Å hvile på sine laurbær er like farlig som å hvile i snøen. Du slumrer inn og dør mens du sover. – Ludwig Wittgenstein
Call of Duty-serien går mange år og utgivelser tilbake. De gamle spillene som bar tall, kom ut i en tid hvor å basere sine spill på andre verdenskrig lot til å være mantraet for skytespillutviklere. Til tross for at serien holdt koken i mange år, ble den tatt igjen av tiden – publikum og kritikere ble mette på serien, samtidig som kvaliteten dalte. Med utgivelsen av Call of Duty 3 i 2006 var franchisen på sitt laveste punkt, og det var vanskelig å se noen fremtid for serien.
Utvikler Infinity Ward tok derimot tak, og ved hjelp av en ny tidsepoke, en ny spillmotor og en revolusjon innen flerspillerfunksjonalitet på konsoll, klarte de å få hjertet til den gamle serien til å slå for fullt igjen med Call of Duty 4: Modern Warfare i 2007. Utgivelsen av Modern Warfare 2, bare to år senere, ble en manifestasjon av seriens dominans på skytespillmarkedet, og gav dem et salgsmessig ballegrep på sine konkurrenter.
Begge to var umiddelbare klassikere som parkerte det meste av konkurrenter. Det er derfor synd å se at serien med utgivelsen av Modern Warfare 3, er på vei ned i nok en bølgedal.
Ingen reell konkurranse
Det har vært veldig mye fokus på kampen mellom Battlefield 3 og Modern Warfare 3 om skytespilltronen denne høsten. Det er vel naturlig at de to leirene prøver å stå sammen mot hvert sitt fiendebilde, men egentlig er denne krangelen helt idiotisk. Til tross for at begge to er skytespill satt i nåtiden, er spillopplevelsen helt forskjellig.
Der hvor Battlefield 3 er et åpent krigsspill med middels tempo som tar inn de fleste grener av militæret, fokuserer Modern Warfare 3 som sin forgjenger på å være et infanteribasert skytespill i høyt tempo. Det inneholder enspiller-, flerspiller- og samarbeidsmoduser, og dette er en oppskrift som er så standardisert i denne sjangeren at det like gjerne kunne vært et EU-direktiv.
Enspillerdelen fortsetter selvsagt på historien som de to foregående spillene har begynt å fortelle, og sagaen om Price, Soap, Makarov og de sentrale skikkelsene i den pågående storkrigen mellom USA og Russland fullføres, uten at jeg skal røpe noe mer om hva som hender.
Større er alltid bedre?
Spillenes historie har alltid vært dramatisk med sine store, actionfylte sekvenser hvor ting skjer i siste liten og den neste eksplosjonen skal være minst dobbelt så stor som den forrige. Modern Warfare 3 gjør alt dette – de vet at det selger. Historien er noe bedre enn i enspillerdelen til Battlefield 3, men dette beror nok mye på at man kjenner til universet og spillfigurene. De sporadiske tilbakeblikkene til de to foregående spillene er varmende, til tross for at skuldertrekket sjelden er langt unna. Battlefield 3 sin enspillerdel hadde sin sjarm i at det var veldig militært korrekt og ekte i uttrykket sitt. Modern Warfare 3 fokuserer på sin side hardere på å føye seg etter uskrevne retningslinjer som kommer fra Hollywood-produksjoner, men både dramaturgi og fortellerteknikk var sterkere i Treyarch-produksjonen Call of Duty: Black Ops, som hadde en tidvis interessant historie.
Modern Warfare 3 går ikke av veien for å sende deg som soldat på oppdrag i hele verden, og selv om det er mange gode ideer og områder, skranter det i gjennomføringen. Uncharted-spillene er for eksempel veldig gode på dette, og måten de lager interessante og vakre miljøer på, samsvarer flott med skattejaktfokuset som gjør serien så sterk som den er. Problemet med Modern Warfare 3 er til en viss grad knyttet til en utdatert grafikkmotor, men kanskje ennå verre er det at flere av oppdragene føles som direkte vomfyll – de kunne enkelt vært plukket ut av spillet uten å forringe opplevelsen på noen måte.
Jeg roste Modern Warfare 2 ganske kraftig for deres inkludering av varierte gjøremål i enspillerdelen. I flere av spillets oppdrag fikk man gjøre ting også utenfor det tradisjonelle geværsiktet. Dette fortsetter de med i Modern Warfare 3, men veldig mye er gjenbruk. De nye ideene som å kontrollere ubemannede kjøretøy eller skyte med bombekaster, er ikke så morsomme som det høres ut til. Den kunstige intelligensen på motstanderne er heller ikke spesielt overbevisende. Til syvende og sist er enspillerdelen, på tross av sine intense skuddvekslinger og store eksplosjoner, blitt en A4-opplevelse. I sin higen etter å velte store byggverk, sprenge kontorblokker og senke hele krigsflåter, glemmer Infinity Ward og medutvikler Sledgehammer Games å videreutvikle spillbarheten. Jeg undres også på hvor dette bærer. Hvis de skal overgå seg selv neste gang, må de nesten sprenge verdensrommet.
Utdatert, men fremdeles brukbar
Det erkeironiske med Modern Warfare 3 er at ingenting sprenger bortsett fra i de skriptede sekvensene. Når vi nå har blitt vant med fysikkmotorer som gir deg visuell bekreftelse på at du raserer et område, er det noe nakent over det å spille et spill med en grafikkmotor som ser ut til å være den samme som for to år siden. Uansett hvor mange raketter, granater og kuler du bruker, er det ingenting annet enn et par høner i bur og biler som gir noen som helst bekreftelse på at du er tilstede.
Dette vil ikke ha vært så problematisk hvis områdene var vakre å se på (som for eksempel i Uncharted-spillene). Så langt jeg kan se er det gjort minimale forandringer i grafikkmotoren, og miljøene består veldig ofte av krigsskadet bygningsmasse – noe som gir et fantasiløst post-apokalyptisk uttrykk. Det hører med til saken at utviklerne ikke later til å ha anstrengt seg spesielt hardt for å få spillet til å se bedre ut, eller i minste få det til å se annerledes ut. Menyene, fontene og det grafiske designet er identisk med forgjengeren, og man må nesten spørre seg selv om dette er greit? Det behøver ikke være et stort problem så lenge spillet er bra, men det gjør at de sakker akterut ovenfor sine konkurrenter.
Nå skal det sies at det er konsollversjonen av Modern Warfare 3 som er testet, og selv om jeg ikke tror det før jeg får se det, kan det jo tenkes at PC-versjonen stiller noe sterkere rent grafisk. Vi skal tross alt huske på at der konsollene har stått stille i over fem år, har PC-en gradvis forbedret seg, og er per i dag helt overlegen når det kommer til grafisk potensiale. Men dette handler heller ikke bare om at skytespillene gjerne ønsker å være et teknologisk utstilingsvindu. Det er disse små tingene, som for eksempel å gi spilleren en følelse av å delta.
Se for eksempel på måten man forserer hindringer på i Modern Warfare 3 og Battlefield 3. I sistnevnte er det hele en flytende bevegelse hvor du ser soldatens føtter kaste seg over en stabel sandsekker. Modern Warfare 3 sitt uttrykk er på sin side mer sterilt, der det gir inntrykk av at du styrer et kamera som flyr rundt. Dette er selvfølgelig ikke et avgjørende poeng, men det viser et ønske om å skape en opplevelse.
