Er det én ting man forbinder med Burnout-utvikler Criterion Games, så er det ren og skjær underholdning. De ber realistiske simulasjoner om å stikke av, mens de gjør det de kan best – belønne oss for den mest spektakulære og ufine oppførselen vi kan tenke oss fra sofakroken.
Med Burnout Crash! tar de den velkjente racing-serien i en ny retning, samtidig som de lykkes i å bevare sjela fra spillene. Det er spektakulært, det er bråkete, og det er en evinnelig kamp etter den høyeste poengsummen. Dessverre glemte Criterion at spill også bør være underholdende.
En god idé
Som liten kunne jeg bruke time etter time på gulvet med lekebilene mine. Det ene stuntet mer omstendelig konstruert og brutalt enn det andre. Forståelig nok ble det ikke satt stor pris på at jeg sprengte lekene mine med dynamitt under spisebordet, så de flammefylte eksplosjonene uteble. Med Burnout Crash! gledet jeg meg til å endelig få utløp for denne barnslige gleden. Måke biler inni hverandre for å se de flakse til skogs mens poengsummer og vrakdeler flyr veggimellom.
Hvert av de 18 brettene starter med at du kjører kjøretøyet ditt så hardt du klarer inn i en intetanende bilist. Deretter er målet ditt å fortsette å skape kaos og ødeleggelse ved å bulke og stoppe stadig fler biler med små eksplosjoner fra vraket ditt. For å kunne fyre av denne lille ladningen er du avhengig av å ha et fullt «Crashbreaker»-mål. Denne fylles opp automatisk over tid og hver gang du lykkes i å sprenge en bil eller bygning. I tillegg kan du risikere å ødelegge den dyrebare barrikaden din og slippe trafikken gjennom hvis du blir for generøs med ødeleggelsene, så ofte kan det lønne seg å være noe sparsom med kruttet.
Men hva med all tiden mellom eksplosjonene?
Ja, det er et godt spørsmål. Du har ingen andre hjelpemidler tilgjengelig, så hva skal du egentlig finne på? Et godt spill handler om å kunne ta varierte og meningsfylte beslutninger for å nå ett eller flere mål. I Burnout Crash! er valgene for langt fra hverandre, for grunne, og gir et altfor vilkårlig utfall til at de kan kalles meningsfylte. Det går ofte så lang tid mellom hver gang man foretar seg noe at man av ren kjedsomhet blir sittende å fiske opp småmynt mellom sofaputene, eller telle kvisthull i veggpanelet. Engasjementet blir borte til tross for spillets spektakulære og sporadiske anfall av blinkende lys og lydeffekter.
Og enda verre blir det når fullstendig vilkårlige hendelser finner sted, som for eksempel en eksploderende tankbil eller et gigantisk hull som åpner seg midt i veien. Passet det ikke med planen din, sa du? Må du begynne på nytt nå? Javel, verst for deg.
Samlemani og rivaleri
I din ferd fra veikryss til veikryss i anarkiets navn, får du en liten samling krav du må oppnå for å tjene opp stjerner. Hvert veikryss har tre forskjellige modi, som hver har sine krav, samtidig som de stort sett byr på de samme utfordringene. Dessverre faller disse kravene bare under to kategorier, som er enten «Få mest mulig poeng», eller «Ikke slipp trafikk igjennom», noe du gjør alt du kan for å oppnå uansett.
Når du så har tjent opp nok stjerner blir du tildelt nye kjøretøy med varierende fordeling av manøvreringsevne og sprengkraft, men også tilgang på nye baner. Her kunne Criterion gitt oss fler valg ved å for eksempel la hver bil ha sitt spesialangrep, og nye typer brett som stilte andre typer krav til deg. Men igjen så blir du bare sittende å trykke på én enkelt knapp mens skjermen lyser opp – i et veikryss som er klin likt det forrige.
Er det én ting utvikler har gjort veldig riktig, så er det å la venner og kjente utfordre og kjempe mot hverandre ved hjelp av EAs «Autolog». Dette geniale tilskuddet, først implementert i Hot Pursuit, sørger for å holde deg oppdatert på dine venners poengsummer, og ikke minst hvor du ligger i lista. Som et konkurransemenneske kan jeg sette pris på slike tiltak, det er bare synd motivasjonen min forsvinner idet jeg pløyer inn i den første bilen og innser hvor grunt dette spillet er.
Konklusjon
Med noen ekstra runder i førproduksjonen, kunne Criterion kanskje lykkes i å slippe løs potensialet som bor i denne ideen. Produksjonen er svært god, med nydelige menyer, ålreit musikk og godkjent grafikk. Dessverre har lista blitt lagt altfor lavt – kanskje fordi dette «bare» er et nedlastbart Xbox Live Arcade- og PlayStation Network-spill.
For å dekke over sine mangler og svakheter er spillet nødt å distrahere deg med en mengde billige sanseinntrykk som ikke ligner grisen. En fårete, overentusiastisk kommentator koblet med blinkende lys får deg kanskje til å trekke på smilebåndet det første kvarteret, men så går det brutalt opp for deg at du allerede har opplevd alt spillet har å by på. Frustrasjonen melder seg raskt når spillet hele tiden jobber mot deg og det du egentlig vil gjøre, og hva sitter du da igjen med?
Det er ingen historie eller mennesker i spillet å bry seg om. Spillmekanikkene er nesten fraværende, og hele smørja mangler progresjon. Du lærer aldri noe nytt og blir aldri satt på prøve siden stjernene stort sett faller i fanget på deg uten at du behøver å løfte noe mer enn én finger.
Jeg skulle ønske Criterion var mer ivrig etter å beskytte Burnout-navnet, men her ser det ut som om de har satt B-laget på jobben. Dette spillet er noe så trist som et mislykket eksperiment med all verdens potensiale.
Burnout Crash! er tilgjengelig på Xbox Live Arcade og PlayStation Network.
