Det er mange år siden jeg kastet meg over fantasybøker. Jeg leste alt som fantes av forfattere som Tolkien, Eddings, Feist, Jordan, Donaldson, Goodkind og så videre. I dag er interessen på ingen måte den samme.
Det finnes likevel en fantasyforfatters verker jeg fortsatt sluker rått. George R.R. Martins A Song of Ice and Fire. Med hans nye bok, A Dance With Dragons, og HBOs knallgode dramaserie, A Game of Thrones, som baserer seg på bokserien, har interessen for den fantastiske historien aldri vært større.
Å se et dataspill som utspiller seg i Martins verden er derfor ingen overraskelse. Det som heller ikke ville overrasket meg var om utvikleren kun brukte settingen og det kjente navnet til å lage et tradisjonelt og forutsigbart strategispill uten unike kvaliteter.
Jeg kan love dere alle: Dette er definitivt ikke tilfellet for sanntidsstrategispillet A Game of Thrones: Genesis.
Dypt og spesielt
Det tar ikke mange sekunder å se at spillet ikke har særlig høye produksjonsverdier. Grafikken er relativt primitiv uten mange detaljer, og menyene og kartene ville passet bedre i et spill som var minst fem år eldre.
Men det A Game of Thrones: Genesis mangler av skinnende og polert utseende, tar det igjen med masse innhold og interessante spillsystemer.
Spillet har flust med komplekse elementer, men gjør en god jobb i å forklare disse i en vellaget opplæringsdel og i starten av enspillerkampanjen. Denne kampanjen er en godbit for de som er tilhenger av bokserien A Song of Ice and Fire.
Du spiller nemlig gjennom mye av kontinentet Westeros sin historie og får selv ta viktige valg som påvirker verdenen. Du styrer hærer og ledere i de viktigste historiske øyeblikkene, som for eksempel Aegon-erobreren, da han legger under seg alle rikene, bygger «The Red Keep» og smir fiendenes sverd om til en stor jerntrone ved hjelp av drageild.
Historien hopper fra kapittel til kapittel og du får spille som ledere i vidt forskjellige tidsepoker. Hvert kapittel består av mange mindre slag og prøvelser, så kampanjen byr på mange timer med underholdende strategi.
De fleste brettene er ganske forskjellige, og hva du må gjøre for å lykkes på hvert av dem varierer mens historien fortelles. Slik får du både spille en interessant historie og brynt deg på mange strategiske utfordringer.
I tillegg til kampanjen kan du spille på en haug forskjellige enkeltbrett, eller spille med og mot andre over Internett.
For mange er kanskje det mest interessante brettet et som inneholder nesten alle de viktigste adelige husene, og lar dem kjempe mot hverandre om kontroll over hele Westeros. Her kjemper Stark, Lannister, Tully, Baratheon, Targaryen, Martell, Tyrell og Arryn mot hverandre om jerntronen.
Utradisjonell strategi
A Game of Thrones: Genesis ligner ikke mye på andre moderne sanntidsstrategispill. Krig utgjør kun en liten del av den store helheten. Det viktigste elementet er i stedet å sikre seg allierte.
Hvert adelig hus har kun én borg som sitt sete. Alle andre landsbyer, gruver, borger, kirker (Sept) eller tårn må vinnes over på din side. Disse ligger spredt utover kartet, og kontrollerer landområdene rundt seg.
Du sender ut diplomater for å gjøre stedene til dine allierte. Diplomatene bruker tid på hvert sted for å vinne dem over på din side. Problemet er at dine motstandere kan gjøre akkurat det samme.
Du må derfor sikre alliansene til landsbyene og borgene ved hjelp av adelige giftemål, og stasjonere soldater i dem. Men forviklingene stanser på ingen måte der. Adelskvinnene som gifter seg med de lokale herrene kan myrdes av snikmordere, og vakter kan bestikkes av skurker.
Spioner kan til og med lage hemmelige allianser med byene, og diplomatene dine kan kjøpes av motstanderne. Slik kan det godt hende flere av alliansene du har bygget opp kun er falske og lurer deg.
Resultatet av disse mekanikkene er at du må navigere deg gjennom en jungel av forskjellige enheter, som alle kontrer hverandre alá stein-saks-papir. Disse elementene minner i stor grad om mye av handlingen i bøkene, hvor det bokstavelig talt foregår et kontinuerlig spill om tronen.
