I den siste tiden har jeg vært litt opphengt i en mengde spill som forsøker så godt de kan å være fotorealistiske. Hver minste skjeggstubb, øyenvipp og tåre skal modelleres ned til siste detalj, og resultatet blir ofte et skremmende plastikkansikt som ser ut som om det er i ferd med å smelte i solsteken. Ikke misforstå meg – jeg liker det fotorealistiske utseende i mindre doser, men akkurat i høst har det blitt litt vel mye.
Derfor var det befriede å ta tak i Rayman Origins. Endelig kunne jeg frigjøre meg fra plastelinansikter og realisme, og heller ta et kort men frydefull tegneserieferie i et av de peneste, mest sjarmerende og detaljrike spilluniversene jeg noensinne har sett.
Estetisk mektig
Universet er da også kanskje det mest unike med Rayman Origins. Alt eksploderer i er hav av farger og detaljer, og verden føles veldig helhetlig i sin utforming. Det todimensjonale perspektivet består av flere dybdelag som alle byr på dusiner av detaljer, uten å ta fokuset vekk fra figurenes viktigere krumspring. Figurene på sin side er velanimerte med en suverent overdreven mimikk som vil få selv den gretneste gubben til å trekke på smilebåndet.Det hele er så pent at jeg ikke blir forundret om dette kan ende opp med å bli årets desidert peneste videospill.
Alt av lastetider og annet teknisk flyter også umiskjennelig godt, og det er tydelig å se at Ubisofts arbeid med UBIArt-rammeverket har båret velsmakende frukter. Spillet suser av gårde med 60 bildeoppdateringer i sekundet i full kontrastmektig HD-oppløsning med 1920x1080 piksler uten å hakke det spøtt. Det ser helt fortreffelig ut. Og når de merksnodige didgeridoo- og munnharpelåtene og smurfeaktige doo-whapene samtidig renner gjennom høyttalerne er det vanskelig å argumentere for at man har sett eller hørt noe lignende i spillmediet.
Den gode gamle plattformsjangeren
Bak alt dette estetiske fyrverkeriet ligger det et tradisjonelt todimensjonalt plattformspill av den gamle skolen. Du skal hoppe, løpe, gli og svømme gjennom en mengde brett mens du samler inn de gule ildfluene som kalles «lums», og leter etter hemmelige sidepassasjer og dører som skjuler bur med innesperrede «electoons». Når du samler inn nok av disse electoonsene åpnes nye deler av verdenskartet. Du kan også samle inn flere slike electoons ved å pløye gjennom brettet i en innbitt kamp mot klokken, eller ved å samle inn en viss menge av de gule ildfluene.
Det virker også som om brettene vil by på forskjellige utfordringer og ferdighetskrav. I ett brett skled jeg stort sett hele tiden gjennom strie elver, nesten på skinner, mens godt timede hopp og slag fjernet hindringer på veien. I ett annet brett var det en mer møysommelig utforsking- og samleprosess som sto i fokus.
På tur gjennom verdenen vil du møte snertne magiske feer som gir deg nye krefter. For eksempel vil du ganske tidlig få evnen til å daske løs på venner og fiender med knyttneven, og du vil også etterhvert kunne bruke Raymans bananformede hår som rotorblad slik at du daler sakte mot bakken.
Du vil også låse opp flere spillbare figurer etter hvert som du finner flere og flere electoons. Disse figurene er ulike kun i utseende, mens det rent spillmekaniske forblir det samme. Alle hopper, slår og beveger seg på samme måte, så det er ikke snakk om noen spillmekanisk variasjon.
Det å løpe gjennom brettene er litt kronglete i starten, men så fort du får grepet på kontrollene er det lekende lett. Før du vet ordet av det seiler du gjennom brettene med presise hopp mens du deljer løs på de mange fiendevariantene. Og når denne flyten slår inn for fullt vil du fryde deg mens Rayman lyner gjennom brettet som den mest erfarne traceur.
I noen brett er målet å alltid holde en slik stadig parkouraktig flyt. Dette fungerer som en kontrast til de normale brettene hvor man som regel stopper opp for å undersøke alle kriker og kroker etter bortgjemte hemmeligheter. Du jager her i stedet iltert etter en livredd skattekiste som inneholder en dyrebar smaragdtann. På disse særs krevende brettene må du holde tunga rett i munnen – et lite feilsteg, så er det rett tilbake til start.
Jo flere vi er sammen
Om du ønsker å gjøre hele opplevelsen mer kaotisk kan du hyre inn opp til tre gode medspillere til å dele sofaen med deg. Av erfaring blir det mindre fokus på presisjon og mer fokus på å ikke la de andre være bedre enn deg – konkurranseinstinktet slår som regel kjapt inn og samarbeidsviljen synker eksponentielt for hver ekstra spiller. Alle får sin unike figur, og som regel tumler man bortover brettene mer eller mindre sammen mens man sørger for å ikke være den som sitter igjen med minst antall ildfluer til slutt. Heldigvis er det ikke mulig å kollidere med hverandre, noe som gjør at man unngår en del pinlige og svært sure dødsfall i de trangere og mer kaotiske passasjene.
Når en eller flere av medspillerne er uheldige og for eksempel kræsjer med hodet først inn i en piggete fiende, blir vedkommende blåst opp til en stor boble. De andre spillerne må da forsøke å punktere denne boblen slik at den uheldige kan bli med videre på moroa. Dette fungerer klin likt boblesystemet fra New Super Mario Bros. Wii, uten at det nødvendigvis er negativt.
Det virket ikke som om noen av de brettene jeg fikk teste hadde egne seksjoner som bare var tilgjengelige om man var flere. Jeg antar at et slikt brettdesign vil kunne være et tveegget sverd for utvikleren da mange i så fall vil føle at de går glipp av spillinnhold fordi de valgte å spille alene.
Konklusjon
Det er en knapp måned igjen til Rayman Origins slippes på markedet nå, og det jeg har prøvd så langt virker lovende. Med et upåklagelig fornøyelig utseende som suger deg inn fra første stund vil nok Ubisoft få en god del oppmerksomhet for det nyeste innslaget i den nå 16 år gamle spillserien.
Antageligvis vil det estetiske aspektet overskygge et tilsynelatende solid og velfungerende klassisk plattformeventyr. For dette har mange likheter med knallspill som New Super Mario Bros. Wii og Donkey Kong Country Returns. Du finner neppe noen sjangerbrudd her.
Det lille jeg fikk prøve gav uansett mersmak. Det føles godt å cruise gjennom brettene – uansett om det er i kamp mot klokken eller på jakt etter hemmeligheter. Og når du slenger inn et par kompiser i miksen endrer spillets natur seg fra å være presisjonskrevende til å bli en hardbarket konkurranse om å raske til seg mest mulig. Tørster du etter litt lettbeint og estetisk fremragende plattformmoro i høst, bør du holde kalenderen åpen for Rayman Origins.
Rayman Origins slippes 24. november til Xbox 360, PlayStation 3 og Nintendo Wii. Det er også planlagt utgivelse på Nintendo 3DS og PlayStation Vita på et senere tidspunkt.
