Ifølge Steam har jeg spilt The Elder Scrolls V: Skyrim i 26 timer nå. Steam-utgaven ble, som de fleste vet, låst opp natt til fredag, og selv om jeg ikke vil utelukke at spillet har stått på pause i et par av de timene Steam oppgir er jeg nesten litt skremt over hvor stor del av de tre siste dagene som har blitt brukt i de virtuelle miljøene i Skyrim.
Det er altså rimelig trygt å anta at jeg liker dette spillet. Veldig, veldig godt.
Men det begynte ikke slik. Da jeg først startet å spille ble jeg umiddelbart ganske skuffet. Introduksjonssekvensen var lang og kjedelig, og da jeg først ble ferdig med den opplevde jeg en verden og et spill som minnet overraskende mye om det jeg husket fra Oblivion. Faktisk så mye at jeg i starten fikk inntrykk av at det jeg egentlig holdt på med var en utvidelsespakke for 2005-rollespillet, og ikke et helt nytt spill.
I starten la jeg også merke til alle småfeilene. Poltergeist-aktige tallerkener som spratt rundt på bordene, datafigurer som snakket rolig og balansert mens de sto med begge føttene plantet midt i et bål og en general som av en eller annen grunn svømte rundt i jarlens vollgrav. Det var mye rart å oppleve i Skyrim, og slett ikke alt var like positivt.
Forelskelse ved andre blikk
Men etter hvert som Skyrim grep tak i meg, forsvant alle de rare småproblemene ut av fokus, og til slutt ble de nesten helt borte. Ikke på ordentlig, selvsagt – de er der fortsatt. Men jeg har sluttet å se dem. Skyrim har forhekset meg med magien sin, og på samme måte som man villig overser lytene og skavankene til en person man har forelsket seg i er jeg mer enn klar til å ignorere småtingene som plager Skyrim – bare jeg får tilbringe mer tid sammen med dette storslagne spillet.
For det er faktisk storslagent. Enten du vandrer rundt i vulkanske ødemarker med geysirer og svoveldammer, klatrer opp på de høyeste fjelltoppene som ruver som gigantiske tenner i landskapet eller utforsker en av de herlig distinkte byene i spillet skaper det en følelse av at du er på et ekte sted, på et ekte eventyr. Og dette er ikke noe generisk, Tolkien Light-verden som Oblivion ble anklaget for å tilby. Dette er en verden inspirert av vårt eget lille verdenshjørne – men med en egen Elder Scrolls-vri i tillegg. Skyrim er kanskje ikke like eksotisk som Vvardenfell i sin tid var, men den nordiske provinsen føles som et eget sted, full av spennende ting å oppdage.
Stor er den også. Enormt stor. Jeg har som sagt spilt skremmende mange timer allerede, men jeg har kun skrapt overflaten. På kartet ser jeg at Skyrim har ni store byer. Jeg har bare utforsket to av dem i detalj, og det er kun en av dem hvor jeg føler meg såpass «ferdig» at jeg ikke har noen store oppdrag derfra på agendaen. Totalt har jeg besøkt tre av byene; de resterende seks har jeg ikke sett engang. Det vil si, jo, jeg så murene til det jeg antar er Winterhold fra et isfjell jeg svømte ut til for moro skyld.
De store byene er langt fra de eneste stedene av interesse. Landsbyer er det mange av, vanligvis med egne, spennende oppdrag. Og bare det å vandre rundt i skog og mark resulterer i det ene sideoppdraget etter det andre; landskapet er stappfullt av distraksjoner, og bare det å gå feil resulterer ofte i spennende muligheter til å oppleve noe nytt og spennende, og returnere til den planlagte ruta en times tid senere – med litt ekstra gull i lommene og kanskje et fancy nytt sverd i hånden.
Bare det å komme over en død kropp på veien kan gi turen en helt ny vending. Hvis du stopper for å undersøke finner du kanskje en journal på liket hvor personen har skrevet at han var på jakt etter en magisk skatt i området. Da skal du være viljesterk for å motstå fristelsen og ri videre til originaldestinasjonen.
Jeg tror ikke det er en overdrivelse å beskrive Skyrim som en av de (om ikke den) rikeste spillverdenen jeg har vært borte i. Jeg har spilt mange spill med like store miljøer, og mange spill med en like stor tetthet av ting å gjøre. Men jeg kan ikke komme på et eneste spill som kombinerer de to like godt som Skyrim. Her får vi både størrelse og detaljer, ikke bare en av delene.
Små og store nyheter
Det er litt for tidlig å gå inn i detaljene om hvordan spillet fungerer og hva som er nytt, men det kjennes ikke som Skyrim har tatt noe sjumilssteg videre fra Oblivion. Kampene føles for eksempel ganske like, i alle fall hvis du bruker fysiske våpen. Da går det i stor grad ut på å slå løs på motstanderen til han faller, samtidig som du prøver å rygge unna hans slag. Men det er ett unntak her, som er temmelig heftig. Hendene dine kontrolleres nemlig uavhengige av hverandre. Det er kult hvis du bruker to våpen, men virkelig heftig hvis du kombinerer våpen med magi eller kun fokuserer på magi.
