Deus Ex: Human Revolution er vakkert, det er stort, det er vellaget, det er tro mot sitt opphav og en verdig etterfølger. Det er åpenbart at Human Revolution trekker det meste av sin inspirasjon fra det originale Deus Ex-spillet, både når det gjelder innhold og historie. Det er fortsatt først og fremst et actioneventyrspill, men har også klare rollespillelementer.
Human Revolution har i tillegg mye til felles med den populære kultfilmen Blade Runner fra 1982. Likheten mellom den visuelle stilen i de to er slående. Fremtiden er dyster, mektige selskaper har makten og teknologien bærer menneskeheten i nye retninger. I begge er hovedpersonen en ekspolitimann som må slåss mot mektige fiender. De to fortellingene handler også om noe helt sentralt: Nemlig, hvor går grensen mellom maskin og menneske? Og begge stiller spørsmål ved hva det egentlig betyr å være et menneske.
Den tøffeste av alle
Du spiller sikkerhetsekspert Adam Jensen, som mister begge armene og mange andre organer under et mystisk angrep på teknologiselskapet han har som oppdrag å beskytte. Det meste av spillet handler om å jakte på de som stod bak angrepet, og finne ut hva som egentlig skjedde den kvelden og hvorfor.
Manglende armer er likevel ikke et stort problem i år 2027, for nye og mye bedre kroppsdeler kan produseres og sømløst integreres med resterende vev.
Med din nye delvis mekaniske og datastyrte kropp er du ikke bare sterkere, raskere og tåler mer, men du har også fantastiske evner innen syn, kommunikasjon og respirasjon. Det virker som alt tenkelig ved kroppen kan forbedres.
Om dette ikke skulle være nok har du også den barskeste stemmen i verdenshistorien. Ja, til og med barskere enn Clint Eastwood. For der Blondie (The Good) og Dirty Harry begge ikke bare er tøffe, men steintøffe, er Adam Jensen minst titaniumtøff. Hele tiden.
Grasiøs og selvsikker som en stor panter går du rundt med en mørk og skreddersydd frakk, som sammen med de permanente solbrillene får deg til å se råkul ut. Du mister aldri besinnelsen. Du gjør alltid det rette. Du fikser biffen.
Du spiller med andre ord legemliggjørelsen av populærkulturell maskulinitet, som lett får selv de barskeste hovedpersoner fra andre storspill til å ligne bleike pyser. Denne overdosen av tøffhet høres kanskje noe tåpelig ut, men i Deus Ex: Human Revolutions mørke og kaotiske verden passer den som hånd i hanske.
Det hadde likevel vært interessant å se Adam Jensen med et større følelsesregister enn kun å gå fra innbitt til oppgitt, som begge gjør ham mer aggressiv. Rick Deckard (Harrison Ford) i Blade Runner kunne diske opp med nær samtlige følelser. Noe som er ganske hendig når du tar opp et så evig tema som menneskelighet.
Fantastisk mangfold
Spillet er på sitt ypperste, og skinner som en diamant, når du er ute på oppdrag. Omgivelsene kryr da av soldater, kameraer og roboter, som du enten må snike deg unna eller slakte ned for fote.
Brettene er fulle av datamaskiner og låser som kan hackes, små ganger som kan krypes igjennom, vegger som kan knuses, gjerder som kan hoppes over, pulter en kan gjemme seg bak og søyler en kan hoppe mellom.
Det er helt opp til deg selv å avgjøre hva du skal gjøre på hvert brett, og mangfoldet kan knapt beskrives som noe annet enn fantastisk. Det er både krevende og gøy å snike seg gjennom et helt oppdrag uten å bli oppdaget.
Det er også like gøy å plaffe ned fiende på fiende med enten rifle, automatgevær, «mini gun», armbrøst, laserrifle eller et av spillets mange andre våpen.
Du hacker låser for å åpne dører, og datamaskiner for å lese e-poster eller skru av kameraer og andre elektroniske hindringer. Det er utviklingen av evner som avgjør hva du er i stand til å gjøre, for du trenger for eksempel spesielle oppgraderinger for å kunne hoppe høyt, løfte tunge ting, hacke vanskelige låser eller slå gjennom vegger. Men det finnes alltid en vei mot målet som ikke trenger disse evnene.
Flere av brettene har så mange rom, ganger, datamaskiner og løsningsmetoder at det er umulig å ikke la seg imponere stort. Du blir også belønnet med erfaringspoeng og fine gjenstander desto mer du utforsker og gjør.
Ikke dypt overalt
Denne storslåtte mangfoldigheten forplanter seg uheldigvis ikke til de fleste av spillets andre sfærer. Byene er for eksempel små og trange, og det er ikke spesielt mye å utforske i dem. Her ligner Human Revolution i stor grad på rollespill som Vampire the Masquerade: Bloodlines og The Knights of the Old Republic, i stedet for å trekke sin inspirasjon fra de mer åpne og større spillene.
