Glem Fable, inFamous eller noen av de tusen andre spillene som skal ha deg til å gjøre «valg» med «konsekvenser». Denne uka kikker jeg nærmere på King of Dragon Pass, et obskurt PC-spill fra 1998 som gjorde konsekvens/valg-systemet bedre enn noe annet spill har gjort før eller siden.
Ellers ser jeg denne uka på det beste Kairosoft-spillet siden Game Dev Story, enda en spesiell utgivelse fra syrebriten Jeff Minter, og noe så sjeldent som et norskprodusert arkadespill, Warblade.
King of Dragon Pass
Sjanger: Simulasjon
Pris: 70 kr
Type: iPhone
Utvikler: A Sharp
Kan kjøpes her
Hadde du gitt meg fem tusen ord, så skulle jeg sagt alt jeg hadde på hjertet om dette spillet. Isteden må jeg ta til takke med fem hundre. Det er kanskje til det beste, alt tatt i betraktning.
King of Dragon Pass er en interaktiv fortelling. Det er historien om klanen din, en gruppe jernaldermennesker drevet på flukt av en grusom diktator. De bosetter seg i nord, i det farlige og sagnomsuste Dragepasset. Her skal de begynne et nytt liv, frie fra undertrykkelse og trelldom. Et liv under din ledelse. Du ser til at klanen vokser opp trygt i en verden der vandøde, blodtørstige nomader og verre ting vil dem til livs.
Men klanen din er ikke alene. Rundt deg har andre klaner fra samme område bosatt seg. De har òg munner å fø, men kulturene deres er vidt forskjellige. Noen er steile, andre samarbeidsvillige. Noen hengir seg til pietistisk gudsdyrking, andre til Mammon, gull og handel. Jobben din er å forene disse klanene, på tvers av deres motstridende interesser. Først til en stamme, så til et rike.
Fortellingen er din egen. Spillet skreddersyr en unik handling til deg fra tilfeldige hendelser og minihistorier. Som klanens leder blir du hele tiden bedt om å ta valg, og det som virker uskyldig der og da, kan vise seg skjebnesvangert mange år etterpå. La oss si at du tar inn noen misbrukte treller og gir dem land og frihet i gave. To måneder etter banker en naboklan på døren. De vil ha trellene sine tilbake. Uheldigvis er de dine viktigste allierte og handelspartnere. Hva gjør du?
Dilemmaene tårner seg raskt opp, men du står ikke alene. Til din hjelp har du klanens ledere, en gruppe på syv adelsmenn- og kvinner med sine styrker og svakheter. I Dragepassets maktspill er de dine viktigste brikker. De er emissærer, eventyrere, krigsherrer eller forhandlere, alt etter hvilken rolle du vil ha dem til å fylle. Du rådslår deg med dem foran hver beslutning som tas. Lederne vokser med klanen, til alderdom eller ytre farer tar dem med til de evige jaktmarker.
Som spiller plikter du å fordype deg i spillets verden. Du må lese tusenvis av ord, ikke bare om hvordan spillet er bygd opp, men også verdenen som klanen din er omsluttet av. Mer enn noe annet er kunnskap nøkkelen til suksess. Uten kunnskap står du naken og forsvarsløs i et intrikat samspill mellom guder, monstre og mennesker. Du må bli ett med disse menneskene, tenke som de tenker, velge som de ville valgt. I alle mine år med spilling har jeg aldri opplevd at et spill har krevd noe lignende av meg.
Du må tåle grøtete illustrasjoner, og et grensesnitt som er presset inn på iPhone-skjermen som en slangekvinne inn i et glassbur. Innbydende er det ikke. Men etter noen timer bryr du deg ikke. Du blir oppslukt. Som i et Civilization-spill, skal du bare ha ett trekk til før du gir deg. Så skjer det noe uventet, og det ene trekket blir til ti, de ti til hundre, og så har solen plutselig stått opp.
