Vi har mye å takke franskmennene for. Postmodernistisk filosofi og profilerte sexskandaler, for å nevne noe, men også mange av de mest kreative og audiovisuelt mest inspirerte dataspillene på markedet. I ukas anbefalinger har vi med to franske innslag, deriblant oppfølgeren til en tidlig tragedie, som til slutt endte opp som en av spillbransjens mest tilfredsstillende solskinnshistorier.
Ellers tar vi for oss iBlast Moki 2, årets beste fysikkspill så langt‚ og et solid nytt kosespill fra skaperne av Flight Control. Til slutt kommer et kvalitetshøydepunkt for en nisjesjanger de færreste av dere vil ha kjennskap til.
Edge Extended
Sjanger: Gåtespill/Arkade
Pris: 7 kr
Type: Universell
Utvikler: Mobigame
Kjøp her
De som følger spillnyheter vil kanskje kjenne igjen navnet Tim Langdell. Briten, som var aktiv med å utgi dataspill på åttitallet, gikk senere over til en enda mer lukrativ virksomhet: Søksmål. Fra nittitallet og videre utover årtusenskiftet, saksøkte han flere titalls selskaper over påstått misbruk av merkenavnet hans, «Edge». I de aller fleste tilfellene endte det opp med forlik til hans fordel eller seire i rettssalen med stor gevinst. Men Langdells gode liv fikk seg en brå slutt, da han en dag rettet siktet sitt mot den franske indieutvikleren David Papazian.
Historien kan du lese om i Simon Parkins fantastiske artikkel, «The Edge of Reason?». Kort fortalt nektet Papazian å inngå forlik, og som resultat ble iPhone-spillet hans, Edge, tatt av salg på App Store. Det var lenge ikke å få kjøpt, men utfallet av artikkelen og oppmerksomheten den skapte, ble en serie hendelser som sendte Langdell inn i velfortjent økonomisk og personlig ruin. Det fins en Gud, og tilsynelatende er han ikke så aller verst heller.
Jeg har hatt et langt og fruktbart forhold med Edge (spillet, ikke merkenavnet), som begynte med at jeg kjøpte det av ren nysgjerrighet like før det ble tatt av salg. Mot alle odds ble jeg enormt hekta, og endte til slutt opp med å spille meg til S-rank på alle brettene. Totalt må jeg ha brukt over 40 timer på det. Gleden ble da stor da jeg så at det hadde kommet en oppfølger, Edge Extended, med over førti nye brett og enda noen nye spillelementer.
Som det gjerne er med ting man kjenner godt til, er det enklere sagt enn gjort for meg å skulle forklare hva dette spillet går ut på. Edge er et enkelt, isometrisk spill der du skal forsere et abstrakt terreng av kuber, som ligger som en liten sky ut i ytre verdensrom. Målet er å komme seg til en portal, som markerer slutten på brettet. Terrenget kan ofte se enkelt ut på overflaten, men klossene brettene er bygd opp av er mer dynamiske enn en skulle tro, og kan forme seg om til alt fra plattformer til roboter.
Avataren din er også en kube, hvis pastellfarger glir epileptisk over i hverandre som i en gammel Amiga-demo. Når du velter opp eller ned til et annet nivå i brettet, kan du la den vippe på kanten av kuben du er på vei fra, derav navnet «Edge». Dette blir stadig viktigere utover i spillet, og er en ferdighet som må mestres for å komme seg gjennom noen av de mer krevende brettene i spillet. Presisjonen som kreves gjør at styring med virtuell d-pad er å foretrekke, selv om det også er tilt- og berøringsbaserte styremåter med.
I tillegg til nye brett og ny musikk, har Edge Extended med et par nye spillelementer, samt forbedret 3D-grafikk skreddersydd for oppløsningen til iPad og iPhone 4. Den stilrene grafikken tar seg godt på retina-skjerm, men har du en iPad blir dette en visuell opplevelse av de helt store. Kantene er kvasse som et barberblad, og kontrasten mellom det monokrome kubelandskapet og avatarkuben gjør det visuelle helhetsinntrykket til noe helt spesielt, noe nesten ikonisk.
