Spør du mannen i gata om hvem den typiske spiller er får du antagelig følgende beskrivelse: En ung tenåringsgutt som tilbringer hele sin våkne fritid foran enten TV-en eller PC-en med et skytespill eller MMO (selv om mannen i gata neppe ville ha brukt betegnelsen «MMO»).
Nevnte tenåring vil antagelig la spillingen gå utover skolearbeidet, og vil i verste fall la seg inspirere av voldsgjerningene han utfører på skjermen, kan mannen i gata fortelle.
Dere som leser Gamer.no og vi som skriver det dere leser har nok en helt annen oppfatning av hvem den typiske spilleren er. Bare innad i redaksjonen er vi svært forskjellige. Vi er riktignok temmelig nære hverandre i alder, men der slutter også likheten.
Det som får noen av oss til å hoppe av glede vil kunne være det ultimate marerittet til en annen. Mine favorittsjangre er ikke de samme som for eksempel redaktørens, som igjen skiller seg fra retroeksperten vår, Joachims favoritter.
Men felles for oss alle er at vi har en lidenskap for spillmediet, og at vi anser oss selv for spillere. Men hvem er det egentlig som spiller? Er spilling bare for spesielt interesserte, eller har det skjedd noe i spillverdenen de siste årene?
Entertainment Software Association, ESA, har tatt for seg salgstall og statistikk for det amerikanske markedet i denne rapporten (PDF). La oss for diskusjonens del anta at vi ville fått omtrent tilsvarende tall for Norge også.
Bred spredning
Majoriteten av spillerne befinner seg i aldersgruppen 18-49 år, med om lag 53 prosent av det totale antallet spillere. Det er i denne aldersgruppen du finner hele Gamer-redaksjonen, hvor vi så dagens lys en gang mellom sent syttitall til tidlig nittitall.
Utrolig nok er den unge, stereotypiske tenåringsspilleren vi snakket om innledningsvis absolutt i mindretall. Kun 18 prosent av spillerne er under 18 år.
Den største overraskelsen er kanskje at hele 29 prosent av spillerne er over 50 år. Men er det egentlig så merkelig?
«Den største overraskelsen er kanskje at hele 29 prosent av spillerne er over 50 år.»
Undertegnede hører til blant de som vokste opp sammen med først Commodore 64 og så Nintendo på åttitallet. Og det var vitterlig ikke jeg som kjøpte spillmaskinene i huset, til det strakk ikke lommepengene til.
På NES-tiden måtte jeg faktisk ha spart lommepenger i et helt år for å kunne kjøpe et enkelt spill, så en konsoll var fullstendig utenfor rekkevidde.
I min generasjon var det nok foreldrene våre som kjøpte inn konsollene. Og det er ikke helt utenkelig at far i huset sendte oss unger tidlig i seng for at han skulle få slå seg løs med Mario og co. i fred.
Både den gang og i dag finnes det mer enn nok av foreldre som bruker avkommet som påskudd for å kjøpe seg leker og spillutstyr. Og de som anskaffet Atarier, Commodorer og NESer til småttingene sine på åttitallet, har antagelig passert 50 med god margin i dag.
Disse foreldrene har hatt muligheten til å følge spillbransjens utvikling fra den spede begynnelse på slutten av 70-tallet, gjennom den første gullalderen og påfølgende spillkrakk på 80-tallet og frem til 3D-spillingens fremtreden i dag.
Det er ikke så utenkelig at disse foreldrene har beholdt spillinteressen den dag i dag.
I tillegg har du sånne foreldre som moren min, som på den tiden jeg var barn syntes alt med knapper på ble for avansert, men som i dag både bruker Facebook og skyper med venner og familie. Moren min er faktisk også en spiller, selv om hun neppe ville kalt seg det selv.
Uten å være klar over det, tilhører min småteknofobiske, kjære mor den nye spillergenerasjonen – de som bruker timesvis på mobil- og sosiale plattformer-spill.
