Det er lov å spørre seg hvor «FPS»-sjangeren hadde vært uten John Carmack. En legende blant spillere, og en gud blant programmerere. Ikke bare har han vært en pådriver og innovatør innenfor 3D-grafikk, men genistrekene hans har også vært med på å gi oss spillserier som Doom og Quake. Til tross for alt dette, er det ikke til å stikke under en stol at det har vært noe stille fra id Software de siste årene.
Nå rister de av seg rusten, og viser gamle muskler med Rage – et skytespill av den gamle skolen, tilpasset en ny tid og ny teknologi. Det er ingen tvil om at Carmack og gutta ikke har glemt gamle kunster siden sist, men denne gangen vakler de seg ut på ustø grunn.
De gamle er eldst
Året er 2029, og en asteroide av bibelske proporsjoner er på vei mot jorden. Noen få privilegerte får plass i Arkene som skal redde det beste av menneskeheten fra å dø ut, mens resten blir overlatt til seg selv.
Etter langt om lenge våkner vår mann fra den dype søvnen, og oppdager at noe selvfølgelig har gått fullstendig på tverke siden katastrofen inntraff. Som eneste overlevende fra din Ark, snubler du ut og blir møtt av en verden i ruiner – regjert av anarkistiske bander som hentet rett ut av «Mad Max». Siste rest av lovlydige overlevende har stuet seg sammen bak høye murer og væpnede vakter, uten hjelp fra en korrupt styresmakt. 
Det er allerede her veldig lett å trekke paralleller til spill som Fallout og Borderlands, men la meg gjøre det helt klart at Rage er et eget dyr. Der de to førstnevnte er tungt inne på rollespillsiden av sjangerskalaen, er dette spillet en fullblods skytefest fra gamledager.
Er du lei av å bare kunne bære med deg tre våpen og en håndfull ammunisjon? Gjør som bestefar gjorde i Doom, og ta med deg hele samlinga. Det er ingen påklistrede erfaringspoeng eller lignende som vanner ut opplevelsen. Her er det det bare en mann med et usunt forhold til våpen og et talent for å slakte mutanter og annet røkkel på verst mulig vis.
Nostalgien til tross, Rage er et bevis på at gamle hunder så visst kan lære nye triks.
Levende verden
Vi har i forkant av lanseringen blitt servert mengder skryt om spillets nye grafikkmotor, «id Tech 5». Den skulle revolusjonere hvordan teksturer designes og tegnes i spill, og skuffer ikke. De første skrittene ut av Arken kulminerer i et gisp i det du blir møtt av det som føles som en autentisk verden. Skyggene, lysene og ikke minst himmelen gjør at alt faller på plass og føles troverdig. Kvaliteten er faktisk så høy at stedene hvor grafikkmotoren ikke helt lykkes stikker seg veldig ut, og ødelegger litt for innlevelsen. Særlig når teksturene ikke laster fort nok, og helt tydelig går fra grøtete til knivskarpe rett foran øynene dine.
Er det noe som ikke ødelegger for innlevelsen i Rage, så er det menneskene du møter. Med sine utpregede sørstatsdialekter, vellagde animasjoner og unike personligheter minner de om et øye for detaljer som ikke alle utviklere har ressurser til å sette til livs. Spillet lykkes i å krysse science fiction med western, uten å karikere noen av retningene for mye. Og igjen så bare stemmer det.
Istedenfor å markere oppdragsgivere med det velkjente utropstegnet, vil du heller oppleve at noen vinker deg bort eller begynner å snakke til deg når du er i nærheten. Det er ingen dialogtrær eller lignende, og du kan bare tusle videre uten å først måtte navigere deg ut av et utall menyer. Det muliggjør en veldig naturlig og organisk interaksjon med spillverdenen som jeg ønsker andre utviklere kunne lære av.
De siste årene har det blitt et stadig større fokus på å unngå lineære spillopplevelser. Selv ser jeg ikke problemet, men det er uansett åpenbart at Rage nyter godt av å ha en delvis åpen verden. Fra sentrale byer og utposter tar du på deg både obligatoriske og valgfrie oppdrag som er spredt utover et relativt stort område. Etter hvert som du fullfører disse vil de lokale innbyggerne bli stadig mer vennlige og åpne. Det er som nevnt ingen erfaringspoeng i Rage, så i stedet blir du belønnet med penger og nyttige småting du får bruk for når helvete bryter løs. Noe det kommer til å gjøre.
Bensin og krutt
Hagla.. Vi kjenner våpenet så altfor godt. Ubrukelig på avstand, men akk så moro på kloss hold. Finn en passende positur med knekk i hofta og beina i kryss, mens du rolig venter på at styggedommen skal komme innenfor rekkevidde. Når tiden er inne møter tennstempel tennhetta – krutt blir antent, fulgt av et skarpt smell og et herlig etterdrønn. Styggedommen slår kollbøtter og parkerer tøflene for godt. Har du mulighet til det, spill dette spillet med et gigantisk anlegg og en voksen subwoofer. Du vil takke meg etterpå.
Som ethvert id-spill, har også Rage en svært solid og polert våpenfølelse. Utvalget er variert og gjøres ekstra interessant ved å by på oppgraderinger og opptil fire forskjellige typer ammunisjon til hvert våpen. Kombinert med forskjellige typer fiender og det faktum at du før eller siden går tom for en type ammunisjon, vil dette holde deg på tå hev for å hele tiden finne den beste og billigste løsningen.