Det sitter i fingrene fortsatt, fikk jeg konstatert. Brettene i Edge Extended lot seg spille gjennom på et par timer, men hvis du er som meg, er dette bare begynnelsen på moroa. Enkelt og forutsigbart som det er, egner Edge seg fantastisk godt som et «score attack»-spill, for de som har tilbøyeligheter den veien. Jeg har brukt timesvis på å skjære av noen sekunder her, et par hundre millisekunder der, bare så jeg kan se den kjære S-en ved slutten av brettet.
Edge er kjapt og gøy, men aller høyest står den estetiske opplevelsen. Grafikken er rask, flott og stilren, og i oppfølgeren har kameraet tildels også fridd seg fra originalens aksonometriske håndjern. Romain Gauthier, som også laget musikken til iBlast Moki 2, en annen av ukas anbefalinger, står for musikken til Edge. Som med iBlast Moki 2, får spillet et særfransk, euro-orientalsk preg av musikken hans. Den glir virtuost fra åttebits Nintendo-musikk over til japanskinspirert synthpop og mye annet rart.
Dette er en solid oppfølger til en av App Stores virkelige klassikere, og finnes nå på tilbud til en tredjedel av det originalen koster. Som eneste ankepunkt trekker jeg frem at det kanskje er litt vel likt forgjengeren til tider, og at det ikke er nok nye ting med. Og om du er glad i spillmusikk, gjør du ikke dumt i å prøvelytte på Kakkoi! (“kult!” på japansk), ett av de mange høydepunktene fra lydsporet til Edge.
8/10
Spy Mouse
Sjanger: Gåteløsing
Pris: 7 kr
Type: Universelt
Utgiver: Electronic Arts
Utvikler: Firemint Software
Kjøp her
Spy Mouse, laget av Flight Control-utviklerne Firemint Software, har en del likhetstrekk med Gesundheit!, som fikk plass blant våre fire anbefalinger for to uker siden. Det er ikke på langt nær like spennende visuelt sett, men er til gjengjeld en god del mindre frustrerende.
Du styrer Agent Squeak, en spesialagent på jakt etter ostebiter. For å få tak i ostebitene, må han snike seg forbi noen slemme vaktkatter. Om en av kattene får tak i agent Squeak, er leken slutt. Til gjengjeld er de omtrent like intelligente som en gjennomsnittsrekrutt i Metal Gear Solid. De har verdens største skylapper foran øynene, og forsøker – forgjeves, som oftest – å få tak i Agent Squeak ved å styrte rett mot ham. Om du gjør en god nok jobb, ender disse forsøkene med at kattene deiser rett inn i veggen isteden.
Styringen er gjort på ganske intuitivt vis. Du bruker fingeren til å lage en rute for Agent Squeak, på samme måte som i Flight Control. Kattene har vaktruter som de følger slavisk i ring, eller til utvalgte steder der de legger seg ned og sover. Om du planlegger godt nok, kan du teoretisk sett lage en lang rute for Agent Squeak som tar ham forbi kattene og frem til ostebitene han skal ha tak i. Men som oftest ender du opp med å lage flere små mellomruter istedenfor, alt etter hva situasjonen krever.
Spillets verdener er delt inn i korte underbrett, som sjelden tar mer enn 10–20 sekunder å gjennomføre. Verdenene er poengtert av lengre og mer utfordrende sjefskamper, som setter spillerens ferdigheter på prøve. Timing og planlegging er nøkkelen til suksess, men det å utføre planene kan være lettere sagt enn gjort i noen tilfeller. Av og til opplevde jeg at jeg måtte prøve noen brett på nytt igjen og igjen lenge etter jeg hadde oppdaget den “riktige” løsningen.
Det blir gjerne en del dølle titler på App Store, og det er vanskelig å bli fenget av noe så intetsigende som “Spy Mouse”. Selv ikke skjermbildene tilsier at dette skulle vært noe mer enn et uambisiøst kosespill. Etter en viss skepsis gjorde jeg et oppriktig forsøk på å sette meg inn i spillet, og du verden så gøy det blir etter hvert som man skjønner hvordan det skal spilles. Brettene i Spy Mouse alltid korte nok til at man kan få unna noen i slengen, det være seg på buss, i kø eller i lunsjpausen, men aldri så lette at de gir seg uten litt motstand. Og den balansen er ingen enkel sak å få til.
7/10