Småspillenes tidsalder
Majoriteten av de som spiller, koser seg nemlig med småspill. Hjernetrim som Bejewelled, diverse kabalspill og andre småspill på nett spilles av hele 47 prosent av spillbefolkningen. Med det i bakhodet er det kanskje lettere å forstå den store aldersspredningen blant de som spiller.
Spill har kort og godt blitt allemannseie, enten det er e-sportutøveren som deltar i verdensmesterskap i Counter-Strike eller bestefaren som spiller Angry Birds på vei til jobb.
55 prosent av oss spiller spill på en eller annen form for håndholdt innretning, hvor mobiltelefoner antagelig står for en stor andel av disse igjen. Dette er en trend vi kommer til å se mer av fremover. Aldri har det vært så enkelt og tilgjengelig å laste ned småspill til mobilen.
Det er heller ingen stor sak å snuse opp et tidsfordriv på nett. Om vi ikke ble direkte utsatt for deg selv, har vi alle et familiemedlem eller fem som ble fullstendig hektet på Farmtown (eller var det Farmville?).
Mer enn 7 av 10 amerikanske husholdninger spiller en form for data- eller TV-spill, og vi skal ikke se bort i fra at tallene for Norge kan være tilsvarende.
«Aldri har det vært så enkelt og tilgjengelig å laste ned småspill til mobilen.»
En guttegreie?
Det er en misoppfatning til jeg gjerne vil ta opp, nemlig det at det stort sett bare er gutter og menn som spiller. Som Gamer-redaksjonens eneste kvinnelige alibi er dette en holdning jeg til stadighet treffer på når jeg beveger meg utenfor redaksjonen.
«Hva, skriver du om spill? Det hadde jeg aldri trodd!» er ofte kommentaren jeg får når jeg forteller hva jeg driver med. Hvis jeg klippet meg kort og bare kledde meg i t-skjorter med spillreferanser på, ville det vært lettere å tro meg da?
Kamuflerer jeg min indre nerd for godt bak andre typisk feminine interesser, som sko, sminke og matlaging? Eller er oppfatningen om at spilling er en maskulin aktivitet så godt forankret i sinnet til folk flest at det er utenkelig at jenter også spiller?
Vi trenger ikke gå lenger enn til forumet vårt for å bli møtt av temmelig absurde diskusjoner. Et knippe eksempler kan du finne her:
Kan jenter spille Call of Duty-spill? (Ja, absolutt!)
Er jenter bedre i spill? (Bedre enn hvem? Er du bedre enn kameraten din? I hva?)
Er jenter som spiller stygge? (Hva har det med saken å gjøre?)
42 prosent av amerikanere som spiller spill er kvinner. Det betyr at du mest sannsynlig har flere kvinnelige spillere i omgangskretsen din. Jeg har mange, og de er like forskjellige med tanke på preferanser som mine mannlige bekjente er. Jeg har en lillesøster som insisterer på å fortelle meg om den nyeste «mounten» sin i WoW og hvordan hun fikk tak i den.
Ei annen venninne bekymrer seg for at mann og pus skal gå for lut og kaldt vann når Might & Magic: Heroes VI kommer ut. Det er jenter jeg kjenner som helst spiller førstepersonsskyter-spill og det er de som heller foretrekker plattformspill på DS-en sin. Men felles for de fleste av mine kvinnelige bekjente er at de spiller (selv de som har skodilla og fint kan svi av en månedslønn på ei veske).
Vi er alle spillere
Kanskje er det på tide at vi legger fordommene våre til side. Vi spillere er ikke en ensartet gruppe, og kan dermed ikke puttes i én bås.
Vi er gamle, unge, menn og kvinner med det til felles at vi lar oss underholde av det vidunderlige, varierte mediet spill faktisk er.
Selv er jeg Kjersti, snart 30, kaffeelsker og spiller – hvis favorittsjangre inkluderer eventyr-, simulator- og hjernetrimspill. Hvem er du?
