I tiden fremover kommer vi til å kikke nærmere på personene som har gjort spillbransjen til det den er i dag. Noen er selvsagte, andre er kanskje uventede. Noen er omstridte.
Sist tok vi for oss Mario-pappaen Shigeru Miyamoto.
Denne gangen har turen kommet til en desto mer omdiskutert person, Peter Molyneux. Genierklært, elsket, forhatt, beskyldt for å være en løgnhals, perfeksjonist – mye har blitt sagt om mannen som står bak noen av de mest innflytelsesrike titlene i nyere tid.
Heng med så skal vi kikke nærmere på Molyneux' snart 30 år i spillbransjen.
Uærlighet varer lengst
Denne mannens første, famlende skritt i bransjen kom allerede i 1984, da han snekret sammen et tekstbasert simulatorspill, The Entrepreneur. Optimist som han var rykket Molyneux inn en annonse i et spillblad og skaffet seg en større postkasse til alle ordrene han regnet med at skulle ramle inn.
Men til hans store skuffelse uteble de store salgstallene. Ynkelige to kopier ble bestilt, hvorav han mistenkte moren sin for å stå bak en av bestillingene. Spillkarrieren ble lagt på hylla og kunne fort ha blitt liggende der, hadde det ikke vært for en misforståelse og en god porsjon kynisme fra spillutvikleren selv.
Og utrolig nok startet det hele med bønner i tomatsaus.
Historien begynner hos Taurus Impex Limited, et selskap som eksporterte bønner i tomatsaus til Midtøsten. Men bønner i tomatsaus var ikke spesielt populært i Midtøsten, så den unge herr Molyneux levde en fra hånd-til-munn tilværelse der han støtt og stadig måtte spise bønnene selv for å ikke gå sulten til sengs.
Denne moderne versjonen av piken med svovelstikkene skulle derimot ha litt mer flaks enn sin eventyrmotpart.
Ring, ring
En dag fikk Taurus Impex Ltd. en telefon som skulle endre Molyneux' fremtid for alltid. I andre enden var Commodore, som inviterte Taurus på en omvisning og ønsket å samarbeide, for de hadde «hørt mye bra om selskapet». Molyneux på sin side lurte selvsagt veldig på hva et stort dataselskap ville med bønner i tomatsaus.
Så viste det seg også at det hele var en aldri så liten misforståelse. Commodore hadde forvekslet Taurus med Torus – en softwareutvikler. Molyneux sto ovenfor et stort moralsk dilemma. Skulle han melde ifra om misforståelsen, eller skulle han ta utfordringen?
De ti nye Amiga 1000-maskinene Commodore lovte Taurus gjorde utslaget, og data- og spillinteresserte Molyneux gjøv løs på oppgaven.
Det resulterte i databaseprogrammet Acquisition, som til tross for den moderate suksessen ble grunnlaget for et annet softwareoppdrag Taurus fikk – og til sammen brakte dette nok penger inn til at Molyneux og kompanjong Les Edgar i 1987 kunne starte Bullfrog Productions.
Gudskompleks
I 1989 lanserte Bullfrog Populous, strategispillet som regnes for å være det første i gudespillsjangeren. Her tok spilleren på seg rollen som guddom for en befolkning som trengte veiledning i kampen mot fienden og dens guddom.
Konseptet traff spikeren på hodet. I en tid hvor strategisjangeren var belemret med klønete menyer og mye tekst, var Populous med sin detaljerte og levende verden et særdeles friskt pust som for alvor viste spillutviklerne hvor skapet skulle stå.
Fremdeles er det mange som savner denne klassikeren, inkludert Gamers egen Joachim, som har skrevet dette tilbakeblikket om nettopp Populous.
Bullfrog fortsatte å imponere med nytenkende og originale spill utover begynnelsen av nittitallet. Strategispillet Syndicate som kom i 1993, lot spilleren ta styringen over et militant, globalt selskap i en science fiction-verden hvor målet var å overvinne andre selskaper.
I en tid før forkortelsen «GTA» fikk politikere til å gi dataspill skylden for alt det onde her i verden, bød Syndicate på tilnærmet fri brutalitet i et byscenario – og mang en gryende spiller ble kjent med katarsisen en virtuell ondskap kunne gi.
Det skal nevnes at EA og Starbreeze Studios ettersigende jobber med en nyversjon av den gamle klassikeren.
Fornøyelse og sykdom
Bullfrog med Molyneux i spissen sparket også igang en annen av nittitallets store farsotter: simulatorspillene. I etterkant er det vanskelig å se for seg hvor banebrytende dette faktisk var, men da Theme Park ble lansert i 1994 hadde vi ennå ikke stiftet kjennskap med engasjerende business-simulatorer.
I Theme Park skulle spilleren bygge opp en suksessfull fornøyelsespark, hvor både besøkende og ansatte måtte holdes fornøyde. Målet var å utvide med flere parker etterhvert som pengene strømmet inn; og pengene strømmet også inn til Bullfrog. Spillet solgte i rundt 3,5 millioner eksemplarer.
Fra fornøyelsesparker gitt turen videre til sykehus i Theme Hospital, hvor spilleren måtte sørge for at sykehuset var i stand til å hjelpe pasienter med mer eller mindre fantasifulle sykdommer. Et akvariumspill og flere fornøyelsesparkspill kom etterhvert også i Theme-serien, og felles for de fleste av spillene var en småsprø, tørre humor.
