Du verden så mye moro man kan ha det for noen slanter om dagen. For prisen til et nyutgitt konsollspill kan man kjøpe flere titalls utgivelser til iOS, og om du er av de som måler underholdningsverdi i timer og minutter, har de tradisjonelle spillene lite å stille opp med. Men selv de billigste alternativene må se seg slått av prisen som er på alles lepper for dagen – gratis.
Markedets vinder blåser i retning «free-to-play» og «freemium»-modellene, med alt det innebærer av kompromisser og irritasjonsmomenter. Hva det har å si for spillfremtiden er fortsatt uvisst, men denne uken har vi uansett plukket ut noe av den bedre underholdningen du kan få til kroner null på App Store. Gratis trenger ikke bety hauger av annonser og ekstrakjøp, noe de fire spillene vi har valgt å profilere i denne saken viser.
Marathon
Sjanger: Skytespill
Pris: Gratis
Type: iPad
Utvikler: Bungie/Daniel Blezek
Last ned her
Det er en skjebnens ironi at det ble Bungie som endte opp med å seile inn til Xbox-land med vår tids digitale Svartedaud - konsollsyken. Det amerikanske selskapet hadde til da vært hovedforkjemperne av Mac-en som spillplattform, og opparbeidet seg en lojal fanskare med Marathon-serien, tre dype og utfordrende førstepersons skytespill. som i sin tid utgjorde mer enn fullgode alternativ til Doom for mindretallet som brukte Mac den gangen.
Rundt tusenårsskiftet åpnet Bungie kildekoden til Marathon-serien, og i årene som kom ble trilogien konvertert til Windows og andre plattformer gjennom Aleph One-prosjektet. Det var vel bare et tidsspørsmål før den kom til iOS også, og første spillet i serien ble i sommer utgitt til iPad av Daniel Blezek, en hobbyutvikler som konverterte spillet på helger og kvelder over en attenmånedersperiode. Bungie stilte seg bak prosjektet, og iPad-versjonen av Marathon er utgitt med deres støtte.
Berøringsskjermer egner seg ikke mye for skytespill, selv om de er aldri så enkle. Marathon var ganske avansert for sin tid, og hadde blant annet med muligheten til å se fritt rundt. I iPad-utgaven er det løst med en virtuell spake nederst til venstre, som styrer frem, tilbake og til siden mens høyrehånden styrer siktet. Skyte gjør man enten ved å trykke på skjermen eller på to knapper i nedre høyre hjørne - én for primærskuddet og en annen for sekundærskuddet. Knappene er store, noe de må være, og styringen fungerer så godt som den kan fungere, selv om man noen ganger trykker feil i kampens hete.
Det er et lite stykke historie, dette, og egner seg kanskje også best for spillarkeologene blant oss. Marathons labyrintaktige baner er innviklede og lett å rote seg bort i, og gud bedre så vanskelig det kan være til tider. Fiendene er mange, de slår hardt og det flommer ikke over av verken ammunisjon eller helsestasjonene du bruker for å komme til hektene. Til forskjell fra Doom kan du heller ikke lagre overalt, bare på utvalgte lagringsstasjoner.
Om du sliter veldig mye, kan du gjøre som meg, innrømme nederlaget og kjøpe en «Master Chief»-modus til syv kroner. Det er en juksemodus, rett og slett, der du kan fylle opp ammo og helse når du trenger det, samt lagre hvor enn det måtte passe deg. Du føler deg ikke mye tøff når du bruker den, for å si det sånn, men for min del gjorde «Master Chief»-modusen det lettere å oppleve det som for meg var hovedattraksjonen.
Bakgrunnshistorien og universet du omgis av er nemlig fantastisk kreativt, og etter min mening mye mer spennende enn det Bungie presterte senere med Halo. Som det første Halo begynner spillet ombord på et romskip, i dette tilfellet det gigantiske fartøyet Marathon, et koloniskip som bokstavelig talt er hugd ut av en av Mars’ måner. Pfhor-rasen, en gruppe aggressive romvesener, har bordet skipet og truer med å gjøre hele menneskeheten til gratis arbeidskraft. Med skipets datasystemer til hjelp, er det opp til deg å slå ned trusselen fra ytre rom.
