Det begynner å bli noen år siden de første LEGO-spillene kom og sjarmerte oss i senk med sin uvanlige kombinasjon mellom kjente filmlisenser og byggeklossene vi alle kjenner fra vi var barn.
Jeg undres ofte på hvordan idéen til dette ble lagt frem på kontorene til Traveller's Tales, og hvem som var gal nok til å gå for konseptet. Uansett har det vist seg å bli en braksuksess, noe Star Wars-, Batman- og Indiana Jones-lisensene skal ha litt av æren for.
Historieavhengig
LEGO Indiana Jones 2: The Adventure Continues er et plattformspill som tar utgangspunkt i den siste filmen i serien; Indiana Jones og Krystallhodeskallen. For å være knusende ærlig er ikke den filmen det lyseste punktet i Steven Spielbergs karriere, og følgelig skulle den vel ikke være optimal for spillform?
Til tross for at historieformidlingen aldri står spesielt sentralt i LEGO-spillene, er de alle mer eller mindre avhengige av historie. LEGO-figurene uttrykker seg utelukkende ved hjelp av kroppspråk, grynting og snøfting, noe som gjør at enkelte filmer er bedre materiale for gjenskapning enn andre. Jeg har for eksempel problemer med å se for meg at LEGO: Pride and Prejudice eller LEGO: Et Dukkehjem vil være noen god idé.
Ved å sette spillene i kjente (og for mange, kjære) univers som Star Wars, Batman og Indiana Jones, får man mye gratis ved at veldig mange har sett disse filmene opp til flere ganger. Dette gjør at mimikken og LEGO-gryntingen fungerer som en herlig parodi i spillenes mellomsekvenser.
Jeg har sett den aktuelle filmen for dette spillet bare én gang, og i og med at den ikke var av det mest minneverdige slaget, opplevde jeg flere historiemessige svarte hull i gjennomspillingen. Dette er ikke et veldig stort problem ettersom historien er mer en katalysator enn bærebjelke for spillopplevelsen.
Løs oppdragsstruktur
I tillegg til tre kapitler basert på Krystallhodeskallen, har alle de foregående filmene fått hvert sitt respektive (og gjenskapte) spillbare kapittel, noe som utgjør totalt seks. Når man velger å starte et av disse, blir man sendt til de ulike kapitlenes startområder.
Disse sonene har gjennomgått en forvandling fra eksempelvis Mos Eisley Cantina i LEGO Star Wars II. Det er et langt mer livlig område hvor man kan samle inn LEGO-penger eller kjøre ulike kjøretøy.
Selv om spillets startområder er friske og forholdsvis åpne, er det ofte vanskelig å vite hvor du skal. I og med at disse områdene har blitt større, øker det behovet for å få et lite hint om hvor du skal. Her kunne det lett vært implementert et lite kart i et av skjermhjørnene, for jeg kan se for meg at den yngre garde (som mange vil hevde spillene er myntet på), relativt lett kan gå seg bort.
Veldig tilgjengelig
Det største problemet jeg har hatt med LEGO-spillene går derimot ikke på elementer som historie, grafikk eller den noe barnslige settingen. Disse spillene skal ha ros for måten de kombinerer to vidt forskjellige lisenser og gjør spillene familievennlige.
Kombinasjonene av historier fra visuelt storslagne filmer i et leketøysfenomens verden, gjør det enkelt å bryte ned mentale barrierer mellom gammel og ung. Den vedvarende muligheten for å spille gjennom hele spillet i samarbeidsmodus, bryter sammen med det enkle gameplayet ned eventuelle praktiske hinder.
Idyllen er komplett når for eksempel far og sønn eller kjærestepar kan spille disse spillene sammen på tvers av spillinteresse og ferdighetsnivå, men det er en sannhet med modifikasjoner.
Svikter smått der det gjelder
Spillmekanikken har vært og er det største problemet med LEGO-spillene. Problemet ligger ikke i mediets natur, for Super Mario Bros. har, til tross for sine småkommunistiske fakter, lenge vist at de kan levere spill som er genuint morsomme for alle aldersgrupper innenfor mange sjangre.
Det største problemet er at man i løpet av et kvarters spill får en real identitetskrise. Hvorfor i alle dager gjør jeg dette? Hvorfor svinger jeg pisken på alle mulige elementer i det spillbare området for å gjøre dem om til små LEGO-knapper som akkumuleres med en tilhørende konstant oppdaterende kontoutskrift øverst i skjermbildet. Hvis hele poenget er å rote rundt på brettet og samle opp ting, kan jeg da ikke like greit slå av konsollen og støvsuge hjemmet mitt i stedet?