Den kunstige intelligensen er noe av det bedre jeg har sett. De gjemmer seg og gjør sitt beste for å flanke deg når de har muligheten. I tillegg reagerer de som ventet når de blir skutt for eksempel i beinet eller i skuldra, noe som er med på å gi våpnene en mer håndfast følelse. På sitt aller beste er det en sann fryd å jobbe seg gjennom de beste oppdragene, selv om det skal sies at de sjelden byr på noen store og minneverdige opplevelser.
Ved siden av elektriske piler og eksploderende hagleskudd, får du også en rekke andre leketøy å prøve ut på fienden. Gjennom ulike oppdrag og kjøpmenn kan du få fatt i oppskrifter på alt fra eksploderende radiostyrte biler til blodtørstige roboter og dødelige boomeranger. Ingrediensene til disse gjenstandene kan kjøpes eller helt enkelt stjeles fra falne fiender sammen med ammunisjon og penger. Igjen gir det en mulighet for variasjon som utsetter trøttheten av løping og skyting som ofte er svakheten til denne type spill.
Selv om dette spillet primært er et førstepersons skytespill, er det også noe for rånerne blant oss. For å ikke kjede oss hakk ihjel på de lange veiene fra oppdrag til oppdrag får vi i starten en ATV, som senere blir byttet ut til fordel for stadig raskere og mer ødeleggende rustholker. Ved å vinne ulike typer billøp vil du kunne tjene opp en separat valuta som kan brukes til å oppgradere både kjøreegenskaper og våpen.
Disse løpene byr riktignok ikke på noe annet enn litt lettbeint arkade-underholdning, men kontrollene er solide og kampene med raketter og landminer hektiske nok til å lure deg tilbake. Sammen med de ulike minispillene, som for eksempel et enkelt kortspill og forskjellige reaksjons- og minnebaserte spill, sørger Rage for å gi deg noen sårt trengte pauser mellom krutt og eksplosjoner.
Skulle du etter hvert få nok av å den noe ensomme tilværelsen i ørkenlandskapet, har du selvfølgelig et par halvferdige flerspillermodi du kan oppleve sammen med venner og kjente. Den ene er en flerspillervariant av spillets billøpdel, den andre en samarbeidsmodus hvor du spiller gjennom separate hendelser som har funnet sted utenfor enspillerdelen. id har denne gangen vært så sjenerøse å implementere delt skjerm for de av dere som foretrekker å ha partneren i samme rom. Er du derimot ute etter litt klassisk spiller mot spiller «FPS», må du sjokkerende nok lete videre.
Tause Birgitte
Den brutale mangelen på dialog fungerte kanskje veldig bra i Half-Life, men det kan diskuteres om det var riktig valg i Rage. Som en person som har ligget i dvale i et århundre, vil du kanskje ha noen spørsmål til hva i alle dager som foregår. I stedet blir du som spiller tvunget til å ukritisk godta at det er en god idé å løpe rundt og leke cowboy med de lokale bandittene. Idéen er antakelig at den tause hovedrollen skal dra spilleren lenger inn i opplevelsen, men siden spillet byr på såpass mye interaksjon med andre personligheter, blir det fort unaturlig og tvunget. Og hva er det egentlig som foregår?
Etter noen timer med det som er selve kjøttet på beinet i Rage, nemlig uhemmet nedsabling av slemminger, går det opp for meg at jeg ikke har noe klart mål. Jeg løper rundt i denne nydelige verdenen og leker meg, men historien har stått mer eller mindre stille. Før jeg vet ordet av det skyter den fart, slenger ut en lang rekke tråder den aldri er i nærheten av å nøste opp, så kommer rulleteksten.. 
Spillet går gjennom én, veldig lang akt, hvor skurken er blitt kjent og den første spenningstoppen er nådd. Den overordnede spenningskurven er nærmest blitt oversett, og da sitter vi egentlig bare igjen med det som et sett separate spillsekvenser som sammen er mindre enn summen av delene. Det er heller ingen moralske valg å ta stilling til eller fraksjoner å bli venn med, så styr unna med mindre du er klar for å helt enkelt pløye ned fiender til du ser mannen med ljåen.
Konklusjon
Misforstå meg nå rett – Rage på sitt beste er et solid skytespill. Produksjonsverdiene er skyhøye, og du har mye å ta deg til i Carmacks «Megatexture»-verden. Dessverre bærer det preg av en langstrekt første akt, og et enormt hastverk i det som antakelig skal være siste akt. Dermed faller historien sammen som et korthus, og kombinert med repeterende oppdrag som for det meste går ut på å reise til sted X og drepe Y eller hente Z, sitter man igjen med en litt bitter smak i munnen. Rage kunne vært så mye mer.
På sitt beste er det helt klart en veldig solid åtter. Det blir aldri direkte kjedelig å skyte seg vei, takket være et variert arsenal og vellagde miljøer, men vi har sett det meste av dette før. Spillet trenger flere bein å stå på, og limet feiler.
id Software ser ut til å ha snublet litt i sin egen historie, men har du en forkjærlighet for skytespill vil jeg ikke nøle med å anbefale det. Gitt at du er villig til å overse de åpenbare svakhetene. Uansett får vi se det på den lyse siden – det kommer helt garantert en oppfølger, og en ny sjanse for Rage til å reise kjerringa.
Rage er tilgjengelig på PC, Mac, Xbox 360 og Playstation 3 i dag.
