Jeg heller stadig mer i retning kosespillene. Om kroppen fortsatt er ung, synes hjernen å eldes i skremmende fart. Jeg styrer unna det mørke og aggressive, og tar heller et hjernedødt slag Angry Birds enn å utfordre ferdighetene i et strategispill.
Der tenåringen levde farlig på høyeste vanskelighetsgrad, klikker voksne jeg på «casual», i en blass tåke av morgenkaffe og alkoholsvekket tankeaktivitet. Jeg har blitt en av dem. De kravløse. En enslig ondartet celle, i en gigantisk kreftsvulst som river vekk alt som er godt og hellig i spillverdenen.
Men i min ferd over til Acherons andre bredde, har jeg også blitt klar over hvor mye håndverk som går inn i gode kosespill. Det er ikke tilfeldig at utviklere som Rovio og Halfbrick gjør det så bra. Disse selskapene har folk ombord som virkelig forstår sjangeren, og hvordan enkel læring skal balanseres med vanskelig mestring. Når du forlater toppsjiktet på App Store, skjønner du fort hvor kjipe slike spill kan bli når utviklerne ikke forstår det.
Der min kollega Audun Rodem tidligere i uken tok for seg det stikk motsatte, nemlig Gamelofts påkostede stormobilspill, har jeg valgt å bruke ukas anbefalinger på en liten hyllest til kosespillene – de som kan spilles et par minutter, noen titalls sekunder om gangen når du har litt tid til overs. Ukas utvalgte er fire svært forskjellige, men gode småspill som definitivt er verdt tiden din.
Jetpack Joyride
Sjanger: Arkade
Pris: 7 kr
Type: Universell
Utvikler: Halfbrick
Kjøp her.
Jetpack Joyride har blitt møtt med et hallelujakor av superlativer som mobilpressen ikke har sett siden … vel, aldri. “Det perfekte iPhone-spillet”, “et mirakel”, “gi blod så du kan kjøpe dette spillet” – alle disse er faktiske utsagn fra spilljournalister. Det har blitt smørt så tykt på, at en nesten mistenker at penger eller visse “tjenester” har gått under disk noen steder.
Oppmerksomheten rundt dette spillet kommer mye fordi dette er siste spill fra skaperne av Fruit Ninja, australske Halfbrick. På lignende måte fikk en av siste ukas anbefalinger, Spy Mouse, en pangstart fra renomeet til Firemint, som også står bak braksuksessen Flight Control. Ketsjupeffekten er i full sving, altså, men Jetpack Joyride er faktisk skikkelig bra, og en verdig kandidat til årets beste iOS-spill, om ikke tidenes.
Når det har blitt skrytt så til de grader oppi skyene, forventer du kanskje et revolusjonerende, nyskapende spillkonsept, men nei: Jetpack Joyride foredler rett og slett bare en gammel schlãger på App Store, “endless runner”-sjangeren. Denne ble popularisert av klassikeren Canabalt, og har siden sprintet opp til listetoppen i et utall forskjellige varianter, for eksempel det geniale Gravity Guy (som får en aldri så liten hyllest i Jetpack Joyride) og Robot Unicorn Attack.
Men du verden for en foredling det er. Det starter med et brak – bokstavelig talt, der spillets helt, Barry Steakfries, sprenger seg gjennom en laboratorievegg, iført en jetpack drevet av en maskingeværmotor (!). Først går det sakte, og du styrer lett unna de dødelige rakettene og laserstrålene som kommer ubønnhørlig i motsatt kjøreretning. Men så tar farten seg gradvis opp, helt til du gjør en uungåelig feilmanøver og – BOOM! – spretter som en flyndrestein bortover gulvet til Steakfries’ siste pust ebber ut.
Men det er ikke slutt med det. Her kommer nemlig spillets store genistrek,“Spin Tokens”, inn i bildet. For hver “Spin Token” du samler inn, får du en omgang på en enarmet banditt, som kan gi deg alt fra pengebonuser til forsprang eller – det som er aller viktigst – en ny sjanse til å komme deg lenger frem.