Den enorme friheten som gjennomsyrer oppdragene forsvinner hver gang du møter sjefsfiendene. Disse kan bare bekjempes gjennom kamp, og er på ingen måte sveklinger. Jeg hadde ikke utviklet noen kampevner etter å ha sneket meg gjennom det meste av de første oppdragene. Da var det et sjokk å bli overkjørt gang på gang av en boss så sterk som et godstog. Etter mye prøving og feiling fant jeg heldigvis ut at to raketter midt i trynet på monsteret gjorde susen.
Historien er også særdeles lineær. Du velger din egen fremgangsmåte når det er fiender i veien, men har svært lite å si når det kommer til utviklingen av fortellingen. Det er kun i spillets aller siste øyeblikk du gjør et viktig moralsk og filosofisk valg.
Dette er ganske synd, for komplekse valg med store konsekvenser ville gjort historien og temaet den handler om mye mer interessant. Store deler av verden er nemlig mer eller mindre i opprør over den teknologiske utviklingen.
Det er ikke bare de som er skadde og syke som får nye mekaniske kroppsdeler eller dataprogrammer til å hjelpe dem. Det er alle som er genetisk kompatible med forbedringene og som har penger nok å betale med, som kan boltre seg fritt med alle nyvinningene.
Er du diplomat eller megler trenger du for eksempel de nyeste programmene som oppgraderer dine sosiale evner for å være bedre enn konkurrentene. Selv hjernen kan styrkes med datakraft. Soldater og gangstere trenger også selvfølgelig egne forbedringer for å ikke henge etter i drepingen, og slik blir en evig stigende spiral skapt.
Det finnes likevel mange mennesker som ikke ønsker å ta del i dette rushet mot robotisering. Noen viser også fullstendig forrakt for de som har oppgradert seg selv og mener disse mister sin menneskelighet i prosessen. Slik dannes et stort og farlig samfunnsskille mellom de to gruppene.
En verden i trøbbel
Fortellingen i Deus Ex: Human Revolution handler om hvordan man best skal takle denne problemstillingen. Du får høre historier om hvordan noen blir ødelagt av sin nye kropp, når de har blitt avhengige av dyre medikamenter som hindrer de mekaniske kroppsdelene i å bli frastøtt. Du får også se hva mennesket i sin nye form er kapabel til, med fantastiske forbedringer det ville tatt vanlig evolusjon millioner av år å nå.
Hver side i konflikten har sine egen talsmenn. Det er din sjef i storselskapet Sarif Industries som hele tiden kjemper for det han ser på som det nye og forbedrede mennesket. Det er ham du stort sett gjør oppdrag for.
Du møter likevel de som enten er helt i mot oppgraderingen av mennesket, eller de som ønsker klare regler vedtatt både i kongressen og FN for hva slags forskning innen området som skal være lovlig.
Rundt om i spillverdenen finner du flere sideoppdrag som kaster enda mer lys over situasjonen. Men selv ikke i disse oppdragene har du særlig mange valg. Du kan velge å gjøre noen «gode» gjerninger her og der, men konsekvensene av disse er ikke store og de moralske valgene du står overfor går på ingen måte dypt nok.
De viktige filosofiske spørsmålene rundt hva alle disse oppgraderingene har å si for menneskeheten, og hva skillet mellom de som tar del og de som står utenfor har å si for samfunnet, virker en stund å være grunnpilaren Human Revolution hviler på.
Men etter hvert ser man at det er personlige konflikter, intriger og forræderi som tar mest plass på scenen. Misbruk av og kontroll over de oppgraderte menneskene finner også selvfølgelig sted. Her er det ikke noe så realistisk som kamp om profitt mellom internasjonale selskaper som styrer, men i stedet fantasier om tåpelige hemmelige organisasjoner.
Det virker som utvikleren har basert mange av disse valgene på historien fra det originale Deus Ex, for å skape kontinuitet og et helhetlig univers.
For de nostalgiske blant oss er nok dette kun positivt, men jeg hadde personlig likt å se en mer realistisk, rasjonell og derfor mye mer relevant takling av en av fremtidens unektelige største utfordringer. I det minste fikk i hvert fall endelig Glenn Beck rett i en ting: Det er noe mystisk som foregår i FEMA-leire.
Spillets historie er helt grei og uten store svakheter. Den har flere gode skikkelser og byr på interessante vendinger. Den er likevel i bunn og grunn relativt naiv og virkelighetsfjern (ikke teknologisk men samfunnsmessig), slik vi har lært å forvente oss fra mange spillutviklere. Spillets sluttmoment, hvor du endelig får ta et viktig valg, er dog ikke helt uten dybde og visdom.