Det betyr for eksempel at du kan spraye motstanderen med flammer med den ene hånden, mens du forsøker å holde deg på avstand. Når han eller hun (dette spillet er temmelig kjønnsnøytralt, og bandittyrket er like vanlig for damer som menn) kommer for nærme, kan du bruke sverdet i den andre hånden for å gjøre skade. Eller hva med å sende lyn fra den ene hånden og flammer fra den andre – samtidig? Det er tøft å kunne magi i Skyrim.
Den andre mye omtalte kamprelaterte nyheten er selvsagt de mye omtalte dragekampene. Og de er ganske stilige; dragene bruker selvsagt lufta for alt den er verdt, så det lønner seg å ha muligheten til å angripe på avstand mens du holder deg unna deres angrep. Men etter hvert virker det som de blir trette av all flyingen, og når de lander er det absolutt mulig å prøve seg med nærkamp. Men ikke tro det er ufarlig, dette er mektige beist enten de er i lufta eller på bakken.
Sist ut av de store nyhetene er drageropene, og de har jeg egentlig ikke så mye erfaring med enda. Kort fortalt er dette magiske rop som du kan bruke både i og utenfor kamp. Disse har veldig distinkte effekter – et av de tidligste du lærer lar deg for eksempel sprette fremover i ekstremt stor fart, noe som er perfekt når du møter fiender med pil og bue – eller bare vil krysse en elv uten å bli våt på beina.
Det er fortsatt slik at du forbedrer egenskapene dine ved å bruke dem – bruker du skjold og sverd ofte blir du gradvis bedre til å bruke skjold og sverd. Men det er ikke lenger slik at du velger klasse i starten. Alle stiller likt, og du kan ta figuren din i akkurat den retningen du ønsker. Når du går opp i nivå er det heller ikke slik at du forbedrer attributter som styrke, viljekraft og så videre. I stedet kan du forbedre enten helse, magi eller utholdenhet når du går opp i nivå, og så får du ett poeng som du kan bruke til å gi deg selv bonusegenskaper innenfor de ulike klasseegenskapene.
Jeg har på dette tidspunktet ikke tenkt så mye over hvorvidt jeg foretrekker denne måten eller gamlemetoden, men jeg føler ikke noe stort behov for å klage over endringene i alle fall. Skal jeg klage på noe må det være grensesnittet, som jeg ikke synes fungerer helt optimalt – det er litt for lett å trykke feil, synes jeg. Det er dessuten noe som ikke stemmer når papirkartet som følger med spillet om man forhåndsbestiller er bedre enn kartet i selve spillet. Her har Bethesda valgt stil over funksjon.
Konklusjon
Det er egentlig vanvittig at jeg ikke føler meg klar til å skrive anmeldelse av et enspillerspill etter å ha brukt nesten 30 timer med det, spesielt i dagens spillklima hvor trenden er kortere og kortere spill med mer og mer betalinnhold i nedlastbar form etter lansering. Men Bethesda har alltid laget store spill, og Skyrim er kanskje det største til nå – i alle fall om vi fokuserer på genuint innhold, og ikke kun ser på areal. Og jeg føler fortsatt at jeg bare har skrapt overflaten av hva Skyrim har å by på.
Men selv om jeg bare har opplevd en liten flik av spillets innhold, er det ikke veldig vanskelig å anbefale det. Jeg elsker det så langt, og selv om kvaliteten av en eller annen ekstremt usannsynlig og merkelig grunn plutselig skulle synke dramatisk har jeg i løpet av den første helgen med spillet hatt så mye moro med det at dette alene gjør det til en av årets beste utgivelser for min del.
Skyrim kombinerer nemlig sine gigantiske miljøer med en svært høy innholdstetthet, og dette gjør spillopplevelsen både variert og uforutsigbar. Planen er kanskje bare å slenge seg på hesteryggen for å ta turen til nabobyen, men turen dit kan lett ende opp med å ta flere timer rett og slett fordi det er så mange herlige distraksjoner på veien. Og oppdragene som ligger skjult i ødemarken er ofte overraskende store og involverende, så det lønner seg definitivt å ha øynene med seg.
Det er ikke dermed sagt at spillet er perfekt. Selv om jeg personlig opplever det som mye mer stabilt enn både Morrowind og Oblivion, har det sine småfeil. Og som alle Bethesdas rollespill er det noe «mekanisk» over måten verden og dens innbyggere fungerer på. Jeg vet av erfaring at noen reagerer veldig på dette, og de blir nok ikke overbevist denne gangen heller. Men jeg storkoser meg altså. Det er for tidlig med bastante konklusjoner, men ærlig talt: Jeg blir svært overrasket om ikke Skyrim troner helt på toppen når jeg skal velge ut mine beste spillopplevelser i 2011.
Dette er et førsteinntrykk av The Elder Scrolls V: Skyrim basert på de første 30 timene av spillet. Vi har spilt på PC og Xbox 360. Anmeldelsen med karakter kommer så snart vi har spilt nok til å foreta en rettferdig vurdering.