Etter Theme-spillene skulle Molyneux atter returnere til tematikken som synes å være en rød tråd gjennom hele hans karriere: lefling med skillet mellom godt og ondt.
Fangevokteren
Dungeon Keeper var Molyneux' siste prosjekt hos Bullfrog – studioet han hadde solgt til EA to år tidligere. I dette sanntidsstrategispillet fra 1997 tok spilleren rollen som fangehullbyggende demon som måtte forsvare fangehull og skatter mot slitsomme «helter».
Her ble rollene snudd på hodet, og fremfor å bringe fred og fremgang til folket, var målet å male verdenen rød med blod. Det hele var gjennomsyret av beksvart humor, et grep som Molyneux har brukt flittig i de andre spillene sine også.
Etter Dungeon Keeper forlot Molyneux Bullfrog Productions for å starte Lionhead Studios. Studioet, som ble oppkalt etter hamsteren til en i teamet, skulle for alvor gi Molyneux et navn innenfor bransjen – og det ikke nødvendigvis bare positivt, men det kommer vi tilbake til litt senere.
En verden i nyanser av grått
Fra han forlot Bullfrog gikk det fire år før vi kunne kaste oss over et nytt Molyneux-spill. Med Black & White returnerte Molyneux i 2001 til Populous-konseptet, og spillerens kamp mellom det gode og det onde i seg selv sto atter igjen på dagsordenen.
Som allmektig gud for befolkningen var det nå opp til spilleren å avgjøre om den barmhjertige eller den nådeløse guden skulle få råde.
Skulle undersåttene forgude deg eller frykte deg? Hvis den eneste måten du kunne redde undersåttene fra den sanne undergang var ved å ofre noen av dem, ville du gjøre det? Og ikke minst, ville du like det?
Black & White ble godt mottatt av mange, og var rangert som et av de beste PC-spillene for sin tid. Samtidig har spillet i etterkant også av flere blitt stempelet som det «mest overvurderte spillet». Oppfølgeren, Black & White 2, kom i 2005.
Den indre kampen mellom dine gode og onde sider skulle også spille en stor rolle i Xbox-spillet Fable, hvor helten din endret utseende alt ettersom du utførte gode eller onde gjerninger. Spillet hadde fire ulike endelser, og hvilken endelse man endte opp med var opp til valgene man gjorde underveis og til slutt.
Fable har fått flere oppfølgere, sist i form av Fable III til Xbox 360 som kom i oktober i fjor. Et Kinect-spill, Fable: The Journey, er ventet en gang i løpet av neste år.
Les også: Slik blir Fable: The Journey
Skrikhalsen
Mer enn noen annen spillutvikler har Molyneux fått en solid porsjon kjeft av presse og spillere. Løgner. Opphisser. Løftebryter. Stempler som tidvis har vært velfortjente.
Kanskje er det en kulturkollisjon mellom en frittalende brite og en spillermasse som tar alle utsagn bokstavelig. Kanskje det er en spillutvikler som har lært PR-triksene sine fra politikere i valgkamp. Faktum er i hvert fall at mannen har lovet spillerne mye som senere har vist seg å ikke stemme.
Et velkjent eksempel er eikenøtthistorien. I forkant av Fable ble spillerne lovet at hvis en eikenøtt falt ned fra et tre, ville det vokse opp et nytt tre der nøtten falt. Da spillere reagerte på at ingen slik hendelse var å spore i Fable, var beskjeden at det kom i Fable II. Noe det heller aldri gjorde.
Når Molyneux snakker skjelver utviklerne i buksene i frykt for hva han kan finne på å love, spøkes det om. Molyneux har selv innrømmet at han ved flere anledninger har fortalt regelrette løgner til pressen – og han har bedt om unnskyldning for det.
– Jeg har tidvis lovet i overkant mye. Jeg kan nevne minst ti ting i spill som jeg har funnet opp på stedet for at journalister ikke skulle sovne, og akkurat det beklager jeg overfor teamet mitt , sa han da han i mars i år mottok BAFTAs ærespris.
Prisen er den gjeveste BAFTA (British Academy of Film and Television) deler ut og gis til individer som har viet livet sitt til å underholde andre. Molyneux representerer spillbransjen sammen med Shigeru Miyamoto, Will Wright og Atari-grunnlegger Nolan Bushnell på en liste som ellers består av TV- og filmfolk.
Perfeksjonisten
Selv hevder Molyneux at han nå har sluttet å komme med løfter han ikke kan holde, og at han nå bare forteller om egenskaper han kan vise frem. Han gir samtidig egen entusiasme skylden for tidligere løftebrudd – at han egentlig bare er den ivrige ungen som vil vise frem de nye lekene sine på julaften.
Men selv når vi overser en gapmunnet, overivrig spillpredikant – Molyneux' bidrag til spillhistorien har vært betydningsfullt, og vi kan takke ham for mange nyskapende og engasjerende spillopplevelser. .
På grunn av Molyneux har vi fått prøve oss som guder, blitt kjent med vår indre ondskap og følt tyngden av valg uten klare, moralsk riktige avgjørelser på kroppen – om enn bare i en digital virkelighet (heldigvis).
Detaljrikdommen og den tørre, smådristige britiske humoren har også sjarmert mange, og undertegnede er nok ikke alene om å se frem til å følge Molyneux' jakt på det perfekte spill fremover. Kanskje blir det neste Fable-spillet det han håper på?