Uinspirerende kamp
Dansen mellom adelsdamer, diplomater, skurker, snikmordere, vakter og spioner er både interessant og inneholder noen originale elementer. Det kan til tider være ganske frustrerende å holde styr på alt sammen, men siden mulighetene er så mange føles det godt å svekke motstanderne gjennom utspekulerte intriger.
Desto flere skikkelige allierte du skaffer deg, jo mere penger tjener du og jo flere bønder kan du ha til å dyrke jorder. Du kjøper enhetene og leiesoldater for pengene. Når det er fred kan du kun danne allianser ved hjelp av diplomater og spioner.
Hærer kjøpes imidlertid for mat. Hvis du bestemmer deg for å angripe en borg eller landsby med en hær erklæres det krig. Etter at krigen har startet er det ingen vei tilbake, og nå er det kun soldater som kan ta over steder og danne allianser.
Hærene er som regel sterkere enn leiesoldatene du kjøper for penger, men du kan kombinere dem og la dem slåss sammen. Du har flere typer infanteri, kavaleri og bueskyttere å velge mellom, og alle er gode mot forskjellige typer fiender.
Kamp er likevel ikke mer komplisert enn at samlinger av soldater angriper hverandre. De slåss sammen i ei mølje i noen sekunder, og den som starter med størst styrker vinner som oftest. Her er det ressursene du har til rådighet som avgjør, for du kan ikke bruke noen taktikker i kamp.
Når du tenker på alt det interessante som foregår i fredstid er krig ganske kjedelige saker i forhold. Noen scenarioer i hovedkampanjen har heldigvis litt mer morsomme kamper, for her får du tilgang på mektige drager som virkelig kan herje fritt med fienden.
Bedagelig tempo
Deler av spillet er ganske komplisert, og da er det fint å kunne sette alt på pause med et enkelt tastetrykk. Når spillet er pauset kan du studere situasjonene og styrkene nøye, gi dem ordre om hva de skal gjøre, og i eget tempo starte handlingen igjen.
På den måten blir det ikke mye stress i A Game of Thrones: Genesis, og du får tid til å legge strategier og utføre dem slik du selv ønsker. Ulempen er at spillingen blir oppstykket. Når du tar med i betraktningen at kamp foregår nesten uten taktikk og uten klassiske sanntidsstrategielementer, er det ikke lett å skjønne hvorfor spillet ikke bare var rundebasert i stedet.
Spillet kan knapt sies å ha noen av de viktigste egenskapene de fleste sanntidsstrategispill bygger på. Du sanker for eksempel ikke frenetisk inn ressurser for å sende ut hærer på jakt etter nye, bygger forsvarsverker eller bruker spesielle egenskaper og mektige ledere for å vinne kamper.
Sanntidselementet i spillet har derfor ikke mye for seg. Den fungerer greit i fredstid, hvor den egentlig ikke behøves, og mangler alle elementene som ville gjort den interessant i krigstid.
Til tross for disse svakhetene fungerer A Game of Thrones: Genesis godt som et helhetlig produkt. Det byr på stor variasjon når man ser på forskjellen på hovedkampanjen, hvor mange hele tiden forsøker å nå spesifikke mål, og enkeltbrettene, hvor man følger de generelle reglene for å vinne.
I enkeltbrett trenger du nemlig ikke vinne hver borg og landsby over på din side for å vinne kampen om dominans. Du tilegner deg i stedet såkalte prestigepoeng gjennom å være den beste innen forskjellige felt, og ved å gjennomføre tilfeldige oppdrag spillet gir deg. Den som først når hundre poeng vinner, og noen ganger kan dette nås uten krig i det hele tatt.
Konklusjon
A Game of Thrones: Genesis ligner ikke mange andre moderne sanntidsstrategispill. Det har unike styrker gjennom gode og interessante systemer, men også klare svakheter når det kommer til kamp og krig.
Spillet fortjener uansett mye ros for sitt intrikate alliansesystem. Her er variablene så mange og spesielle at resultatet blir både spennende og unikt.
Spillets definitivt største styrke er den lange og dype enspillerkampanjen. Denne er spesielt interessant hvis du har lest bøkene, men kan også gi deg masse fin informasjon hvis du kun har sett TV-serien. Det er virkelig gøy for en tilhenger å spille gjennom de sju rikenes utrolige historie.
Hvis du både er fan av George R.R. Martins fortellinger og av dype strategispill, har jeg ingen problemer med å anbefale A Game of Thrones: Genesis for deg. For resten der ute er jeg redd mye av spillets sjarm forblir usynlig.
