Kunnskapsløftet var bortkastet tid. Svaret på slappe elever og slitne lærere er integrert gårdsdrift. Send ungene ut i skolegården for å sanke egg og slakte storfe. Belønningen deres? Regneøvelser i timesvis – på kuleramme. Og en totempåle å klatre i. Takk, Japan, jeg har sett lyset.
Har du en iOS-dings er sjansen stor for at du spilte Game Dev Story da det kom ut i fjor. Spillet, som var japanske Kairosofts første møte med Vesten, skjøt raskt til topps på Apples bestselgerliste, godt hjulpet av blogosfæren og en entusiastisk spillpresse. Siden har vi fått ytterligere to spill av selskapet: Hot Springs Story, som kom ut i februar, og Android-eksklusiven Grand Prix Story.
Kairosofts spill er, for å si det kort, forretningssimulasjoner ala Tycoon-spillene som vi fikk så mange av på nittitallet. De har laget simulasjoner av alt fra Formel 1 til cruiseskip, stil og grensesnitt nærmest identisk fra det ene til den andre. Med flere titalls av disse spillene bak seg har Kairosoft nok å ta av, og som ferskeste utgivelse i rekken har vi altså fått Pocket Academy på iOS.
Innviklet drift
I Pocket Academy driver du en privat videregående skole etter det jeg antar er en mellomting mellom amerikansk og japansk mønster. Spillet er ganske innviklet, og kan kjennes noe overveldende til å begynne med. Som i Hot Springs Story står du selv ansvarlig for å bygge ut fasilitetene dine. I tillegg er det en hel rekke sammenvevede systemer det tar tid å få oversikt over.
Hovedmålene er å drive med overskudd og øke skolens prestisje. Det undervises på tre klassetrinn i fem forskjellige fag, som både lærere og elever har et ferdighetsnivå i. Lærerenes nivå gir utslag på elevenes, og elevenes nivå er avgjørende for resultatene på en nasjonal prøve som avholdes hvert semester. Gode prøveresultater øker skolens prestisje, og antall potensielle elever.
Du har to ressurser å rutte med: penger og poeng. Førstnevnte bruker du til lønning av lærere og utbygging samt vedlikehold av fasiliteter, mens sistnevnte går med til RoU og oppgradering av ferdighetsnivået til lærere og elever. Poengene er delt inn i tre typer – gym, naturfag og humaniora, og sankes lett og ledig inn gjennom vanlig spilling.
Pengene er det derimot verre med. Det er vrient å få budsjettet i pluss, og det tar gjerne noen forsøk før du får skikkelig teket på driften. Elevene betaler skolepenger, men ofte strekker de bare til å dekke lærerlønninger og vedlikeholdskostnader.
Heldigvis fins det alternative måter du kan spe på inntektene med. En av dem er – utrolig nok – gårdsdrift. På skoleområdet kan du sette opp innhegninger med gris, høns, storfe og kaniner. Både elever og lærere hjelper til med å høste inn, og for hver innhøsting får du en liten pengesum som hjelper på budsjettet.
I tillegg har hver elev en drømmejobb. Ved uteksaminering blir det holdt en opptaksprøve, og om eleven får ønsket sitt oppfylt gis skolen en prosentandel av den første årslønnen til eleven. Drømmejobben kan du endre med en spesiell gjenstand, og da er det gjerne om å gjøre å velge et yrke der han/hun vil tjene fett. Er dette vanlig praksis i Japan? Det håper jeg inderlig ikke.
Særheter og særegen sjarm
Kairosoft har en fascinerende trang til å lage små systemer ut av absolutt alt. Kjærlighet er intet unntak. Elevene dine kan forelske seg, og spør med jevne mellomrom andre elever ut på date. Så får eleven, basert på en rekke faktorer, enten et rungende ja eller en avvisning med “la oss være venner.
Disse og andre små øyeblikk tar du inn med en smånysgjerrig fryd. Det er få tegn til selvironi her, alt blir presentert for deg med den største og mest oppriktige selvfølge. Jeg undres på om det er oversettelsen, eller om det også oppfattes slik på originalspråket. Uansett er det utrolig sjarmerende.
Pocket Academy danser uhemmet rundt forventningene man gjerne ville hatt til en slik simulasjon. En elev kan gå fra treer til toppkarakter i matte og samfunnsfag ved å spille tv-spill. Dårlig holdning korrigeres lett ved å sette opp noen treklynger utenfor klasserommet. Ingen skulker skolen. Eller sykemelder seg.
Kairosofts spill kan kjennes naive. De befinner seg i en solskinnets parallelldimensjon, fjernt fra en kynisk hverdag der vi ikke strekker til. Spillopplevelsen er ikke, som i altfor mange spill, preget av nederlag og frustrasjon. Det er en smittende optimisme som hersker, en optimisme som får deg til å smile – og gir deg lyst til å spille videre.
Men gleden blir hemmet av et grensesnitt som ikke strekker helt til. Disse spillene ble i sin tid laget for mobiltelefoner med knotter og knapper, og overgangen til berøringsskjerm kan ikke sies å være særlig vellykket. Byggingen kjennes klossete. Det er vanskelig å få ting akkurat som du vil ha det.
Sentrale funksjoner er begravd under lag med menyer. Det florerer av steder der selv en lekmann ser bedre alternativløsninger. Jeg kunne leve med det i Game Dev Story, som tross alt er et ganske enkelt spill, men når strukturen er såpass innviklet som dette, blir det vanskelig å godta i lengden.
Som jeg har vært inne på tidligere, skorter det ikke på strukturmessige særheter i spillet. Noe av det er hestehandel for å få ting til å gå opp – gårdsdriften, for eksempel, er et nødvendig onde slik at spilleren skal klare å tjene nok penger. Andre designvalg virker bare tilfeldige.
Derfor er det desto mer alvorlig at det er så dårlig forklart. Du gis ingen grundig innføring i systemet, så for flere viktige sider av spillet er du nødt til å prøve deg frem, eller ty til informasjonskilder på nettet.
Konklusjon
Pocket Academy, og fjorårets farsott Game Dev Story, er egentlig Excel-ark i forkledning, i hvert fall føles de sånn noen ganger. Når alt kommer til stykket er det spill om tall, om siffer som skal oppover. Du “vinner” aldri i tradisjonell forstand. Gevinsten – seieren, om du vil – er avspenning, frigjort serotonin når du ser tallene rykke opp.
Pocket Academy fenger dessverre ikke like mye som forgjengerne. Til det er det for likt, selv om temaet er forskjellig. Kairosoft og deres vestlige samarbeidspartnere har tydeligvis valgt å vente noen måneder mellom hver lansering. Det er et klokt valg, for formelen ville lett ha kjentes tynnslitt om det ble for mange av disse simmene på kort tid.
Spillet sliter med struktur- og grensesnittmessige begrensninger. Det kompenserer, som sine forgjengere, med sjarm i bøtter og spann. Men Pocket Academy er litt for komplisert, Kairosofts stil for kjent en størrelse, til at jeg godtar begrensningene denne gangen.
