Anomaly 2

Anomaly: Warzone Earth snudde den populære tårnforsvarsjangeren på hodet. I tradisjonelle tårnforsvarspill bygger du ulike typer forsvarstårn langs fastsatte ruter, og målet er å hindre de datastyrte fiendene som følger disse rutene i å komme forbi forsvarsverkene dine. I Anomaly var målet det motsatte – å lede en gruppe enheter helskinnet gjennom et veinett forsvart av ulike typer tårn. Det var et konsept som fungerte svært godt, og Anomaly 2 fortsetter i akkurat samme stil.

Krigen er over, og vi tapte

I det første Anomaly-spillet ble planeten vår invadert av utenomjordiske maskiner, men etter mye om og men klarte menneskene å sparke robotene av kloden vår. Noen år senere angrep imidlertid maskinene igjen, og den gangen var vi ikke like heldige. Anomaly 2 foregår i en postapokalyptisk verden der menneskehetens siste rest kjemper en innbitt kamp for å overleve på en stadig mer fiendtlig og ødelagt klode. Det er ikke et veldig fantasifullt konsept, men det fungerer greit som bakteppe for den historiedrevne enspillerdelen. Ettersom historien ikke fortsetter direkte der originalen sluttet er det heller ikke noen stor ulempe å ikke ha spilt det første spillet.

De grunnleggende spillmekanismene i Anomaly 2 er nærmest identiske med de vi fant i forgjengeren. Du starter hvert nivå med å kjøpe inn ulike typer enheter, som også kan oppgraderes med ressurser du finner underveis. Du har ikke direkte kontroll over enhetene, men kan når som helst få opp et oversiktskart der du velger hvilken retning de skal ta i kommende kryss. Det er mulig å planlegge avanserte ruter på denne måten, men det er liten vits i å legge planer som går veldig langt frem i tid. Det skjer nemlig stadig ting som tvinger deg til å endre planene.

Enhetene dine kjører fremover i en kolonne, og du kan når som helst endre rekkefølgen de kjører i. Det kan for eksempel lønne seg å stille enheter med tyngre rustning fremst, mens mer sårbare enheter kommer litt bakover i rekka. Enhetene dine er dyre, og selv om du kan kjøpe nye underveis er ressursene alltid begrenset. Det lønner seg med andre ord ikke å miste noen av dem – og spesielt ikke hvis du allerede har investert ressurser i å oppgradere dem.

Rike taktiske muligheter

I ekte Transformers-stil har hver enhet to forskjellige tilstander, med ulike egenskaper, som du når som helst kan veksle mellom. Dermed kan du hele tiden tilpasse styrken din til situasjonen rundt deg. Dette er en av de viktigste nyhetene i Anomaly 2. Det gjør din taktiske verktøykasse enda rikere enn tidligere, og tvinger deg til å være mer aktiv underveis i spillingen. Jeg synes dette tilfører spillet mye ekstra dybde, og resultatet er en mer interessant og involverende opplevelse.

Mens du kun har indirekte kontroll over styrkene dine, har du direkte kontroll over den kanskje viktigste enheten i arsenalet ditt – kommandøren. Han kan ikke angripe fienden direkte, men har en rekke andre egenskaper som er livsviktige for suksess. Blant annet kan han legge ut helbredelsessoner som fikser enhetene dine, samt lokkeduer som tiltrekker seg fiendens oppmerksomhet. I tillegg kan han deaktivere fiendetårn i en periode og utpeke spesifikke tårn som prioriterte mål for styrkene dine.

Alle disse egenskapene kommer i et begrenset antall, men når fiendetårnene ødelegges etterlater de seg bonuser som gir deg ekstra aktivasjoner av de forskjellige egenskapene dine. Disse må du plukke opp manuelt, så med mindre du er desperat kan det være lurt å vente til det er et lite opphold i skytingen. Fiendetårnene angriper også kommandøren din, men de vil alltid prioritere angrepsenhetene eller utlagte lokkeduer. Om du likevel skulle miste kommandøren tar det bare noen sekunder før han er tilbake – men i opphetede situasjoner betyr hvert sekund svært mye.

Heftig og intenst

Anomaly 2 er i det hele tatt et svært intenst spill. Når enhetene dine er på vei gjennom det som mest av alt minner om Omaha Beach, har du ingen revers-knapp som kan redde dem ut igjen. Du må være på hugget hele tiden, ha konstant overblikk over situasjonen og bruke riktige spesialegenskaper på riktig sted, til riktig tid. Du må handle raskt og tenke raskere, og det er i disse intense situasjonene at spillet er på sitt beste. Utfordringene står i kø, men du får alltid en rettferdig sjanse til å lykkes og det er svært tilfredsstillende når du gjør det.

Spillet har også roligere partier, og siden miljøene er såpass åpne er det ofte mulig å sende styrkene dine tilbake for å ta knekken på siste rest av de overlevende i kvartaler du allerede har besøkt. Det er ofte lurt, ikke bare fordi det gir deg en liten pustepause, men også fordi det gir deg en ny mulighet til å plukke med deg verdifulle ressurser. Tiden stanses forresten når du henter opp oversiktskartet, så du kan planlegge dine neste trekk i ro og mak.