Som i mange andre spill er det spillernes samlemani som settes i fokus. Du samler inn myntene for å kunne kjøpe deg nye figurer, kjøretøy eller ting til brettredigeringsverktøyet. Dette er vel og bra, men bortsett fra at du noen ganger må kjøpe en figur for å få tilgang til neste nivå, betyr ikke innsamlingen noen ting for deg som spiller. I spill som for eksempel geniale Crackdown, samler du «agility orbs» fordi dette gjør deg bedre. Hver gang du da går opp i nivå og kan hoppe høyere føler du at figuren din blir bedre, og den gode spillfølelsen resirkulerer seg selv.
Pirke, pirke
Det rent eksistensielle er ikke det eneste problemet. Gåteløsningen er forståelig nok ikke av det mest avanserte slaget, men også her kunne spillet vært forbedret. Flere av spillets gåter føles vel arbitrære, og selv om du sjelden sitter fast, er det ofte ikke helt logisk hva du skal gjøre.
Rent mekanisk opptrer spillfigurene på sitt sedvanlige vis. Slåssingen er litt klumsete og føles uviktig. Pisken til Indiana er det derimot litt futt i. På flere av spillets områder må du bruke pisken aktivt for å komme deg videre, og dette føles mye bedre enn å holde ned en knapp mens figuren din bygger noe som du skal skyve ned i en grøft gang på gang.
Spillet inneholder flere kjøretøy, og mange av brettene baserer seg ganske kraftig på bruken av dette. Modelleringen har riktignok blitt bedre her i forhold til tidligere spill, men det er fremdeles enkelte kjøretøy (som for eksempel motorsykler) som ikke er helt på nett for å si det slik.
Interne stridigheter
Nå vil du kanskje hevde at mye av kritikken min er urettferdig, og si at for eksempel et skytespill er like banalt ettersom du bare løper rundt og skyter på andre spillere.
Da tar du feil.
De fleste andre spill baserer noe av spillopplevelsen sin på elementer som mestring, taktikk og strategi. Du kan merke at du blir bedre i et skytespill – du kan til og med merke at du blir bedre i Super Mario Galaxy, eller Rachet and Clank-spillene. Denne følelsen er så godt som fraværende i LEGO-spillene.
Dette til tross, på et eller annet vis gjør spillet noe riktig. Det er et eller annet inne i meg som vrir seg når jeg retter kritikk mot det. Spillets blendende sjarme gjør at jeg føler meg som en ond, gammel grinebiter, og hvert negative ord jeg skriver representerer en søt, liten kattunge som jeg kaldblodig har tatt livet av uten å foretrekke en mine.
Lek selv
Det er denne sjarmen da. Midt oppe i all galskapen og det isolert sett ganske dårlige gameplayet er det noe som rett og slett bare føles bra. Det er noe morsomt med hvordan en Jeep kaster seg gjennom jungelen på, som en slags karikatur på all bilkjøring. Det er også noe fortreffelig med å svinge pisken til Indiana Jones og se et helt universitetsbibliotek gå i fillebiter og gulvet svømme i Legomynter. Jeg får lyst til å spille videre, alle spilltekniske skavanker til tross.
Denne gangen har Traveller's Tales også lagt med et ganske omfattende brettredigeringsverktøy. Dette er morsomt, da det svært enkelt fanger essensen til hva hele LEGO-fenomenet dreier seg om – sammensetting av klosser til ulike byggverk etter egne preferanser.
Verktøyet fungerer ganske godt, og det er forståelig og intuitivt å sette ut eller fjerne elementer fra området du redigerer. Jeg har hatt mange timer med moro i sandkasser som Garry's Mod, og til tross for at den er noen hakk mer avansert enn her, får man leke seg ganske fritt.
Konklusjon
LEGO Indiana Jones: The Adventure Continues er en god oppfølger til en serie som har sjarmert oss mye tidligere. Formelen begynner likevel å bli svært kjent, og man føler at man har gjort det aller meste før.
Det er likevel slik at spillet innehar stil og et uttrykk som gjør at jeg ønsker å spille videre, til tross for mye sviktende spillmekanikk. Den yngre garde kommer nok garantert til å ha mer glede av spillet enn rutinerte spillere, men jeg har tatt meg selv i å le og leke meg flere ganger. For Guds skyld, jeg er da ingen kattemorder!
