Trass stor popularitet er ikke gokart-sjangeren akkurat overlesset av gode spill. Mario Kart har lenge dominert sjangeren med sine gode spill, og kanskje er det vanskelig å lage en konkurrent som tangerer det konkurranseinstinktet som vekkes under hvert eneste løp i Nintendos etablerte serie. Det er jo i bunn og grunn det disse spillene handler om: å knuse kompisene henslengt i sofaen en sen fredagskveld.
Det er dette konkurransejaget Avalanche Software prøver å mane frem i filmspillet Cars 2: The Video Game. Og tro det eller ei: dette filmlisensspillet greier stort sett brasene. Her finner du krakilske kamper like før målstreken, et kraftige våpenarsenal som hjelper med å stikke kjepper i hjulene på motstanderne, og bilbaner med hemmeligheter og snarveier gjemt bak hvert eneste hjørne.
Tør skille seg fra filmen
Cars 2 er basert på den nyeste Disney Pixar-filmen, og føyer seg dermed inn i rekken blant sommerens mange filmlisensspill. Men der de andre filmlisensspillene stort sett snubler i sine egne ben over problemer med behandlingen av opphavsmaterialet, makter Avalanche Software å sette et klart skille mellom hva som er film og hva som er spill – noe som blir en av spillets største styrker.
Der andre filmlisensspill sliter med å måtte gjengi filmens historie scene for scene, velger Cars 2 heller å fokusere så lite som mulig på akkurat det. I stedet foregår alt av billøp i en simulator kalt CHROME, og bilenes mål er å trene mot å bli gode spioner. Spillets minimale handling eksisterer egentlig kun for å gi en kontekst til hvorfor de mange bilene kjører de utallige løpene.
Det er forfriskende at Avalanche Software faktisk tør å skille spillet fra filmen på en slik måte, og de tjener veldig mye på dette valget. I stedet for å få en tredjerangs gjenfortelling av det de fleste allerede har sett i kinosalene, fokuserer Cars 2 på det som virkelig teller i denne typen spill – bilkjøringen.
«Klar. Ferdig. Gå!»
Hovedtyngden i spillet er i de mange oppdragene som du spiller i CHROME-simulatoren. Først går du gjennom en introduksjonsekvens som lærer deg spillets grunnmekanikker, noe som er svært nødvendig siden spillet har en slump med intrikate systemer å beherske. Bilen kan nemlig hoppe på kommando, trikse i luften, kjøre baklengs, skrense rundt svinger og kjøre på bare to hjul.
Alle disse manøvrene gjør at du sakte, men sikkert sanker inn turboenergi. Du kan velge å utløse denne for å få en kortvarig fartsøkning, eller du kan spare deg opp til turbometeret er fullt og utløse all energien på en gang for å bli en ustoppelig bil som ved den minste berøring sender de andre bilene flyvende avgårde.
I noen løpstyper kan du også plukke opp våpen langs veien som kan ødelegge for motstanderene dine. Stort sett er våpnene klassiske; du finner både missiler og maskingevær i arsenalet. Noen fargerike innskudd er det likevel å finne, for eksempel en satelittlaserstråle som meier ned biler på rekke og rad langs banen.
Når du så har mestret kjøringens utfordringer racer du gjennom oppdrag etter oppdrag av økende vanskelighetsgrad, mens du låser opp biler, brett og spilltyper som kan brukes i den åpne «Free Play»-modusen. Oppdragene kan du gjøre mutters alene, eller du kan samle inntil tre venner i sofaen og spille gjennom alt sammen – og det er absolutt å anbefale. Det blir fort ganske kjedelig å konkurrere mot den kunstige intelligensen om og om igjen.