I tillegg til de utfordrende situasjonene må du stadig forholde deg til nye ting. I løpet av enspillerkampanjen introduseres nye elementer jevnt og trutt, og så godt som alle nivåene har et eller annet spesielt ved seg. Det kan være at de introduserer nye enheter eller egenskaper, eller nye fiender. Men det kan også være ting som endrer måten du spiller på, ved at du får helt nye typer utfordringer eller mål.

Jeg liker hvordan spillet legger på lag på lag med kompleksitet og nye elementer. Det sikrer at spillet holder seg friskt gjennom hele kampanjen, og opplevelsen blir stadig rikere. Dessuten holder det nysgjerrigheten i gang, for du vet aldri helt hva neste brett bringer. Det blir aldri for mye nytt samtidig – utviklerne har vært flinke til å porsjonere ut nyhetene slik at du lærer dem å kjenne før du må forholde deg til noe annet nytt.

Hva med å styre tårnene?

Spillet har også en egen flerspillermodus. Her får den ene spilleren kontroll over invasjonsstyrkene, litt som i enspiller, mens den andre styrer tårnene. I flerspiller blir spillet langt mer dynamisk enn i enspiller – slagmarken endrer seg kontinuerlig ettersom tårn blir ødelagt og nye bygges opp, og hvis forsvareren skjønner hvor du har tenkt deg vil han raskt kunne putte ned forsvarsverker i den retningen du er på vei. Resultatet kan være ekstremt hektisk, med nærmest spamming av forsvarstårn og tusen ting som skjer samtidig.

Spiller du i den tradisjonelle rollen fungerer flerspiller grunnleggende sett litt som enspiller, bare at du låser opp nye typer enheter ved hjelp av ressurser du plukker med deg underveis. Spiller du som tårnene blir opplevelsen litt mer strategisk og ikke alltid like intens, men du får også her mye å holde kontroll på. Du har nemlig en rekke ulike egenskaper som du kan bruke, for å gjøre angriperens jobb vanskeligere. I likhet med angriperen låser du opp nye og mer avanserte tårn gradvis, ved hjelp av ressurser. Du får også et eget tårn som ikke finnes i enspiller; dette gir deg rett og slett ressurser, poeng eller nye egenskaper – avhengig av hva du ønsker.

Målet for begge parter er å score et visst antall poeng. Angriperen får dem ved å ødelegge tårn, og hvert kart har dessuten noen spesialtårn som i praksis kan regnes som forsvarerens hovedkvarter. Disse gir svært mange poeng om de ødelegges. Forsvareren kan som sagt produsere poeng – noe som setter et visst tidspress på angriperen – men han får også poeng ved å ødelegge angriperens enheter.

Flerspiller fungerer overraskende godt, og kan være ganske vanedannende. Selv om det grunnleggende konseptet er det samme som i enspiller oppleves spillet helt annerledes, og minst like intenst. Det er uansett enspillerdelen jeg opplever som spillets hovedfokus – flerspillerbiten er veldig artig når jeg holder på, men mangler det lille ekstra laget med substans som ville hektet meg i lengden. Den sikrer altså mer moro for pengene, men ikke noe varig forhold – og det er kanskje akkurat slik det bør være i en verden der det stadig renner inn nye spill å kose seg med.

Anomaly 2 kan som nevnt være svært intenst, enten du spiller alene eller i flerspiller. Stort sett er ikke dette noe problem, men midt i kampens hete kan det være litt for lett å sende kommandøren din på bærtur mens du prøver å aktivere en ny egenskap. Noen ganger kan slike feil få fatale konsekvenser. Det er svært ergerlig å måtte laste inn et tidligere sjekkpunkt eller i praksis tape en flerspillerkamp på grunn av en feil det føles som kontrollene var i alle fall delvis skyld i.

Men kontrollsystemet fungerer generelt greit, og spillet gjør dessuten en god jobb med å lære deg hvordan ting virker – selv om øvingsoppdragene kan virke litt langdryge for folk som også har spilt Anomaly: Warzone Earth.

Konklusjon

Anomaly 2 er et gjennomsolid spill, som byr på mange underholdende utfordringer. Seriens unike variant av tårnforsvarsjangeren fungerer glimrende, og utviklerne har lagt til en rekke nye og spennende elementer som gjør spillet interessant også for de som har fullført originalspillet. I tillegg introduseres stadig nye ting mens du spiller, så opplevelsen holder seg frisk hele veien gjennom enspillerkampanjen.

På dette området fungerer spillet langt bedre enn originalen, som ikke helt klarte å holde på oppmerksomheten i samme grad. De mange nye taktiske mulighetene, blant annet i form av at hver enhet har to separate og svært forskjellige modi er nok også med å gjøre opplevelsen mer interessant i lengden.

At spillet også byr på en velfungerende og underholdende flerspillerdel er en klar bonus, selv om jeg fortsatt ser Anomaly 2 som et enspillerspill først og fremst. Det er uansett veldig artig å oppleve spillet fra forsvarerens side i flerspillermodus, og den ekstra dynamikken to spillere fører til gjør at flerspiller ofte oppleves veldig ulikt enspiller. Jeg må også påpeke at Anomaly 2 ser temmelig flott ut, med lekre miljøer og massevis av detaljer. Selv om historien ikke akkurat er original eller superinteressant danner den et godt bakteppe for oppdragene.

Anomaly 2 er i salg via digital distribusjon.