King of Dragon Pass er stygt, klossete og håpløst å komme inn i. Til tross for dette er det det beste spillet jeg har spilt på mange, mange år. Dette er ikke et spill for alle, eller engang mange. Men det er et spill for meg, og jeg elsker det.
10/10
Grand Prix Story
Sjanger: Simulasjon
Pris: 21 kr
Type: iPhone/iPod Touch, Android
Utvikler: Kairosoft
Kan kjøpes her
Som alle spillskribenter, forelsket jeg meg i Game Dev Story. Det samme kunne jeg ikke si om verken Hot Springs Story, Pocket Academy eller Mega Mall Story. De var gode spill, alle sammen, men det var noe som manglet. Kanskje var de ikke like annerledes lenger. Kanskje ble de for innviklede for sitt eget beste. Uansett begynte jeg å bli litt lei, rett og slett. Jeg visste ikke om jeg orket tanken på enda en tallknuser fra Kairosoft.
Men etter drøye ti timer med Grand Prix Story kan jeg konstatere at nei, jeg er ikke lei. Tvert imot har jeg blitt frelst på ny, og hekta på en måte jeg ikke har blitt siden Game Dev Story nesten kostet meg kjæresten rundt høsttider i fjor.
Grand Prix Story tar deg fra lokale renn til verdensligaen i det som må være tidenes mest absurde versjon av konkurransekjøring. I Kairosofts utgave av Grand Prix kjører go-karter side om side med sportsbiler. De beste sjåførene er en oljesjeik og en gul robot. Ingenting stemmer overens med det du vanligvis ville forbundet med bilkjøring.
Du går gjennom tre forskjellige ligaer, med mulighet til å delta i et årlig mesterskap med flere løp på en gang. Klarer du det siste mesterskapet innen fjorten år, har du i praksis rundet spillet. Underveis må du sørge for å investere i biler, deler og menneskelig kapital slik at maskinene går til førsteplass. Bilene må skrus om og tilpasses forskjellige føreforhold før de kan gå til topps.
Som i andre Kairosoft-spill, går det trått i starten på Grand Prix Story. Du sliter med penger, og en kronisk mangel på de «tech points» som trengs for å oppgradere doningen og teknikerne som reparerer den etter hvert løp. Men når det løsner, løsner det skikkelig. Plutselig sitter du med lynkjappe biler, geniale teknikere og sjåfører som hadde banket livskiten ut av Michael Schumacher.
Veteraner vil ikke finne mye nytt blant selve systemene. Det som gjør at Grand Prix Story skiller seg litt ut, er hvordan selve løpene blir fremstilt. Spillet nøyer seg ikke med et terningkast og en liten animasjon, du får faktisk se sjåførene dine delta i løpet. Selv om resultatet er forhåndsbestemt (eller ser ut til å være det), er det ofte utrolig spennende å se på disse løpene. Du sitter der regelrett og jubler når seieren hales i land av en sjåfør på laget ditt.
Min Android-kollega Audun Rodem gjorde samme observasjon om Pocket League Story, som har et tilsvarende system for fotballkampene som utspiller seg i det. Den visuelle tilbakemeldingen på hvordan du har spilt (hvordan du har satt opp laget ditt), er nøkkelen til at disse to klarer å fenge der de andre Kairosoft-spillene ikke har gjort det i like stor grad.
Rent systemmessig legger Grand Prix Story seg rundt nogenlunde den samme kompleksiteten som Game Dev Story. Du bygger ikke dine egne fasiliteter, og det er ikke fullt så mange variabler å ta hensyn til. Det gjør det lettere å komme inn i, og fører til at grensesnittet ikke kommer så mye i veien som det gjorde i for eksempel Pocket Academy.
Av de siste Kairosoft-spillene er dette det desidert mest vellykkede, og det jeg har hatt det mest moro med siden Game Dev Story. Når du først har kommet inn i det, legger det lett beslag på store bolker av tiden din. Det å se teamet ditt vokse og lykkes på banen er noe du virkelig fryder deg over, mye mer enn det prøveresultater og kundebesøk måtte fremkalle av glede.
8/10
