gå under begrepet «realistisk». Det middels store landskapet er tettpakket med skurker, eminente sideoppdrag og en kaldmørk stemning som ikke har blitt matchet i noe annet sandkassespill. I tillegg er hver av byens seksjoner tydelig preget av Batmans ulike psykopat-motstandere.
Ta Jokers Fun Land som eksempel: en nedslitt gammel fornøyelsespark, omgjort til en dyster lekeplass for den grønnhårede villbassen. Det oser The Joker av hver krik og krok, og det ligger skrekkelige overraskelser bak hver sving. Å knytte områdene så tydelig og usubtilt til hver skurk, gjør at selve byen nærmest blir en oppvisning i Batman-skurkenes personlighet.
Apropos skurkegalleriet: Rocksteady har muligens tatt litt for hardt i da de slengte opp ønskelisten på utviklerveggen. I stedet for én eller to fokuserte skurker har utvikleren invitert alle til festen, i mindre eller større roller. Arkham City blir dermed en referansepøl av Batman-historie – noe som resulterer i at skurker ofte dukker opp og forsvinner i hui og hast.
Samtidig er det nettopp skurkegalleriet som gjør spillet så variert og godt som det er. I tillegg til de mange hovedskurkene, stikker ett og annen mindre kjent Batman-skurkefjes frem i sideoppdragene. Knivgale Victor Zsasz sender Batman på en heisatur fra betaltelefon til betaltelefon; Deadshot etterlater seg lik som får Lynvingen til å ta på seg detektivhatten; Riddler har konstruert gåterom til ære for deg, samt plassert ut utallige djevelske trofeer i byen som du kan plukke opp. At Rocksteady makter å gjøre hver av disse møtene så ulike er en av spillets største attester.
Kampsystem med flyt og rytme
Flesteparten av håndgemengskonfliktene skjer likevel med skurker av mindre ekstravagant natur. Fengselsbyen Arkham flyter naturlig nok over av skurkepakk, og du kommer deg sjelden langt uten å havne i et basketak. I år som i fjor sitter kampsystemet som støpt – Batman lar nevene fly lekende lett fra fiende til fiende og bygger seg opp en durabelig kombo etter som spilleren trykker på de riktige knappene.
Nå og da dukker det opp et symbol over kjeltringers hoder, noe som signaliserer at det er på tide å trykke på kontringsknappen. Slik bygger man seg opp en rytme mellom de to neveangrepene, samtidig som man kan blande inn Batmans ulike duppedingser i kampmønstrene. Spillet åpner for eksperimentering med eksplosjonsgele, elektriske ladninger og mye annet moro, og lar det i stor grad være opp til deg hvordan du vil nærme deg skurkebankingen.
I mange tilfeller vil det dog være mer hensiktsmessig å snike seg gjennom skyggene i stedet for å oppsøke direkte konflikt. I enkelte rom legger spillet opp til at Batman skal ta ut en og en skurk uten å røpe hvor han er, noe som gjør slemmingene paniske og ampre. Disse snikeseksjonene fungerer ypperlig, og det er herlig å kunne stå på takgargoylene og planlegge hvordan en skal angripe situasjonen for å ta ut skurkene på mest mulig effektiv eller ekstravagant vis.
Tittelens «Armoured Edition» refererer til en av Wii U-utgavens nyvinninger. Batman kan nå sanke opp energi i den nye drakten sin etter hvert som han slår eller blir slått. Når energimeteret er fullt kan man aktivere en såkalt B. A. T.–modus som gjør at Lynvingens slag treffer dobbelt så hardt.
Akkurat hva dette tilføyer spillet er litt usikkert. Kampene er ikke akkurat hårrivende frustrerende fra før av, og supermodusen gjør at de mister mye av sin utfordrende spenning. Det er bare ikke like gøy når man kan hamre seg gjennom det meste, uten å veie viktigheten av knappetrykkene.
Andre Wii U-nyvinninger påvirker de mekaniske systemene mindre, men tilføyer da også lite til selve spillet. Det føles ikke særlig givende å veive GamePad-en rundt omkring i stedet for å bruke stikkene når man snuse etter spor i Batmans førstepersons detektivmodus. Sonarfunksjonen, som lar deg oppdage Riddler-trofeer og skurkers nærvær på GamePad-skjermen gjør heller ikke så mye for spillopplevelsen.
Jeg setter mer pris på muligheten til å kunne detonere eksplosiv gele med et enkelt berøringsskjermstrykk, særlig ettersom skjermen samtidig viser akkurat når målskurken tråkker i salaten. Ellers kan man også bruke den gyroskopiske sensoren til å styre den fjernstyrte batarangen, noe som fungerer sånn halvveis greit. Og joda, det er greit å kunne spille spillet helt og holdent på GamePad-en om man ønsker det.