Ikke bare plankekjøring
De varierte løpstypene hjelper så godt de kan med å hindre at spillet blir en ensformig opplevelse. Her finner du løp med og uten våpen, løp der målet er å plukke opp batterier langs banen for å holde et beskyttelsesskjold oppegående, kamparenaer der du må eliminere så mange fiender du kan før tiden renner ut, og løp der du kjemper mot klokken og må skyte løs på fiendtlige bilder for å få mer tid. I alle typene kan du oppnå en bronse-, sølv- eller gullpokal basert på hvor bra du gjør det, og jeg tok meg selv i å alltid ville perfeksjonere løpene for å dra gullpokalen i havn.
I tillegg finnes det løpstyper som kun er tilgjengelige når flere spiller sammen. En spiller-mot-spiller-kamparena, samt en type av den velkjente «Capture the Flag»-modusen gjør at venner stadig kan komme på besøk for å kjempe om å være best.
Løpstypene er såpass ulike at de alle byr på forskjellige utfordringer, men det virker som om noen av typene er betydelig lettere enn andre. Jeg opplevde ofte å cruise lett gjennom en av de senere våpenløpene, bare for å bli slengt veggimellom i en eliminasjonsrunde etterpå. Balansekurven mellom oppdragene er med andre ord litt skakkjørt.
Balanseproblemene glemmer du lett med en gang du suser avgårde langs banene, baklengs og forlengs, med spenstige hopp over store juv og med en løs finger på turbo- og skyteknappen. Det å kjøre i Cars 2 føles helt fantastisk, og det å vinne over den gretne avindsyke kompisen din i en innbitt kamp om førsteplassen er ubetalelig.
Småkjedelige baner
Bilene du kan velge mellom er alle hentet fra Cars-universet, og man kan selv velge hvem man vil kjøre. Det er et svært utvalg av kjørbare figurer, og uansett hvor sær og obskur yndlingsfiguren din måtte være kan du banne på at du finner bilen i lista. Bilene har også to egenskaper som skiller de fra hverandre: vekt og hastighet. De tunge bilene tåler å bli bombardert med dulter, men er desto tregere, mens det motsatte gjelder for de lette bilene.
På den litt mer labre siden finner vi banene, som stort sett er blottet for sjarme og unike trekk. Joda, de har som regel et tema som gjennomsyrer hindringer og banens gang, men de er ikke spesielt minneverdige, og selv etter over ti timer følte jeg at noen av banene var veldig uoversiktlige. Alle banene er basert på kjente storbyer omkring i verden, for eksempel London og Roma.
Av en eller annen grunn mangler Cars 2 også en nettmodus, kanskje grunnet problematikk rundt barns nettbruk. Det hadde selvfølgelig vært morsomt å ta billøpene på nett, gjerne med et robust progresjonssystem, og denne mangelen blir et lite skår i gleden blant mye annet godt.
Konklusjon
Cars 2: The Video Game ender opp med å bli et hyggelig tilskudd til gokart-sjangeren. Utvikleren Avalanche Software har gjort en del smarte valg når det kommer til hvordan spillet skal knyttes lavmæt til filmen, og sluttproduktet nyter godt av denne tilbaketrukketheten.
Kjørefølelsen er fantastisk, og grunnmekanikkene så til en viss grad egenartede at det absolutt er noe å hente her som du ikke finner andre steder. Når du kjører fra oppdrag til oppdrag, helst med en eller flere kompiser ved din side, slår konkurranseinstinktet raskt inn. Den innbitte kjøringen med et kraftig våpenarsenal vil kunne stå for mange minneverdige situasjoner.
Fullt så minneverdige er dessverre ikke banene, og det ødelegger litt for helhetsfølelsen. Mangelen på en nettmodus er også litt problematisk, særlig om man ikke har venner som bor i nabolaget – dette er ikke et spill som bør spilles alene. Heldigvis er det så moro å kjøre de ikoniske bilene mot hverandre at foreldre, søsken eller venner neppe kommer til å takke nei til en gokart-kveld.
Cars 2: The Video Game kan kjøpes til Xbox 360, PlayStation 3, PC, Mac, Wii og DS.