Der “endless runner”-spill har lett for å bli kjedelig i lengden, varieres opplevelsen i Jetpack Joyride med oppdrag, fremkomstmidler og oppgraderinger. Oppdragene er små utfordringer som krever at du spiller spillet på en bestemt måte, det være seg å tilbakelegge en viss avstand til fots, eller klaske hender med forskerne som springer rundt på bakkenivå. Gjør du nok av disse får du et ferdighetsnivå med tilhørende fanfare og pengebonus.
Som om ikke en maskingeværdrevet jetpack var kult nok, kan Steakfries hoppe ombord i robotdrakter, teleportører, og tre andre genialt absurde fremkomstmidler. Min favoritt er “Money Bird”, en flaksende dings som bokstavelig talt driter sedler (en mindre subtil henvisning til Angry Birds og Tiny Wings). Langs banen samler du inn penger, som går inn i et butikksystem for kjøp av hovedsakelig kosmetiske oppgraderinger.
Summen av alt dette er at Jetpack Joyride er ekstremt gøy, og ekstremt vanedannende. Det er kun delvis ferdighetsbasert, og ofte er det tilfeldigheter som rår, men hver gang du dør starter du nesten alltid på nytt, bestemt på at denne gangen skal du komme deg lengre frem. Mitt beste forsøk ligger på 3845 meter i skrivende stund. Hvem klarer å slå meg?
10/10
Early Bird
Sjanger: Fysikkspill
Pris: 7 kr (iPhone, iPod), 14 kr (iPad)
Type: iPhone/iPod, iPad, Android
Utvikler: Booyah Interactive
Kjøp her.
Kjøp HD-versjon her.
“The early bird catches the worm”, heter det på engelsk, og det er nettopp mark du skal fange i Early Bird, som kanskje er det mest klisjéfylte iPhone-spillet noensinne. Fysikkbasert spillsystem? Jepp. Søt, fargerik tegnefilmgrafikk? Jepp. Trestjernerssystem? Jepp. Fugler i hovedrollen? Jepp. Titalls korte brett fordelt utover tre verdener? Jepp, jepp, jeppiti jepp.
Men nå er det gjerne sånn med klisjeer at de har blitt det fordi de fungerer så bra i utgangspunktet. Og når Early Bird er såpass gjennomført i sin enkelhet, og nyskapende der det teller – styringen – tåler jeg lett noen klisjeer her og der.
Målet i Early Bird er å få en fugl bort til en rød og hvit blink et annet sted på brettet. Om fuglen treffer blinken, river den ut en meitemark fra den og klarer banen. Du styrer ham lett ved å sveipe med den retning og fart du ønsker han skal flakse i. Høres greit ut så langt, men dette er et irriterende dafft fjærkre, som kun gidder å flakse et begrenset antall ganger.
Utfordringen kommer da i timing, og kontrollert bruk av de bevegelsene du har til rådighet. Er du for forsiktig, kommer du ingensteds. Men sveiper du for mye og for langt i begynnelsen, kan det være at du går glipp av en sårt tiltrengt mulighet til å styre ham i motsatt retning om han flakser forbi blinken.
Særlig mer enn det er det ikke å si om Early Bird. Det er poengsetting med, og du kan øke poengsummen ved å bruke færre flaks, samle inn poenggivende bier, eller treffe blinken mer nøyaktig. Jo høyere poengsum du får, desto flere stjerner får du. Annet enn å skryte til andre via OpenFeint, brukes disse stjernene til å låse opp nye verdener med flere brett.
En del av kritikken som har kommet mot Cut the Rope og senere versjoner av Angry Birds er at det er for lett å få tre stjerner på brettene. Det er definitivt ikke tilfelle her. Styringen er enkel, men det å bedømme akkurat når, hvor og hvordan du skal flakse er noe du bruker lang tid på å lære. Som jeg trakk frem med SpyMouse forrige uke, er det en balanse i Early Bird mellom brett som tar kort tid å runde, men aldri gir seg uten litt motstand. Den er ikke lett å få til, og av de nyere kosespillene syns jeg dette har vært en av de som fikset det best.
7/10