Nyversjonsinnhold
I denne nye utgaven har man også lagt opp til at man skal kunne bruke GamePad-skjermen som et menysystem for å navigere duppedingser, profiler, sideoppdrag og lignende snacks. Problemet er bare at menyene føles uintuitive. Det tar faktisk et par timer på å venne seg på hvordan man skal finne frem blant de kronglete ikonene, og selv da føler jeg at jeg savner Xbox 360-menyenes enkle grensesnitt.
Batman: Arkham City både ser og høres fremdeles fantastisk ut, med et glimrende stemmeskuespill av blant andre Mark Hamill som The Joker og Kevin Conroy som den kappekledde helten. Figuranimasjonene føles gode, og omgivelsene har nok detaljer til å holde å oppmerksomheten i lang tid. Det er ingenting som ser helt ut som Batman: Arkham City (unntatt forgjengeren da, selvfølgelig), og Rocksteady har virkelig lykkes med å utnytte spillmotoren til å lage noe helt utenom det vanlige.
Når man har sett seg lei på fabelen om Batman, The Joker og resten av det fargerike figurgalleriet, kan man bryne seg på en bråte med utfordringsrom. Her får man testet ut Batmans gadgetgalleri til det fulle, og må oppfylle visse krav for å lykkes, slik som å ta ut skurker eller å få en høy slagkombo. Som et supplement til den drivende historien fungerer dette godt, og når man får slike scenarioer satt opp utenfor en historiemessig kontekst understreker det kun egentlig hvor mekanisk godt Batman: Arkham City er.
Porteringsgeneralene i Warner Bros. Games Montreal har også slengt på alt av nedlastbart innhold som har blitt sluppet det siste året. Det inkluderer også de små Catwoman-mellomspillene som i fjor kun var tilgjengelig for de som kjøpte en fabrikkfersk utgave.
Blant det nedlastbare innholdet får vi stifte bekjentskap med en del nye spillbare figurer som kan brukes i utfordringskartene, slik som Nightwing og Robin. Rosinen i pølsa er dog Harle Quinn’s Revenge – en historiebasert ekstrapakke som finner sted to uker etter slutten på hovedspillet. Her skal vi, i Robins drakt, lete etter den forsvunne Batman. Uheldigvis følger man en satt oppdragsstruktur, og får ikke tumle fritt rundt i fengselsbyen som vidundergutten. Som et addendum fungerer pakken godt, men den gjør ikke stort for å distansere seg fra resten av spillets innhold.
Mer skuffende er det at nyversjonen lider av smått uheldige bildeoppdateringsproblemer. Nå skal det sies at jeg ikke har rukket å sammenligne med fjorårets Xbox 360-utgave, men etter min husk hadde ikke den utgaven av spillet disse problemene. Legg på et lass med lange lastetider, så stiller ikke Wii U-utgaven særlig sterkt sammenlignet med sine konsollbrødre. Synd, men ikke uvanlig når spill overføres fra en plattform til en annen på denne måten.
Konklusjon
Et godt spill er et godt spill, uansett hvilken konsoll det er på. Warner Bros. Games Montreal skulle riktignok ha maltraktert spillet til det ugjenkjennelige før det hadde blitt forferdelig, og selv om Wii U-utgaven av Batman: Arkham City sliter noe med bildeoppdatering og lastetider er det langt fra uspillbart.
Verre er det at de nye Wii U-spesifikke tilskuddene ikke bidrar med mye, og noen av løsningene gjør faktisk opplevelsen en smule mer traurig. B. A. T.-modusen bør man holde seg langt unna om man kan, og det noe kronglete menysystemet må man bare tolerere om man vil ha litt Lynvinge-action på den nye Nintendo-maskinen.
Ingen av disse ankepunktene kan dog sies å være av stor nok betydning til å ødelegge det robuste underlaget Rocksteady utviklet til i fjor høst. Fengselsbyen er fremdeles blant sandkassespillenes ypperste tumleplasser, skurkegalleriet byr fremdeles på variasjon i både stil og spillinnhold, og det rytmiske kampsystemet byr fremdeles på nevekamp uten sidestykke.
Boltret du deg i Batman-eventyret da det kom i fjor høst har du egentlig ingen stor grunn til å ta på deg superheltdrakten i år igjen. Om du derimot ikke har tredd inn i Arkham City og opplevd byen er dette en helt grei måte å gjøre det på – bare ikke den beste.