Historien fortelles primært via en rekke dataterminaler utplassert rundt om i brettene. Du gis oppdateringer på situasjonen andre steder i romskipet, men også bakgrunnsinformasjon om fartøyet, romvesenene og hvordan menneskenes tilværelse i romkolonitiden arter seg. Serien er tettpakket med henspeilinger til klassisk gresk mytologi og historie, og det er fascinerende å sette seg inn i alle de små referansene som Bungie har lagt inn. I dag fremstår det mer eller mindre som et intellektuelt alternativ til Doom, ganske passende egentlig med tanke på hva slags brukersegment Mac-en opprinnelig henvendte seg til.
I tillegg til juksemodusen kan du kjøpe en «HD Mode» til 21 kr, en oppgradering som gjør teksturene skarpere. Forskjellen er merkbar, men kanskje ikke så stor at det er verdt å bruke penger på det. De «sprite»-baserte fiendene forblir like grøtete, og helhetsinntrykket er nok heller styggere enn penere. Da får man heller betale for å støtte opp om Blezek, som har gjort en solid jobb med å konvertere dette klenodiet til iPad.
6/10
Undercroft
Sjanger: Rollespill
Pris: Gratis
Type: iPad, iPhone, iPod Touch
Utvikler: Jagex
Last ned her
De to-og-en-halvdimensjonale «dungeon crawler»-spillene sto egenhendig ansvarlig for mange knuste tastatur og sikkert en god tredjedel av rutepapirsalget til Tapir fra slutten av åttitallet til begynnelsen av nittitallet. Might & Magic-serien, Eye of the Beholder-serien og det første Lands of Lore er blant de mer kjente, men sjangeren var såpass populær at den fostret andre, mer obskure bergtroll av noen spill som – for å trekke sammenligningen videre – på ingen måte tåler dagens lys.
Mesteparten er så godt som uspillbare i dag, takket være den gangs vanhellige pakt mellom utviklerne og fanbasen som bygde seg opp rundt spillene. De var ofte beregnet på å «knekke» erfarne spillere, som på sin side svarte på utfordringen ved å radbrekke spillsystemet fra ende til annen. Og kartene måtte du tegne selv, som oftest.
I Undercroft trenger du verken tegne kart eller finkjemme bruksanvisningen for svakheter du kan utnytte. Som Lands of Lore er det et ytterst tilgjengelig eksempel på et “dungeon crawler”-spill, med enkelhet som rettesnor og spilleglede som gjennomgangstema. Spillet er utgitt gratis av britiske Jagex Software, bedre kjent som selskapet bak Runescape, et nettrollespill som kostet meg godt og vel et år av tapt ungdomstid.
Undercroft strekker seg over godt og vel tjue timers spilletid, og tar deg gjennom en rekke forskjellige omgivelser – skoger, kirkegårder, huler og labyrinter er noe av det spillet har å by på. Du styrer en gruppe på fire egenskapte eller tilfeldig valgte figurer, som skal løse gåter, ta oppdrag og – viktigst av alt – hugge ned alt av krek og krapyl som finnes langs passasjene. Spillsystemet er svært enkelt, med bare tre ferdigheter og et begrenset utvalg evner. Det har også sine fordeler, vel og merke, for de potensielle fallgruvene blir også færre av det.
Det er en historie her, bare ikke forvent særlig mye av den. Du forholder deg aldri til mer enn et knippe linjer tekst, og da er det som oftest flåsete karikaturer og vitsing rundt sjangeren og dens klisjeer. «Handlingen i spill er som handlingen i en pornofilm», sa John Carmack i sin tid, og dette kjennes litt som handlingen i en pornofilm – staffasje som må være der, men har lite betydning for det du faktisk gjør.
Spillegleden blir forsterket av mange kloke designvalg. Blant annet har du ubegrenset plass i utstyret ditt, som kan sorteres etter verdi og kategori med ett enkelt tastetrykk. Spredt rundt om på banene finner du teleporteringsplattformer som raskt tar deg til en annen del av verdenen du befinner deg i. I det store og det hele er det lite som står i veien for spillegleden når du først er i gang.
Der de gamle «dungeon crawler»-spillene er lite innbydende, gir Undercroft den moderne spilleren et innblikk i hva som til syvende og slutt gjør sjangeren gøy – utstyr, utforsking og uhyrer. Alt av irritasjonsmomenter er tatt bort, og det å utforske spillets seks verdener er fryktelig morsomt, så gøy at man nesten får litt dårlig samvittighet av å ikke betale for det. Bedre verdi får du ikke på App Store.
8/10
